De innsamlede pengene skulle gå til den illegale fagforeningen Solidaritet i Polen. Lech Walesa var den karismatiske lederen av denne bevegelsen. I desember 1981 erklærte statsminister Wojciech Jaruzelski krigstilstand i Polen, og Wałesa ble internert i det sørøstlige Polen, nær grensen til Sovjetunionen. Han var fengslet fram til 14. november 1982.

Hemming og jeg var medlemmer i AKP (m-l), og hadde drevet med solidaritetsarbeid for de frie fagforeningene i Polen en stund. Vi oppsøkte kirkekontoret og spurte om kollekten ved julegudstjenesten kunne øremerkes til Solidaritet. Vi var ikke veldig optimistiske, men til vår overraskelse fikk vi positivt svar. Presten satte som forutsetning at vi måtte være pengeinnsamlere i kirken. Ingen av oss var hyppige kirkegjengere, men vi påtok oss oppgaven. Presten instruerte oss om nøyaktig tidspunkt og en plassering som gjorde det vanskelig for kirkegjengerne å passere oss uten å se oss inn i øynene.

Vi forsynte presten med en del fakta om situasjonen i Polen, og han holdt en flott tale, der han oppfordret forsamlingen om å gi så det monnet. Den første som skred ut av kirkeporten etter gudstjenesten, var ordfører Ulf Knudsen fra Rygge Høyre. Han stoppet opp og kommenterte høyt at dette var et godt formål. Og la deretter en stor pengeseddel i kollektbøssa. De som kom etter ville ikke være dårligere enn ordføreren, og pengene strømmet inn.

Jeg kom til å tenke på denne historien da jeg leste en historie i Nils Johan Ringdals «Moss bys historie». Ringdal forteller om oppsynsmannen Wilhelm Karlsen som jobbet for bygartneren i 1950-åra. Hver mandags morgen pleide Karlsen å inspisere grøntanleg gene i Moss sentrum, først og fremst i Kirkeparken. En mandag morgen fant han døra til sakristiet stående åpen. Han syntes det var merkelig at kirkedøra var åpen på den tida av døgnet, så han kikket inn. Der satt det tre karer rundt et bord. Mellom dem lå en haug med penger. Wilhelm Karlsen trodde umiddelbart at det dreide som et pokerlag, og med sin litt stammende stemme sa han: «Tttrenger ddere en fjerdemann?» Trekløveret i sakristiet forsto ikke helt hva Karlsen mente. For det var sogneprest Valentin Hanssen-Bauer, klokker Bernhardt Stokkan og kapellanen som satt og telte pengene etter kollekten fra søndagens gudstjeneste. Nå var det ikke så merkelig at Wilhelm Karlsen trodde det var pokerspill på gang. For i etterkrigstida ble det spilt mye poker i Moss. Og det gikk hardnakkede rykter om at det ble spilt kort på gravsteinene om kveldene.

Men dette var en digresjon. Vi skal på nytt ta et lite tilbakeblikk på det som førte til at julekollekten i Rygge gikk til Solidaritet i Polen. For det var slett ikke vanlig at kirken og AKP (m-l) fant sammen på denne måten. Sammen med mossingene Hallvard Hansen, og Torill Fjeld var jeg med på et besøk i Gdansk i Polen. Lech Walesa jobbet på Leninverftet i Gdansk, og det var her initiativet til dannelsen av de frie fagforeningen Solidaritet ble tatt. Det var mange fagforeninger i Moss som åpent støttet Solidaritet, og som bevilget penger til den polske frigjøringsbevegelsen. Blant annet Moss Jern og Metallarbeiderforening, der jeg selv var sekretær. Vi hadde kontakt med noen polakker, og fikk vite at de hadde behov for stensilmaskiner. For yngre lesere kan det være verdt å nevne at stensilmaskiner ble brukt til å trykke opp dokumenter i flere eksemplarer, blant annet løpesedler.

Det var ikke uvanlig at det ble sendt humanitær hjelp, som klær og mat til Polen. Sammen med to venner fylte vi en bil opp med nødvendighetsvarer. Det var klær, sko, leker og matvarer. I tillegg gjemte vi noen stensilmaskiner under sekkene med klær. Vi fikk en kontaktperson, en prest, i en kirke i Gdansk. Vi fant kirken, deltok på den katolske gudstjenesten, og fikk etablert kontakt med presten. Stensilmaskinene ble overlevert, sammen med de øvrige varene vi hadde med oss. Vi ble innlosjert hos en gjestfri barnefamilie, og hadde naturligvis spart en del leker og matvarer til denne dem. Kaffe var en mangelvare i Polen, og vertskapet var svært glad for noen poser med vestlig kaffe. Vi fikk senere vite at mannen i familien var kulturminister i Lech Walesa skyggeregjering.

Etter at utdelingene var utført, kjørte vi til det området der Lech Walesa bodde. Det var en blokkleilighet der han levde sammen med kona og sju barn. Vi var utenfor blokka, og observerte at det kontinuerlig kjørte en politibil rundt blokka. Plutselig var det et lite opphold i politikjøringen. Da åpnet det seg en dør, og Lech Walesa kom løpende ut til en bil. Vi var like ved, og henvendte oss på dårlig tysk til Solidaritetslederen, og spurte om vi kunne få en prat med ham. Han svarte raskt noe med «Polizei», kastet seg inn i bilen og kjørte. Et par minutter etterpå var politibilen igjen på plass. Politiet hadde sannsynligvis hatt vaktskifte, og Lech Walesa visste omtrent når det skjedde, og sikret seg en fluktrute da det var et lite opphold i overvåkingen. Lech Walesa hadde på seg en grønn fløyelsjakke, med Madonnamerke på jakkeslaget. Det var også med et slikt antrekk han var kjent fra massemediene på den tida.

Det amerikanske nyhetsmagasinet Time kåret Lech Walesa til «Årets mann» i 1982. I juli 1983 ble han tildelt den tyske menneskerettighetsprisen «Shalom-Preis». I 1983 fikk han Nobels fredspris. Kona, Danuta, måtte hente prisen fordi han var redd for at myndighetene ville stenge ham ute fra landet dersom han reiste til Oslo. Prispengene ga Walesa til utvikling av Polens jordbruk, og medaljen ga han til Polens nasjonalhelligdom, Jasna Góra-klosteret.