Av Beate Muri
Orda over er journalist Arne Hestenes sine om sagnomsuste Club 7. Han overdreiv, men mye av dette skal ifølge boka «Club 7» av Tor Egil Førland ha stemt med virkeligheten. Det fantes også andre myter om Club 7. I erindringsboka «Hekletøy med store hull» forteller Sossen Krohg at folk spurte henne om de langhårete «klubbsjuerne» hadde lus, om de aldri vaska seg, om de sov hele dagen for å stå opp klokka 17 og drikke rødvin i stearinlys. Om alle røyka hasj, gikk på trygd, var kommunister og snakka et uforståelig språk: «Sier de ikke meget – æssæ – og sånt? Ville man overhodet forstå noe som helst?»
Noen av mytene lever og vokser den dag i dag. Men selve ideen om Club 7, eller – Klubben – blant innvidde, skal ha blitt unnfanga i byens studentmiljø, nærmere bestemt i kretsen rundt Studentteateret, i 1963. De unge ønska seg et alternativ til Studentkroa og byens øvrige sjekkesteder med slips- og skjørttvang. Et sted man kunne spille og se teater, deklamere dikt spontant uten å bli sett rart på og danse uten føring. Kort sagt – et fristed der alle kunne gjøre som de ville.
Selve stiftelsen skal ha funnet sted i Aulakjelleren i september/oktober, og allerede i november var en avtale med Kafé René i Brugata 14 på Lilletorget i boks. Klubben fikk disponere lokalene når kafeens ordinære gjester gikk hjem klokka 20.00. Unge, lovende jazzmusikere ble hyra inn for en pils eller tre, og potensielle gjester ble huka inn fra køen utafor Studentkroa i Storgata.
Avtalen med René gikk over styr allerede i desember. Men ildsjelen Attila Horvath fikk raskt nyss om ledige lokaler i Cavaletto i Drammensveien 64, hvor Elisabeth Ording hadde drevet Teatersalongen og Barnas Teater. Lokalene krevde bare litt oppussing. Penger hadde studentene lite av. De ble redda av gårdens rause eier, Nathalie Grini Hovland, som både betalte materialene og satte husleia lavest mulig.
Les også: Ny klubb på historisk grunn
I mai 1964 kunne Club 7 åpne dørene i lokaler pussa opp på dugnad og med ølbevilling. Én ulempe fulgte med skjenkebevillinga: spiseplikt. Restaurantdrift var ikke med i planen, og lokalet hadde bare et bittelite kjøkken. Men kreative sjeler la hodene i bløt og kom opp med løsninga:
Pølse og lompe inkludert i inngangsbilletten. Om pølsa ble fortært eller ikke, ga den adgang til å kjøpe øl i baren.
Det var ikke bare oppussinga som ble gjort på dugnad. Verken musikere eller andre fikk lønn. Men raust med øl eller vin, røyk og kanskje litt mat. Seinere ble det innført begrensinger – ikke mer en sju pils per kveld.
For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!
Club 7 var en lukka medlemsklubb. For å bli medlem måtte du være over 18 år, bli anbefalt av to medlemmer og fylle ut søknadsskjema med bilde og opplysninger om blant annet interesser. Det var også mulig å komme inn som et medlems gjest, eller med studentbevis, som mange etter sigende hadde uten noen gang å ta eksamen.
Til å begynne med holdt klubben åpent bare to kvelder i uka, men økte raskt til fem. Serveringa stengte klokka 23.30. Tilbudet besto hovedsakelig av jazzkonserter og lyrikkopplesninger.
Noen teaterforestilling rakk de ikke å få satt opp på Cavaletto. Allerede våren 1965 stengte Helserådet klubben blant annet av hygieniske årsaker. Etablissementet hadde bare ett toalett, og det var mange som foretrakk å avlevere utendørs, til stor sjenanse for naboene.
Et beleilig sammentreff gjorde at Leif Justers revyteater Edderkoppen hadde gått konkurs på samme tid. Attila Horvath klarte å overtale Juster til å leie ut både bar og skjenkebevilling billig. Juster skulle riktignok ha prosenter av omsetninga over en viss sum, men fikk det visstnok aldri.
Klubben fikk etter hvert også disponere teatersalen, og Attila Horvath søkte hjelp hos Sossen Krohg for å virkeliggjøre drømmen om et avantgardeteater – legendariske Scene 7. Sommeren 1966 fikk Juster midler til å gjenopplive revyteateret sitt, og Klubben måtte ut på flyttefot igjen. Redningsmann denne gangen ble dansken John Østerberg. Han dreiv Kongen sommerrestaurant og tilbød Klubben gratis leie alle dager unntatt lørdag. Til gjengjeld skulle han få inntektene fra serveringa. Klubben skulle leve av medlemskontingenter og inngangspenger.
Men det var skjær i sjøen. I Østerbergs kontrakt med Christiania Roklub sto det at han skulle drive en «kvalitetsrestaurant». Dette harmonerte dårlig med Klubbens uflidde og pølsespisende klientell. Problemet ble eliminert med en pengesum. Verre var det at lokalene ikke var vinterisolerte og sto på pæler i vannet. Men også dette problemet lot seg løse – ved hjelp av digre vifter som blåste varm luft inn gjennom vinduene. Leieavtalen var en gullgruve for Østerberg. Men ikke for Klubben.
En annen Club 7-ildsjel, Trond Jensen, fikk i stand en avtale om nye lokaler i byens framtidige konserthus. Men også Østerberg fikk høre om planene og gjorde Klubben husløs igjen – ett år før de nye lokalene sto ferdige. Etter en runde med omflakkende beliggenhet kunne Club 7 endelig åpne dørene til Munkedamsveien 15 den 13. juli 1971. Mange store artister og band fra inn- og utland trakk fulle hus på Club 7. Og nye aktiviteter kom til, blant annet galleri, film, kafé, bibliotek og avis.
Les også: Konsertsesongen starter nå
I mange år klarte klubben å tilpasse seg tidas endrede trender. Men økonomisk rot og konflikter mellom ledelse, ansatte og kommunen gjorde at klubben holdt på å bukke under flere ganger. Ifølge Førlands bok hadde den om ikke 9, så i hvert fall 7 liv, før det i 1985 var slutt. Til helga åpner Røverstaden og nye Klubben i Munkedamsveien 15. Det gjenstår å se om noe av sjela til gamle Club 7 vil gjenoppstå.
