Jonas Gahr Støre sliter i voldsom motvind. Det blåser og blåser og blåser. Med storm i kastene. Det er med en viss beundring man sitter trygt hjemme i sofaen og ser mannen stå oppreist på TV.
Før jul i 2019 skrev jeg en kommentar om Støre og hans bevegelse. 2019 hadde vært et mareritt. Pila stoppet på 23,2 prosent i desember. «Bakrus etter Arbeiderparty», kalte jeg mitt lille stykke. Våre reportere hadde reist landet rundt på jakt etter Arbeiderpartiets sjel. På gølvet fant de bare Senterpartiet og Støre-skepsis. «Festen er over. Hvordan skal Arbeiderpartiet komme seg hjem fra nachspielet?», undret jeg og bidro med følgende spissformulering: «Ikke siden Johan Nygaardsvolds morgentimer 9. april har en Ap-leder hatt en tøffere utfordring enn Jonas Gahr Støre har nå. En formidabel oppgave».
Men bare uker senere kom de politiske gratispoengene på rekke og rad. Regjeringskrise og full borgerlig splittelse ble servert på et fat allerede i januar. Ytterligere uker gikk og koronaepidemien kom og snudde landet på hodet. Det burde ha vært gode tider for lederen av opposisjonen og hans parti.
Det ble verre. Og for å tyne bildet ytterligere: Hvis de var på vei fra nachspielet for et drøyt år siden, er de i fryktelig bakrus nå. Året har begynt på ufattelig grimt vis for partiet som vinteren 2015 hadde en oppslutning på 41,9 prosent. Første smellen kom med måling på 17,5 prosents oppslutning. Det svir som en trøndersk ørtæv for et parti som nok en høst har slitt med Giske-spøkelset. Atter en måling denne uka: Dagsavisens lodding av den politiske stemninga ga Støre og hans kamerater en oppslutning på 19 blank.
Selvsagt blir det snakk om lederskap, om Støres styring av partiet. Det er menneskelig helt uunngåelig. Det er sikkert smertefullt og frustrerende å følge kurvene som peker nedover for støttespillere og veteraner. Drømmen om en quick fix vekkes. Jan Bøhler tenkte på seg sjøl og forlot hele selskapet. Thorbjørn Berntsen brukte også en metafor da han denne uka yppet til lederdebatt i Arbeiderpartiet og uttalte til Klassekampen at «en trener ville bli sparket». Berntsen slo i samme slengen et slag for sin nevø, Raymond Johansen. Kanskje han kan bli ny leder?
La oss se litt rundt oss i det politiske landskapet. Er det andre norske partier som har byttet ledelse de siste årene? Ja. Og hvordan har det gått? Svært dårlig, hvis målet var å øke populariteten. KrF hadde den siste sommeren med Knut Arild Hareide en oppslutning på fem prosent. Så etter en vond og vanskelig høst forsvant gudsordet fra Bømlo ut. Kjell Ingolf Ropstad har nå stabilisert partiet på 3,4 prosent. Med kurs ut av Stortinget. Venstre har også byttet mannskap på toppen. Høstens nysatsing med Guri Melby i front og med Sveinung Rotevatn og Abid Raja som nestledere, har ikke akkurat vært noen fest. Snittet på målingene for januar så langt er 2,7 prosent. Og stø kurs ut av Stortinget.
Det er ikke bare familien som peker på Johansen fra Oslo. Byrådslederen har markert seg med tydelighet under koronaen. Men tallene tyder ikke på at Johansen er forføreren som kan redde Arbeiderpartiet. Under hans ledelse har Oslo-partiet tapt terreng i samme takt som moderpartiet. Et mandat på 32 prosent av stemmene i kommunevalget i 2015 var ved valget fire år seinere skrumpet inn til 20 prosent. En Oslo-måling som kom i går, var en ny solid nedtur. Og i februar følger Johansen Støre over i rekkene av 60-åringer. Parallellene er for mange. Og Johansens ti år som rørlegger får stadig mindre politisk tyngde.
Skulle Arbeiderpartiet ha valgt en ny leder nå, som frarådes i bakrus, kunne det ikke blitt en annen, hvit Oslo-mann på 60. Det er ikke et veivalg. Men alternativene er oppsiktsvekkende få. Utøya-katastrofen og snart åtte år uten å være i posisjon har desimert talentutviklingen i partiet. Støres andre nestleder Bjørnar Skjæran kunne spasert rett inn i et hvilket som helst hjem og ingen ville ant hvem han var. Partisekretær Kjersti Stenseng var påfallende fraværende i 2020. Det er bare å sjekke mediearkivet. Nestleder Hadia Tajik fikk barn rett før jul og er selvsagt opptatt med det en stund framover. På dette laget står Jonas Gahr Støre farlig aleine.
Medienes fokus er derfor ekstremt rettet mot ham. Og negative, selvforsterkende mediale spiraler der momentet nå er stort, har ført Støre ut i ei hengemyr. Fortellinga om den forfeilede leder har kilt seg fast i mange helt avgjørende redaksjoner. Når landsmoder og tidligere WHO-topp Gro snakker lenge med Ole Torp om korona og verden, ender det i et toppoppslag på NRK Kveldsnytt om at Gro mener Jonas bør smile mer. Når LO-legenden Yngve Hågensen (82) rykker ut i hans forsvar, havner det han faktisk har å si helt i skyggen fordi TV 2 avslører at Arbeiderpartiets egne folk har vært involvert. Som om det er et sjokk. Legger vi til krigstypesaker om flagg på 1. mai, T-banetur uten munnbind, tåpelig trøffelkommentar og noen tiere plassert i feil fond, ser man et vondt mønster. Og lik det eller ei, medienes betydning er enorm.
Kanskje er dette heller ikke hans tid. Hans sindighet er liksom ikke i rytme med samtida. Der Vedum kan le og skråle, stille opp på TV-show og la personlighet trumfe politiske poenger, har Støre et annet lynne. Så da han endelig skulle by på seg sjøl og hjemmet, endte det lattermildt i en flaske Jägermeister. Han kan nesten ikke gjøre noe riktig. Samme mann altså som for bare noen år siden, som utenriksminister og partileder, ikke kunne gjøre noe feil.
Nå er ikke tidspunktet for å bytte leder for Arbeiderpartiet. Nå er tidspunktet for tålmodighet og overbærenhet, med medier og velgere. Hold fast i politikken, i program og prinsipper. Og holde ut. Den eneste quick fix’en er Jens Stoltenberg. Det skjer ikke. Da gjenstår bare hardt arbeid.
Jeg skal gi kaptein Støre det siste ordet. På Facebook 22. desember 2019 svarte han meg på min påstand om han og Nygaardsvold: «En historisk sammenlikning som kan diskuteres, men jeg skal gi ham rett: En formidabel oppgave venter meg. Jeg kjenner på den og er motivert for å ta den. Og det gjelder jo ikke meg alene, det gjelder oss som parti, bevegelse – og som lag. Sammen skal vise at vi ikke viker i de vanskelige spørsmålene; med en politikk som er rettferdig, som ser lenger enn neste valg, og som samler – i en tid med økende motsetninger og polarisert debatt».
