«Ah, hun Sophie Louise! Eller var det Therese? Altså, hun er så grusom, synes jeg!».
Mamma er tydelig engasjert. Hun har lest om vinneren av «Gullbarbie». Prisen Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press gir til «den som er best på å få ungdom til å føle seg verst».
«Elise», svarer jeg oppgitt. «Hun heter Sophie Elise. Og har du noen gang lest bloggen hennes, egentlig? Fulgt henne på Instagram?» Jeg vet svaret før det kommer. «Nei, nei. Men altså».
Sophie Elise. Sophie Elise AS. «Norges farligste forbilde». Forvirrende sammensurium av privatperson og bedrift har mange navn. Men det vi med sikkerhet kan kalle henne, er dronningen av influensing. Med det, kommer også ansvaret for hva som er galt med en hel bransje. Hun har uten tvil blitt syndebukken for et samfunnsproblem.
Det har nesten blitt en fordel for henne. All hetsen gjør at hun kan heve hendene i været uansett hva som kommer hennes vei. Også helt sakelig kritikk, som Press retter mot henne. Hun møter ikke lenger opp i debatt, men sender faren sin. Hun vinner årets business i det ene øyeblikket, og er «bare seg selv» i det andre. Altså, hun var sikkert seg selv når hun delte om operasjonene sine på bloggen. Men det gjør det ikke noe mindre problematisk.
Evnen til å forstå at man er en bedrift, og at man har et stort ansvar når man reklamerer mot barn og unge, virker det ikke som Isachsen vil ta innover seg. I VG svarer hun på nominasjonen at hun er «en jente som prøver å finne sin vei i livet». Nei, hun er makta selv.
Nominasjonen er fortjent. Men problemet med å legge hele skylda på en person, er at man forenkler og fordummer et stort samfunnsproblem.
Det er mye gøyere hvis en enkeltperson føkker opp barna våre. Det klikker bedre, det klinger bedre. Det er en fristende quick fix på et veldig sammensatt problem. Derfor blir hun nominert til Gullbarbie år etter år. Derfor vinner hun nå. Hun vinner rått.
For selv om TikTok, en app med en halv milliard aktive brukere i måneden, fra over 140 forskjellige land – som direkte diskriminerer folk på bakgrunn av hudfarge, funksjonsevne og utseende med algoritmene sine – åpenbart har større påvirkning på unge enn en enkelt influenser, så er ikke det like underholdende.
Eller like god reklame for Press.
I 2019 spurte Press om Sophie Elise kunne tenke seg å være ambassadør for dem. Og som hun sier selv, «Jeg var ikke noe mer påkledd i 2019». Sophie selger. Hun selger annonser, og hun selger blest rundt en pris. Enten fordi hun fronter den, eller vinner den.
Men hallo, tenker du kanskje nå, det er jo barn og unge som stemmer fram vinneren! Ja. Men tror du, når de nominerer en app, en klesbutikk og Sophie Elise AS, at det er noen som helst tvil om hvem som kommer til å gå av med seieren?
Jeg savner fremdeles barn og unge sin stemme opp i dette, og ikke via en anonym nominering på nettet. Hvis du leser et kommentarfelt, er det tydelig at tilbakemeldingen er mye mer nyansert enn det Press fremstiller det som. Også savner jeg at Sophie Elise anerkjenner at det er reklame hun driver med. At hun var en «underdog» en gang i tida, «bare Sophie», men at hun nå er en av medienorges mektigste. At det er forskjell på å ha et avslappa, liberalt forhold til kropp og nakenhet privat, og til 470 tusen følgere man tjener penger på. Men å gi henne pris for å være jævlig, er nok ikke løsninga på noe.
Nå skal Press «invitere til dialog», og foreslå hva Sophie Elise AS kan bli bedre på. Litt som å holde en pistol mot tinningen til noen, og be dem på en kopp te etterpå. Men ja ja. Hvis de får til en samtale, kan de jo prøve seg på ny, om hun ikke ønsker å være ambassadør i 2022. Tenk så mye oppmerksomhet det hadde fått, da!