Når Ap får 17,5 prosent oppslutning på en måling, da er det ikke bare krise. Den er dyp. Men den som sa at «man skal aldri kaste bort en god krise», var ikke så dum. Når det går dårlig, er rommet for endring stort. Ordet krise kommer fra greske krisis, som direkte oversatt betyr avgjørelse. Dem bør det tas mange av i Ap i ukene som kommer.

Aps krise skal etter all sannsynlighet ikke løses ved et lederskifte. Det er ikke spesielt smart å bytte partileder midt under en pandemi, åtte måneder før et valg, uten noen kandidat som står klar til å ta over. Det ville skapt flere problemer enn det ville løst, og diskuteres mer blant journalister enn blant Ap-medlemmer.

Men mye annet kan og bør skje. Der partiet er nå, må avgjørelsene og handlingene ha to mål. Både velgere og partimedlemmer må oppleve et annet Ap, dersom valgresultatet til høsten skal bli godt nok.

Velgerne må oppleve endring. Det betyr nesten alltid ny politikk, og her må Ap levere i vår. Heldigvis for partiet har de jobbet lenge med et nytt program, som skal vedtas på landsmøtet i april. Her ligger det mange, omfattende forslag som vil ta Norge i en annen retning enn Erna Solberg har gjort.

Dagens situasjon tilsier at programmet bør spisses og tydeliggjøres enda mer. Det er uvanlig med store endringer i partiprogrammer fra de blir lagt fram til de blir vedtatt, men både Ap og Norge er i en uvanlig situasjon. Landet skal gjenoppbygges etter en enorm økonomisk krise. Ledigheten er rekordhøy. Det betyr at rommet for å bruke penger, og mye av dem, er større enn på mange år. Mye må gå til å få folk tilbake i jobb, men det kan man gjøre på ulike vis. Dette er året for å lansere en stor, ny velferdsreform som kommer alle til gode. Sist vi hadde noe slikt på dagsorden var barnehageløftet, som sikret valgseieren i 2005. Slike reformer gir ikke bare folk bedre tilbud, liv og nye jobber, de skaper stort engasjement, og er enkle å formidle. Her har Ap en ubrukt mulighet.

For Ap i år handler det faktisk også om å få politikken ut. «Dårlig kommunikasjon» er vanligvis en klein unnskyldning politikere som sliter klamrer seg til, selv om alle veit at det egentlig handler om helt andre ting. Norske velgerne pleier å ha god koll på hva et parti står for. Men for Ap i 2021 handler det også om bedre, og mer kommunikasjon.

Over år har mye oppmerksomhet dreid seg om metoo, maktkamp og indre splid. Det er det ingen som stemmer på. Under korona har regjeringen fått snakke på inn- og utpust rett inn i folks stuer. Mediedekningen av regjeringen i forhold til opposisjonen har vært enorm. Sp, som har én hovedsak og et veldig tydelig budskap, har klart seg bra uansett. Men for Ap har det kostet dyrt at alt som ikke handler om pandemi knapt får plass i norske medier, og at folk uansett ikke er spesielt interessert i noe annet. Det vil forhåpentligvis endre seg før valget. Å få politikken ut, både internt og eksternt, bør være jobb nummer en.

Like viktig som å nå velgerne, er det for et kriserammet parti å sende et kraftig signal til egne partimedlemmer om at noe er i emning. For Ap er partiapparatet og den lokale valgkampmaskinen, avgjørende for å vinne stemmer. Dette har alltid vært oppskriften når Ap henter ut et par prosentpoeng mer enn de fleste andre i valgkampen. Hundrevis av medlemmer og lokale folkevalgte står på stand, banker på dører, skriver i aviser og på sosiale medier. Ikke minst snakker de med alle rundt seg om at Ap er partiet å stemme på.

Dagens Ap er fullt av frustrerte, rasende folk, på alle nivåer. Mennesker som er vant til å være med i et parti som styrer Norge, blir ikke glade når partiet deres plutselig er landets tredje største, og heldige hvis de får noen og tjue prosents oppslutning. Den interne misnøyen synes i norske medier nesten hver dag. Sak etter sak som skader partiet, lekkes, løftes og kommenteres. Oppskriften for å løse dette er ikke å be folk holde kjeft, smile bredt og være entusiastiske. Det hjelper ikke.

Ny politikk skaper også entusiasme hos tillitsvalgte, men her må også andre ting til. Å skifte ut deler av mannskapet, eller flytte rundt på folk i sentrale posisjoner kan ha stor effekt internt. Å bytte partisekretær for eksempel, er langt mindre dramatisk enn et lederskifte, men vil oppleves som viktig av mange i Ap. Rådgiverkorpset rundt toppledelsen er et annet sted man kan gjøre endringer. Folk flest bryr seg ikke, men folk i partiet gjør det.

Det kan også være klokt å vurdere om man ikke skal vektlegge andre enkeltsaker på noen områder, og eventuelt bytte talspersoner. Svært mange av medlemmene i Ap er opptatt av internasjonal solidaritet, flyktningpolitikk og hvordan Norge behandler menneskene som søker asyl her. Blant dem er mange nå rasende på partiets linje og retorikk. Ap tåler helt fint å si ja til noen flere barn fra Moria, uten at de blir et åpne-grenser-parti av den grunn. Masud Gharahkhani har frontet ledelsens syn på disse sakene, og det ville vært urimelig om han skulle kastes under bussen for det, men det er ingenting som tilsier at han må ha ansvar for akkurat dette politikkområdet.

Slike grep kan skape ro og ny giv i taleføre miljøer, som nå bruker mye av sin tid på å jobbe mot istedenfor for eget parti og ledelse. Det trenger Ap.

Det man aldri bør gjøre under en krise, er å late som den ikke finnes. For en ting er sikkert: det går ikke over av seg selv.