– Vi visste jo at det nynazistiske miljøet omringet oss, men vi bodde på Holmlia og hadde vår egen trygge verden der, hvor vi tok vare på hverandre. At noen skulle bli utsatt for noe sånt var så fremmed for oss. Benjamin var den siste personen man kunne tenke seg kunne miste livet på den måten.

Rim Ghebremariam var venninnen til Benjamin Hermansen.

26. januar ringer kirkeklokkene på Holmlia, og rådshusklokkene kan høres i Oslos gater. Kommende tirsdag er det 20 år siden 15 år gamle Benjamin Hermansen ble drept av folk fra det nynazistiske miljøet i Oslo. Drapet skjedde på Holmlia, sørøst i Oslo, og det skapte engasjement, og mobiliserte 40.000 mennesker til et historisk fakkeltog. De ville vise sin avsky mot hatet. Norge var i sjokk.

Appellen

– Natt til lørdag ble en livslinje kuttet på Holmlia. Drapsmannens kniv tok et liv, men rørte også ved noe annet. Den skar inn i vårt selvbilde, sa daværende statsminister Jens Stoltenberg under fakkeltoget den siste dagen i januar. Stoltenberg advarte om at grensene for hva man kunne si om innvandrere i Norge var blitt tøyd. Ordene fra Holmlia-elevenes appell, sier det samme:

«Vi må få slutt på hverdagsrasismen! Slutt på all slags rasisme. Ta initiativ! Våkn opp! Stå sammen, pass på hverandre, sett pris på hverandre, vær glad i hverandre, men mest av alt – ikke hat hverandre.»

Benjamins Minnefond og Benjaminprisen ble opprettet til minne om Benjamin. Initiativene skulle være med på å forebygge og styrke det antirasistiske arbeidet.

Tenker på mor

– Jeg tenker på alt han skulle ha opplevd disse årene. Jeg tenker på alt han ennå skulle hatt igjen å oppleve de kommende tiårene. Jeg tenker på moren hans, som døde i mai 2019, og hvordan hun måtte leve så mye av livet uten sønnen.

Det sier Rune Berglund Steen, leder for Antirasistisk Senter.

Han forbinder dagen med forferdelse over hvordan hat kunne føre til tapt liv.

– Benjamin ville selv i dag vært en ung mann, bare 35 år gammel, sier Steen.

Høyreekstremistiske holdninger finnes fortsatt i det norske samfunnet i 2021. Steen mener at det rasistisk motiverte drapet ikke har påvirket samfunnet i den graden det burde.

– Fokus var på å ta et oppgjør med nynazismen som lå bak drapet, men ikke det bredere oppgjøret med rasisme som vi burde ha tatt. Til og med oppgjøret med høyreekstremismen ble midlertidig. Terrorangrepene 22. juli kom bare ti år senere. Da hadde samfunnet omtrent ingen beredskap mot høyreekstremisme, ikke engang PST fulgte med. Det var som om man helt undervurderte farene ved det høyreekstreme hatet, forteller Steen.

Han trekker fram terrorangrepet på Twin Towers i USA 11. september i 2001, bare noen måneder etter drapet på Benjamin.

– I realiteten preget nok det samfunnsutviklingen mer. Det vi så de påfølgende årene, var ikke minst utbredelsen av fordommer mot muslimer og byggingen av et nytt fiendebilde. Dette bidro til terrorangrepene 22. juli, sier Steen.

Muntre samtaler

Vi tar turen tilbake til Holmlia for 20 år siden. I 2001 gikk Rim Ghebremariam i niende klasse, mens Benjamin gikk trinnet over. De bodde kun få steinkast fra hverandre, og pleide å ta følge til skolen. Hun husker storefri med Benjamin – hvordan de leke sloss og ertet hverandre, slik barn gjør.

– Benjamin kalte meg opp etter dinosauren Yoshi i TV-spillet «Mario Kart». Jeg var litt rundere da, og alltid blid. Yoshi hadde pigger oppover ryggen til hodet, og den måten flettene mine formet hodet mitt fikk meg til å ligne på Yoshi, mente han. Slik ble det kallenavnet mitt, ler hun.

Ghebremariam har flere gode minner fra vennskapet med Benjamin.

– Det var så fint å veksle mellom muntre samtaler med mye latter, til seriøse samtaler hvor vi reflekterte over livet og framtida. Han var virkelig en fantastisk person, forteller hun.

Etter drapet på Benjamin ble tilværelsen på Holmlia en helt annen. Ingen hadde forestilt seg at noe slikt kunne skje.

Ghebremariam husker dagen som om det var i går. Det var som en helt vanlig dag. Men på kvelden dukket skriften opp på TV-skjermen: 15 år gammel gutt drept på Åsbråten.

