I sosiale medier er det mange som gir uttrykk for overraskelse når Siv Jensen nå trer av som leder av Fremskrittspartiet. Etter at partiet trakk seg ut av regjeringen kan jeg ikke se annet enn at avgangen har ligget i kortene. Bruddet med Erna Solberg var neppe Jensens prosjekt. Hun elsket rollen som finansminister. Utmarsjen ble drevet fram av andre krefter i partiet. Sylvi Listhaug var en vesentlig bidragsyter.

Frp trodde de skulle tjene på å komme ut av «fangenskapet». Stadig synkende meningsmålinger viser at det ikke er tilfellet. Det kan være mange forklaringer. Koronapandemien er noe av det som har skapt sterke forstyrrelser i politikken det siste året. Indre partistrid i Oslo har heller ikke gagnet partiet.

Å gå tilbake til regjeringssamarbeid er ikke mulig. Spist er spist og gjort er gjort. Det må tas andre grep. Lederskifte er det mest vanlige når et parti faller som en stein på meningsmålingene.

Sylvi Listhaug har stått klar lenge. Hun har spilt sine kort godt. Da lokalpartiet i Oslo gjøv løs på Siv Jensen, var det Sylvi Listhaug som sto i fremst i rekka for å forsvare partilederen. Hun lot seg ikke friste inn i en åpen maktkamp og viste at hun kunne være hard i klypa mot sine nasjonalkonservative frender i hovedstaden.

Ansvarlighet er noe av det som har preget Listhaug de siste par årene. I forhandlingene om koronatiltakene på Stortinget har hun vist seg fra en konstruktiv og løsningsorientert side. Næringslivet langs kysten har mye å takke henne for.

Hamskiftet som er skjedd over kort tid er bemerkelsesverdig. Det er bare tre år siden striden om henne toppet seg slik at hun måtte gå av som statsråd. Hun brukte ikke lang tid på å slikke sine sår og kom raskt tilbake som statsråd, ikke uten frustrasjon for Venstre og KrF. Det viste seg at de ikke hadde så mye å frykte. Det var en annen Sylvi som kom inn igjen i regjeringen.

Korset i halsen, som lenge var hennes varemerke, ble borte. Likeså den nasjonalistiske retorikken i innvandringspolitikken. Det var ikke mange som kunne konkurrere mot henne i denne delen av velgermarkedet. Hun var en formidabel stemmesanker, men noe har sviktet. Selv i Frp-fylket reises det nå tvil om partiet kan vinne to mandater. Sylvi står øverst på listen, så hun er på sikker plass.

Retningsendring mot ansvarlighet er nok en av grunnene til at Siv Jensen peker på Sylvi som ny leder. Det må skje et jordskjelv i Frp om hun ikke blir heiet inn som partileder. Håpet er at hun skal få partiet tilbake til gamle høyder allerede ved valget om vel et halvt år.

Spørsmålet er hvordan hun skal makte det. Mye taler for at hun må komme seg ut av sin ansvarlighet og presentere seg som den nasjonalkonservative politikeren som så mange satte stor pris på for ikke så lenge siden. Krigeren Sylvi må tilbake i manesjen, men det er på ingen måte sikkert at det vil gi uttelling.

Den fremste populistiske læremesteren er ute av presidentstolen i USA. Håndteringen av pandemitiltakene har vist at politikere på ytterste høyreside ikke er best egnet til å styre i krise. Det har vært mange nesestyvere for høyrepopulister det siste året.

Sylvi Listhaug har heller ikke samme apparat å spille på. Hennes tidligere rådgiver Espen Teigen er blitt en skattet journalist i Nettavisen. Kanskje trives han bedre i denne rollen enn som spinndoktor for Frps leder.

Skal Sylvi Listhaug lykkes som leder av Frp, må hun tåle å bli hatet av mange. Da vil det alltid være en gruppe velgere som elsker henne. Hun er i full gang med å tenke ut hvordan denne polariseringseffekten kan oppnås i 2021, og hun sier i intervjuer at partiet må bli tydeligere. Oppskriften kan være annerledes nå enn i 2018. Hvilken profil hun legger seg på blir et av spenningsmomentene i norsk politikk fram mot valget.