Ring. Ring. «Heeeeeeeyy, baby!» «Hei, Shoukat.» Min altfor personlige trener. Som driver Tøyen Fitness og kaffe, og løfter Tøyen så mye han kan med sine enorme muskler. 13 ganger norgesmester i bodybuilding, faren til Sana i «Skam» og vet ikke hvilken dato han er født. Ingen i Afghanistan vet det. Han vet han ble født det året det var rød snø. Nå er det kritthvit, knitrende snø og jeg lurer på hvordan det går med det nedstengte treningssenteret?
«Jeg burde ikke eid et treningssenter, jeg burde eid et vinmonopol», sier han. «Da hadde jeg vært stengt ett døgn, og så hadde jeg blitt åpnet igjen fordi folk ikke taklet at jeg var stengt. Vin er viktigere enn proteinshake for myndighetene». «For et bakvendtland. Hele Norge er bekymret for psykisk helse-følgene under og etter pandemien, men alle treningssentrene som kan bidra til å forhindre depresjon, er omtrent plombert», sier jeg. «Og hvorfor kunne ikke alle bare kjøpe øl den helgen?» «Snobber», sier Shoukat og legger på.
Ring. Ring. «Ja?» «Jeg lurer på om jeg kan kjøpe dorull og tørkerull av deg? Eller blir det ikke russetid i år», spør jeg min lokale russegutt som har ringt på i to år og solgt meg så mye dorull at jeg slapp å hamstre i mars. «Usikker, ass, jeg sjekker i garasjen!»
Plutselig var det viktig for meg at han fikk en russetid. Jeg fikk lyst til å åpne en grotte og lage fest for vennene hans, uten livsfarlig aggregat. De som har ungdommer hjemme, må ha det dritt. Jeg ringer den jeg kjenner med tenåringssønner.
Ring. Ring. «Det er grusomt, de får ikke hatt konfirmasjon», svarer hun. «Kan dere ikke bare arrangere illegal konf ute i et telt»? «De får ikke konfirmasjonskurs engang! Du kan ikke bare ha en konfirmasjonsfest i skjul med risikogruppa i et telt når poden ikke en gang kan be «Fader vår»», skrikes det i den andre enden. «Sant, det blir for dumt. Jeg vil bare at gutta dine har det bra, men illegal konf hjelper nok ikke på psyken. De på Stortinget er mer opptatt av å åpne utesteder enn at barn skal kunne få gjenoppta aktiviteter. Selv om jeg syns sønnen din bør konfirmere seg borgerlig».
Ring. Ring. «Ka e det?» «Nei, jeg ville bare si at jeg er enig med deg, Trine», svarer jeg. «Om ka da»? «At vi ikke kan ha portforbud». «Det må skrotes og glemmes, det forslaget». «Ja, helt enig, uansett om Gullvåg sier at hvis barn kan dø, så kan vi ikke leve i et land som godtar portforbud. Et sånt land er jo ikke vi»? «Du træng itj gjenta det æ akkurat har sagt». Skei Grande har rett i det.
RING RING RING på kyrillisk. «Hallo? Russland?» «Da?» «Horer!» «Hva?» «Nei da, jeg bare siterte advokaten til Navalnyj», tøffer jeg meg. «Men hvordan syns dere det gikk med den rettssaken»? «Det gikk strålende. 9000 arrestert på to uker er masete for oss, vet du. Så vi har begynt å bruke de kameraene vi satte opp for å overvåke portforbudet under lockdown. De bruker vi nå på å avdekke hvem som demonstrerer. Genialt?» «Ja, for «forgifteren av underbukser» er det sikkert helt topp», mumler jeg. «Men stresser dere ikke over at folk har fått nok, det er null tillit igjen til systemet og folk demonstrerer i 42 minusgrader for å få en forandring»? «Ingenting kan forandres i Russland, jenta mi, det har du vel skjønt? Navalnyj skal i arbeidsleir, ikke på rusletur med fotlenke og åpen soning som det dere driver med i Norge». «Jeg syns det er fantastisk at folk tør å gå ut enda en helg når de har sett hvordan politiet banker opp demonstranter, da får jeg trua på menneskeheten». «Ha ha, ring Hviterussland», svarer Russland, «de tror stakkars at de kan få forandret systemet sitt, men alle har glemt dem».
RIIIIIIIIIIIIINNGGG! «Hallo! Hviterussland?» «...»
RIIIIING. «Hallo? Hvor har jeg kommet?» «Til Myanmar». «Hm, jeg prøvde å ringe Hviterussland, ingen svarte», sier jeg usikkert. «Alle blir satt over til oss nå, det er vi som har verdens oppmerksomhet, for vi har kuppa landet». «Blir dere ikke lei? Av å holde på sånn»? «Nei, hva er alternativet? En fredsprisbelønnet leder som tier om drap på rohingyaer? Og ditt Telenor skrudde av mobilnettet da vi ba dem om det». «Ah, den svei. Jeg kommer til å ringe opp igjen, jeg får en innkommende samtale her, jeg setter deg ikke på vent, det er det verste jeg vet når folk gjør. Da opptar man andres tid, og du skal tross alt holde dette landet okkupert i et år framover».
SVISJ. «Ja, hallo», svarer jeg. «Hei, det er Jemen». «Jemen? Har ikke alle glemt dere»?
«For å være en glemt krise, må man først kjenne til krisen. Jemen har aldri vært kjent». «Hvem har sagt noe så klokt», spør jeg. «Redd barna». «Jeg orker nesten ikke tenke på barna i Jemen, altså, de har det forferdelig. Så det blir for mye for meg nå. Vi har villsmitte her i landet, så det er kaos og polkøen ble så lang i Bærum at vi vurderte portforbud for dem med nikkers og fuglehund. Så dere i Jemen må vente i køen. Når pandemien er over, kommer vi sikkert tilbake til dere igjen. OK? TV-aksjonen eller noe om to–tre år. Sorry». «Vent, vet du sånn circa når pandemien er over»? «Altså, i Israel er den omtrent vaksinert bort, visstnok, mens vi er litt treigere på det her. Dere har nok ikke noe vaksinesystem, så det trenger ikke dere å stresse noe med. En fordel å stå bakerst i køen, sånn sett. Men Kjell Ingolf Ropstad sier vi skal prioritere dere via et system som er oppe og går i 2023. Men takk for at du ringte, Jemen. Det er notert på en post-it-lapp at dere trenger hjelp».
Klikk.