Gråtkvalt

– Da bare visste jeg at jeg kjente dette mennesket, og ringte rundt til alle venner for å sjekke om de hadde det bra. Da jeg fikk tak i kompisen til Benjamin, Victor, var han gråtkvalt, og fortalte meg at det var Benjamin som hadde blitt drept. Det føltes som om all lufta i rommet ble sugd ut, forteller hun.

Deretter kunne skrik og gråt høres i nabolaget.

Drapet gjorde at Ghebremariam og resten av barna på Holmlia, måtte vokse opp i rekordfart.

– Vi var jo bare barn. Det gjorde meg usedvanlig tilpasningsdyktig, men barndommen stoppet mer eller mindre opp idet det skjedde, forteller hun.

Prøvde å stikke av

Drapet på Benjamin Hermansen skjedde like for midnatt fredag 26. januar 2001. Benjamin skulle bare levere et mobildeksel til bestekameraten sin. De to sto utenfor nærbutikken på Holmlia da en bil stoppet ved dem, og to menn kom ut.

Benjamin og kameraten forsøkte å løpe fra dem, men mennene fikk tak i Benjamin.

Det tok få timer fra drapet skjedde, til politiet gikk til pågripelse. Ved hjelp av en vitneobservasjon fikk politiet en beskrivelse av en bil, som var koblet opp mot nynazistmiljøet på Bøler. Ole Nicolai Kvisler og Joe Erling Jahr ble dømt for forsettlig drap, og Veronica Andreassen ble dømt til tre års fengsel for medvirkning til drap.

Rettssaken og gjerningspersonene fikk mye oppmerksomhet i mediene. For ungdommene på Holmlia var dette tøft.

Et traume

Drapet skulle få stor innvirkning på samfunnet rundt. Traumet formet menneskene på forskjellige måter. Kun seks måneder etter drapet, døde også en felles venn av Rim og Benjamin.

– Mange av oss ble forstyrret fra å finne oss selv, og flere falt ut i rus og vold. Det kom som en konsekvens av det som kan innhente deg fra traumer som ligger ubehandlet, forteller Ghebremariam.

– De av oss som har greid å beholde den mentale stabiliteten har vært heldige. Jeg måtte kjempe, noe som jeg har gjort med nebb og klør siden da, sier Ghebremariam, som i etterkant har vist sitt engasjement gjennom aktivisme og entreprenørskap.

I dag driver hun blant annet med kunst, fotografi og datateknologi.

– Jeg jobber mer eller mindre for å skape noe gjennom entreprenørskap som kan være en slags manifestasjon på våre evner, for dem som kommer etter oss. Det er viktig å innse vår verdi, og vår rett til å ta plass på lik linje med andre nordmenn. Selv om denne reisen ofte har vært pinefull, er det også en konstant inspirasjonskilde, sier hun.

Rasismen

Ghebremariam er etnisk eritreisk. Hun og Benjamin hadde omtrent samme hudfarge.

– Jeg forsto fort at det kunne ha vært meg. Mange av oss føler at vi er i samme båt. Vi fikk en skikkelig realitetssjekk, sier hun.

I dag har Ghebremariam en tre år gammel datter. Nå lærer hun barnet sitt hvordan livet kan være så urettferdig, bare om man har en annen hudfarge. Men at man alltid skal være ansvarlig for å definere seg selv.

– Vi har fått flere fronter å kjempe på, og det er vår oppgave å oppdra barna våre til å forstå, sier hun.

Nå som det er 20 år etter drapet, funderer Ghebremariam på hvordan Benjamin ville ha vært, dersom han ikke ble frastjålet livet.

– Benjamin hadde verden for sine føtter. Kanskje han hadde vært forlovet, blitt lege, advokat eller fotballspiller. Han hadde et utrolig potensial, og det gir meg glede. Samtidig følger det med en bittersøt følelse, for man tenker på det som kunne vært, men som aldri blir, sier Ghebremariam.

Antirasistisk arbeid

Etter drapet på Benjamin Hermansen skulle forebyggende og antirasistisk arbeid bli en større prioritet enn det hadde vært tidligere.

– Vi har kunnet følge flere skoler gjennom mange år, og ser hvordan de år etter år blir bedre i sitt arbeid med rasisme, forteller leder av Benjaminprisen Guri Hjeltnes, som også er direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

I årene etter drapet ble nemlig Benjaminprisen utformet. Prisen deles årlig ut til en skole som arbeider aktivt mot rasisme, og alle diskriminerende holdninger og handlinger.

Selve utdelingen finner sted i tilknytning til den årlige markeringen av Den internasjonale Holocaustdagen.

