I den senere tid har det vært flere lokale diskusjoner om kommuner diskriminerer på grunnlag av tro ved å stille krav for å få støtte til lokal aktivitet. Skien kommune fikk kritikk for å ha trukket tilbake støtte til Ungdom i oppdrag fordi organisasjonen ikke aksepterer likekjønnet ekteskap, og i Klepp på Jæren ble forslag om nye krav møtt med beskyldninger om at de diskriminerer konservative kristne.
I Klepp ønsker kommunen at de reviderte retningslinjene for støtte skal bidra til et inkluderende kulturliv alle kan delta i, og videre at lag og aktiviteter skal være åpne for at alle skal kunne bli medlemmer og delta. Det mener vi er gode målsetninger for en kommunal støtteordning på kulturfeltet. Det som ble utfordret i debatten som fulgte, var forslaget om at for å få støtte, måtte alle medlemmer i søkerorganisasjonen være likeverdige når det gjelder å kunne velges til styre og tillitsverv. Dette er et viktig demokratisk prinsipp man finner igjen blant annet i ulike støtteordninger til barne- og ungdomsorganisasjoner.
Men dette ble tatt ille opp av trosbaserte organisasjoner som enten ikke er åpne for kvinner eller homofile i styrende posisjoner. Det ble ropt opp om diskriminering av annerledes tenkende – og om at dette var (nok) et eksempel på de liberales illiberalitet og at konservativ kristendom er under press i landet. Men er det nødvendigvis det det er snakk om?
Stat og kommune har mange verdier og menneskerettigheter å fremme og beskytte. Det skjer blant annet gjennom lovverk som regulerer arbeidslivet og gjennom Likestillings- og diskrimineringsloven. Og det kan skje gjennom å gi støtte til tiltak som fremmer demokratisk deltakelse og likebehandling. I lovverket slås det fast at diskriminering på grunnlag av kjønn og legning ikke kan godtas. Med ett unntak: Man kan få unntak for forhold begrunnet i religiøs lære, innad i trossamfunn.
Tros- og livssynsfriheten er en grunnleggende del av norsk og internasjonal lov. I Norge sikres retten til fri livssynsutøvelse gjennom en særlig finansiering av tros- og livssynssamfunn som ikke andre frivillige organisasjoner har tilgang til å søke midler fra. Videre gis det særskilt støtte til privateide kirkebygg, det gis adgang til skattefritak fra gaver til eget trossamfunn og det gis en egen støtte til paraplyorganisasjoner på livssynsområdet. I tillegg kan tros- og livssynssamfunn søke om støtte ved å påta seg å løse offentlige finansierte oppgaver innen velferd og omsorg.
Så er spørsmålet om trossamfunn og trosbaserte organisasjoner ubetinget også skal ha rett til å få støtte gjennom andre allmenne støtteordninger, eller om det her er legitimt å stille krav som sikrer ikke-diskriminering? Er det rimelig at trossamfunn både skal ha en egen finansieringsordning og tilgang på ordninger med formål som kanskje kolliderer med trossamfunnet egne oppfatninger?
Det kan argumenteres både for og mot, og dette er da også stadig gjenstand for politisk debatt. Skillelinjene går som regel mellom partiene på venstresiden, som normalt er for å stille innholdskrav om 40 prosent kvinner i styrende organer og ikke-diskriminering av homofile også for å få støtte gjennom den særskilte finansieringsordningen for tros- og livssynssamfunn – og partiene på høyresiden som ikke vil stille noen krav for å få støtte verken i den særskilte eller mer allmenne ordninger.
Vi er enige med flertallet i Stålsett-utvalget som mente det var viktig og riktig at allmenne støtteordninger skal bidra til å fremme likebehandling i tråd med norsk lov og menneskerettighetene, og at man derfor bør stille strengere krav til mottakere her enn i den spesielle støtten til tros- og livssynssamfunn.
Det er etter vår mening en rimelig balanse når staten sikrer trosfriheten gjennom de særlige ordningene for finansiering av dette feltet, og samtidig bidrar til å fremme likebehandling og motvirke diskriminering gjennom de generelle ordningene. Som allerede nevnt, er staten forpliktet til å sikre begge deler. Og det er like legitimt, ja, en plikt, for staten å fremme det vi her kan kalle liberale verdier. Dette kan skje gjennom allmenne støtteordninger og for eksempel gjennom støtte til grupper som Åpen kirkegruppe, Salam, kvinnegrupper og andre som arbeider for endring innad i trossamfunn. Det er legitimt å ha et avvikende syn på ekteskapet, mene at homofili er synd eller at kvinner ikke kan ha geistlige eller ledende oppgaver, men det betyr ikke at disse organisasjonene har rett til støtte fra offentlige ordninger som har som mål å fremme likestilling og hindre diskriminering. Det som kan betraktes som saklig forskjellsbehandling innad i et trossamfunn, kan ikke umiddelbart overføres til samfunnsnivå. Det de konservative her kaller usaklig forskjellsbehandling eller diskriminering fra kommunens side, er nettopp saklig begrunnet forskjellsbehandling: De som bidrar til å fremme likebehandling for alle borgere, kan få støtte, mens de som ikke bidrar til å fremme dette formålet, faller utenfor. Det er både saklig og legitimt.
Vi vil samtidig støtte at det ikke stilles strengere innholdskrav til den særskilte støtten til trossamfunn, for å sikre at retten til religionsutøvelse er reell. Retten til å mene, tro og leve annerledes enn majoriteten, har vært og er fortsatt viktig. Vi skal ta anklager om diskriminering på alvor, men ikke umiddelbart godta påstanden uten å vurdere hele bildet. I de eksemplene vi viser til, er det snakk om saklig forskjellsbehandling – på linje med hva LHBTIQ+personer og kvinner lever med innad i noen trossamfunn. I et mangfoldig samfunn er det ikke bare trosfriheten staten skal sikre, men også retten til ikke å bli diskriminert.
