Fristelsen var nok der, men Donald Trump gjorde ikke noe forsøk på å benåde seg selv. Det ville i så fall ha vært kronen på verket i uanstendig presidentoppførsel.
Venner og tidligere forbundsfeller kunne imidlertid nyte godt av hans sjenerøsitet. Før han forlot Det hvite hus og reiste til Florida med bagasjen full av skam, benådet USAs 45. president 73 spesielt utvalgte. Like heldige var ikke føderale dødsdømte. Høsten 2020 startet Trump-administrasjonen en hektisk aktivitet for å fullbyrde dødsdommer som lenge hadde ligget uvirksomme.
Steve Bannons benådning vakte mest oppmerksomhet. Trumps tidligere sjefstrateg er gitt mye av æren for at han ble valgt til president. Etter åtte måneder i Det hvite hus var eventyret over for Bannon. Han røk uklar med Trump, men muren mot Mexico var fortsatt en besettelse for Breitbart-strategen. Da han skulle samle inn penger til «We Build The Wall», gikk han over streken. Han ble tiltalt for å ha svindlet penger.
Donald Trump skal ha gått mange runder med seg selv før han som en av sine siste embetshandlinger valgte å benåde Bannon. Unngår Trump riksrettsdom, kan han ha et lite halmstrå om å stille til valg om fire år. Da kan han trenge støtte også fra dem han har vært i konflikt med.
Jeg kan ikke tenke meg at Trump har så stor forkjærlighet for rappere, men når det handler om brudd på våpenlovgivningen, var presidenten velvilligheten selv. Rapperen Lil Wayne ble benådet, mens Kodak Black fikk nedsatt straffen sin.
Før han tapte valget, hadde Trump allerede benådet en rekke mangeårige medarbeidere og støttespillere. Blant dem er hans tidligere valgkampformann Paul Manafort, hans mangeårige venn og rådgiver Roger Stone og hans tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Michael Flynn. Alle disse er hvite menn i godt voksen alder. Tilhører man en etnisk minoritet, er det langt mindre sjanse for å bli benådet. En hvit person har fire ganger større sjanse for å bli benådet enn en med annen hudfarge.
I Europa rister vi på hodet av hvordan USA praktiserer benådning. Alt er lagt i presidentens hender. Personer som har hjulpet presidenten til makten gjennom ulovlige handlinger, kan få sin belønning gjennom benådning. Prinsippet er så vilt som det kan bli. Det er den eneveldige kongen som skalter og valter med sine undersåtter etter eget forgodtbefinnende.
De fleste vestlige land har et benådningsinstitutt, også Norge. Hvem som kan benådes, er gjenstand for grundig vurdering og må vedtas av Kongen i statsråd. Den mest kjente benådningen i Norge i moderne tid, gjelder maleren Odd Nerdrum. Mye kan sies om den beslutningen.
Generelt er benådning en viktig sikkerhetsventil. Det finnes tilfeller der dømte personer ikke er i stand til å sone, og det er her uttrykket «la nåde gå for rett» kommer inn. Selv mot forbrytere skal det kunne utvises humanitet.
Dette spenningsforholdet mellom religion og juss, er det mange som har vært opptatt av opp gjennom tiden. Da krigen i Norge hadde vart i ni måneder, bestemte Juristforeningen at de skulle invitere biskop Eivind Berggrav til å snakke om benådning. Opp mot nazistenes ideologi var det et brennbart tema. Foredraget ble så viktig at det er tatt med i samlingen «Norske politiske taler».
Biskopen slo fast følgende: «Best kan vi kanskje få fatt i dette spenningsforholdet mellom juss og religion om vi tar for oss to hovedord som er karakteristiske – om enn ikke uttømmende – for begge. Jus er rett, religion er nåde. Man har det i de to ordtak: Rett skal være rett. Og: å la nåde gå for rett.»
Donald Trump reduserte også dette til et perspektiv der det handlet om å sette seg selv i sentrum. Despoter i Det hvite hus vil vi kanskje ikke se igjen, men uansett bør erfaringene med Trump motivere USAs lovgivere til å se på hvordan benådning skal praktiseres.