I 16 år var moren til Benjamin, Marit Hermansen, med på å forme prisen til det den er i dag.

– Marit Hermansen var en usedvanlig inspirerende lærer og et meget aktivt og klokt medlem av juryen. Vi er mange som ble hennes venner på HL-senteret og i juryen, og vi er takknemlige for overskuddet og erfaringen hun maktet å bringe videre – etter et så stort tap som det er å oppleve at et barn blir drept, sier Hjeltnes.

Digital markering

I år skal markeringen foregå digitalt, men også gjennom stillestående fakkelenke fra Lusetjerndalen og Benjamins fotballklubb og skole, fram til minnestatuen på Åsbråten på Holmlia. Daglig leder for Holmlia Sportsklubb, Aram Meradi, forteller at drapet satte lokalsamfunnet i sjokk. På samme tid gjorde det dem mer sammensveiset.

– Jeg vil si at mennesker generelt viser mer hensyn og har større forståelse for ulikhetene som er i samfunnet vårt. Dette gjør det enklere for folk å føle seg trygge og inkluderte, noe som igjen fører til at integreringen fungerer bedre, sier Meradi.

– Her på Holmlia lærer vi å dømme hverandre etter handlinger, og ikke hvor i verden du stammer fra, legger han til.

Fakkellenken i regi av Holmlia Sportsklubb og Vær Stolt-organisasjonen skal være en påminnelse om den grufulle handlingen som rammet lokalsamfunnet.

– Vi skal vise at vi ikke har glemt det som skjedde, og at vi som samfunn må stå sammen og jobbe for å bryte ned fordommene, som dessverre er like aktuelle i dag, sier Meradi.

Kampen mot hverdagsrasismen

Etter drapet på Benjamin, og elevenes appell i fakkeltoget, fikk begrepet hverdagsrasisme mye plass.

I forbindelse med fakkeltoget i 2001, uttrykte tidligere statsminister Jens Stoltenberg til Dagbladet:

– Jeg deltar i kveldens mønstring for å vise at jeg personlig og hele regjeringen er sterkt engasjert i denne kampen, og vil sterkt oppfordre alle til å ta del i den, både ved å delta i mønstringene, men ikke minst ved å bekjempe den farlige hverdagsrasismen.

Når vi nå er i 2021 ligger et år med Black Lives Matter-markeringer og rasismedebatt i Norge bak oss friskt i minne. PST har i 2020 minnet oss om at trusselen fra høyreekstremister har utviklet seg i negativ retning de siste årene.

Leder for Antirasistisk Senter mener at vi har fortsatt har en kamp foran oss. Ikke bare når det kommer til høyreekstremisme, men kampen mot en rasismefri hverdag. Men han er ikke i tvil om at drapet på Benjamin Hermansen førte til en økt bevissthet.

– Mange tok det utvilsomt med seg i hverdagen, på ulike vis. På et mer institusjonelt plan er det vanskeligere å se at det bidro til en særlig utvikling. Det er ikke slik at samfunnets generelle beredskap mot rasisme ble solid styrket, etter hva jeg kan se, sier Steen.

– Vi må alltid kjempe for at det ikke skal bli flere ofre for hatet, legger han til.

Opplevde seg ikke hørt

Moren til Benjamin, Marit Hermansen, var synlig i media gjennom minnearbeidet etter sønnen, og hun var profilert i sitt arbeid med antirasisme. Før hun døde i 2019 rakk hun å motta Kongens fortjenestemedalje for arbeidet sitt. To år før kom hun med denne advarselen til NRK, i forbindelse med en dokumentar om høyreekstreme i Norge:

– Man må slutte å si at de ikke er farlige. Jeg har sagt i snart 20 år at de er det, og føler på sett og vis at jeg ikke har blitt hørt. Man tenker alltid at «det er en mor som sier dette», men de var farlige for Benjamin og de er farlige for alle andre også.

Rune Berglund Steen kjenner på ubehaget ved at vi har tatt for lett på nynazisme.

– Nynazister går nå i stor grad fri for straffeforfølgelse i Norge, selv om vi er pålagt å forby og straffeforfølge hatefull propaganda under FNs rasediskrimineringskonvensjon, sier han.

Han understreker at dagen 26. januar, kommende tirsdag, er en påminnelse om at drap med rasistiske motiver aldri må normaliseres.

– Vi må aldri glemme hvor farlig det høyreekstreme hatet er. Det fortsetter å ta liv. Det vil også være naivt å tro at det ikke vil komme mer høyreekstrem vold. Det har dessverre alltid kommet mer. Derfor er denne kampen så viktig å huske, sier Steen.