Utkastelsen av familien til Mohamed Jama på Tøyen har gitt den usosiale boligpolitikken et ansikt. Vi har et system som favoriserer de rikeste, som øker ulikhetene og som ødelegger familier. Det er behov for å tenke helt nytt rundt boligpolitikken.

Vi har fremdeles gratis utdanning i Norge og vi har et helsesystem som sikrer det meste av alvorlig fysisk sykdom, uten at vi trenger å være redd for regningen. Den tar vi i fellesskap. Men på ett område i livene våre er staten nesten helt fraværende. Det har vært slik så lenge at mange av oss har kanskje begynt å tenke at det er naturlig at dette området er overlatt til det private markedet. Å snakke om rett til bolig blir sett på som litt svevende og fjernt.

De færreste av oss kjenner til at Norge har tilsluttet seg FN-konvensjonen som blant annet forplikter staten til å sørge for at alle innbyggere skal ha en bolig som er stor nok, og til en rimelig kostnad. I flere av de store byene våre er det mange som bor i dårlige og små boliger og som ikke vet hvor lenge de får bo der før de kan bli kastet ut. Presset i Oslo er helt enormt på de kommunale boligene, samtidig som prisene steger enormt på det private markedet. Husleieprisene, også i de kommunale boligene, er også svært høye.

I svært mange kommentarfelt i forbindelse med Jama-saken på Tøyen er det mange som later til å tro at den kommunale boligen var «gratis». Det er dessverre langt fra sannheten. Prisen på en kommunal familiebolig kommer fort opp i 15.000–20.000 i måneden. Det er mer enn hva mange av oss betaler for å nedbetale på lån til egen bolig. Disse høye husleiene er en fattigdomsfelle som gjør at det blir nesten umulig å spare opp midler til egen bolig. Byrådet i Oslo jobber nå med en ny modell som vil bøte noe på dette problemet, men det er fremdeles mye arbeid som gjenstår.

Frem til 1980-tallet hadde vi en aktiv stat som bidro på en rekke måter for å sikre en sosial boligbygging. Etter markedsliberaliseringen på 80-tallet ble subsidier og støtteordninger kuttet, og markedet overtok styringen av feltet. I dag er systemet inndelt i et privat marked hvor de fleste kjøper etter hvert som de får nok egenkapital, og hvor de mest sårbare kan få tilbud om kommunal bolig i en periode. Målet er at de som har kommunal bolig skal få bistand av Nav slik at de kan komme inn på det private markedet etter hvert. Husbanken kan bistå med startlån for de som har en viss inntekt. Høres flott ut? Problemet er at denne modellen er utformet i en tid med helt andre boligpriser og hvor ulikhetene var mindre. I Oslo har prisøkningen på bolig vært tre ganger så høy som lønnsveksten. Den såkalte sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier har råd til 3 % av boligene i Oslo. Ikke på Frogner og Grünerløkka, men i Oslo som helhet. Da kan vi jo spørre oss hvor mange boliger en renholder, en barnehageassistent eller en servitør på midlertidig kontrakt har mulighet til å kjøpe. Eller en barnerik familie hvor kun en forelder jobber, eller kun jobber når de får tildelt vakter på hotellet eller restauranten. Jo flere barn du har, jo mindre lån får du. Jo flere barn du har jo lettere er det å bli diskriminert på det private utleiemarkedet. Har du innvandrerbakgrunn øker sjansen mer for å bli diskriminert og utnytta i et uregulert privat marked. Dette fører til at mange må flytte mye, og at båndene til skole, barnehager og nærmiljø blir svakere. I tillegg er det et system som kan fungere som et insentiv til å ikke arbeide. Dersom du ikke har sjans til å få lån til å kjøpe bolig, men risikerer å tjene for mye for å ha få rett til å beholde kommunal bolig vil dette kunne senke motivasjonen for å arbeide, i frykt for å miste hjemme ditt.

Det finnes ikke kun ett svar på dette problemet, vi må ta i bruk mange ulike grep. Noen av dem kan kommunene gjøre allerede, andre krever en lovendring og dermed en ny regjering. Det trengs langt flere kommunale boliger i Oslo. Det er imidlertid mange som bor i kommunale leiligheter som har betalingsevne og som ønsker å kjøpe sin egen bolig. Vi trenger ordninger mellom det private markedet og de kommunale sosialboligene. Mange norske kommuner har ulike former for leie-til-eie-modeller hvor husleien fungerer som nedbetaling på boligen. Oslo skal starte flere slike piloter, blant annet i Hagegata 30 på Tøyen. Det haster med å igangsette disse prosjektene. Byrådsplattformen åpner også for å gjennomføre forsøk som lar beboere i kommunale boliger få kjøpe boligen gjennom leie-til-eie eller lignende. Dette er eksempler på politikk som vil kunne forandre folk sine liv til det bedre gjennom å gi boligtrygghet til de som i dag faller mellom to stoler. Dette er eksempler på politikk som Oslo kan gjennomføre selv. Andre tiltak krever en lovendring som dagens regjering ikke er villig til å innføre. Ved å stille krav til utbyggere om å bygge en viss andel ikke-kommersielle boliger vil vi få mer blandede nabolag, samtidig som det bidrar til å dempe presset på de kommunale boligene. Dette er politikk som mange europeiske byer har i dag.

Pandemien har vist oss hvor viktig bolig er. Hjemmekontor og hjemmeskole er krevende for mange. For de som bor trangt og som er redd for å bli kastet ut er situasjonen helt uholdbar. Det enorme engasjementet rundt saken til Jama har i hvert fall gjort en ting tydelig. Ropet på en sosial og rettferdig boligpolitikk kan ikke lenger ignoreres.