Høsten 2019 sto Miljøpartiet De Grønne igjen som kommunevalgets store vinner. Over 15 prosent i Oslo, en dobling av oppslutninga. Det var en struttende grønn tommel opp for innsatsen for byen gjennom fire år. I både Bergen og Trondheim hanket de inn mer enn ti prosent av stemmene. Nasjonalt kapret de 6,8 prosent av oss og partiet ble av fagbladet Kampanje kåret til valgkampens vinner.
De grønne var politiske rockestjerner. Byråd Lan Marie Bergs «Jeg elsker bomringen» ble stående som årets lengste finger i været, og fagjuryen oppsummerte: «Fortsetter de å mobilisere og særlig de yngre, kan partiet bli den store overraskelsen i 2021».
Aviskommentatorene oppsummerte ikke særlig vågalt med at det kommende stortingsvalget måtte bli et klimavalg. Det var revolusjon i lufta. Og partiet selv trodde på sju prosents oppslutning ved valget i 2021 basert på egne analyser. Nå ligger partiet og vaker rundt sperregrensa. Gjennomsnittet av målingene i januar viste fire blank. Det laveste nivået for MDG siden april 2019. Det var ikke så pop med revolt allikevel, kan det se ut som. Partiets grønne grener strekker seg ikke lenger opp mot lyset.
Det er voldsom kraft i klimadebatten om dagen. Bevisstheten om alt som må gjøres har flyttet seg fra plassen for dårlig samvittighet i hjernen til frontallappen. Vaktskiftet i Det hvite hus har gitt et velrettet tupp bak til verdenssamfunnet. Joe Biden har sluttet seg til Parisavtalen, pøst ut dollar og tatt initiativ til et ekstraordinært toppmøte for klimaet i Washington. Samtidig har regjeringen her hjemme somlet seg til å få lagt fram en klimaplan som skal vise vei. Plutselig ville, eller – som i Senterpartiets tilfelle – måtte, alle partiene begynne snakke om klima. Det snakkes om de store grepene, om storpolitikk. Om stopp i oljeleting, om prising av CO2-kvoter, om enorme grønne investeringer.
Sju måneder på rad har oppslutninga om De grønne tikket nedover fram til januar i år. Som luft som siver ut av en ballong. På Stortinget kjemper én-kvinne-hæren Une Bastholm en heroisk kamp alene, men det er Oslo som er partiets utstillingsvindu. Fra MDGs bybastion hører man om sykkelstier, nullutslippssoner, utemøbler i regnskogtre, forbud mot bil i byen og parkeringsplasser i en eller annen variant. Den største fighten, kampen mot E18, tapte de.
Partiets lokale Oslo-politikk preger det nasjonale nyhetsbildet. Allehånde lokalavisredaktører i småbyer rundt i landet er bekymra for usosial og for rask politikkutrulling i Oslo. På lang avstand boltrer de seg i by, land og elite-retorikk med utgangspunkt i sykkelstier på Sagene og parkering på Frogner. Den grønne politikken er lett å karikere fra utsida.
Det grønne budskapet er fortsatt ekstremt provoserende for mange. På nettet er det gode dager for hat. Facebookgruppa «Vi som er totalt imot MDG» er preget av frådende språkbruk. Gruppa har snart 50.000 medlemmer. Det er halvparten så mange som de som stemte på MDG i stortingsvalget i 2017.
Selv for entusiastiske Oslo-folk som sykler som aldri før, kan det kanskje bli for grønt. For nå snakkes det ikke lenger i et generasjonsperspektiv, men om en virkelighet som er snublende nær. Du trenger ikke engang bruke begge henda for å telle på fingrene fram til 2030, som er da MDGs Lan Marie Berg vil at bensin- og dieselbiler skal være historie i Oslo. På de få Oslo-målingene som er gjort det siste året, spriker MDG fra sjutallet til 12. Valgresultatet i 2019 var 15,3. Det er fattig trøst at byrådsmakker Arbeiderpartiet gjør det verre.
Det er et tungt løft fra fire til sju prosent med bare én rikspolitiker i front. Men målinger er bare målinger. De grønne har aldri gjort det godt lenge før et valg. Det de er gode på, er å banke på dører og mobilisere. Traske opp og ned oppganger med budskapet sitt. Det har vært en suksess å se velgerne inn i øynene og formidle sitt engasjerte, eksistensielle budskap. Bevissthet om at man sitter på en tikkende klimabombe, oppleves nok som motiverende for å bruke stemmeretten.
Koronaen kan komme til å prege valgkampen på to måter som truer De grønne. Hvis smittevernreglene hindrer dem fra å snakke direkte med folk. Eller hvis koronaen og dens økonomiske og sosiale etterdønninger får dominere dagsorden og sette klimaspørsmålet i skyggen. Ingen av delene er umulig. De grønne har likevel et ess i ermet som trumfer korona: Generasjon grønn.
Ved kommunevalget i 2019 var det et voldsomt oppsving i valgdeltakelsen blant de under 30. Tilbøyeligheten til å stemme grønt blant dem er naturligvis stor. Partiets medlemsbase har vokst med 40 prosent det siste året. Og nå står rundt 200.000 norske ungdommer født de første fire årene på 2000-tallet klare til å si ifra om hva de mener er viktig i sitt første stortingsvalg.
Sist fikk Venstre 4,4 prosent av stemmene og åtte mandater på Stortinget. Miljøpartiet har fortsatt fart nok på syklene til å komme inn med åtte–ti mandater. Drømmen om å balansere med ett hjul på hver side av den politiske midten og være grønn garantist, lever.
