KUNSTBOK

Ken Opprann

«Nasjonalmuseet – Et monumentalbygg blir til»

Forlaget Press

Den store praktboken om Nasjonalmuseet overrasker. Den er faktisk interessant. Og ganske vakker. Overraskelsen skyldes først og fremst at «Nasjonalmuseet – Et monumentalbygg blir til» retter oppmerksomheten mot alt annet enn kunsten som skal fylle museet. Boken handler om byggeprosessen, og den er fylt med bilder av arbeidere. Mange arbeidere. Pluss tekniske byggedetaljer, arkitektoniske ambisjoner og uforutsette problemer. Forsinkelsene blir forklart, uenighetene blir lagt på bordet.

Noen uker etter at det ble kjent at åpningen av Nasjonalmuseet var utsatt til 2022, ble Ken Oppranns bok lansert. Den nesten 300 sider tykke boken er ikke utgitt av Nasjonalmuseet. Heller ikke av byggherren Statsbygg. Finansieringen av fotografens langvarige prosjekt – han har fulgt byggingen gjennom seks og et halvt år – kommer fra stiftelsen Fritt Ord. Boken er finansiert med forhåndssalg til dem som har vært med og bygget museet.

Resultatet er at leseren får innblikk i hele byggeprosessen. Arkitektkonkurransen ble utlyst i april 2009. Det virker som en evighet siden. Før det hadde vi levd med ulike forslag og alternativer fra Nasjonalmuseet ble opprettet i 2003. Bokens første foto er fra klargjøringen av tomten i mars 2014. Siste bilde er tatt 22. oktober 2020.

Bokens viktigste fortjeneste er at den viser hvor komplisert en slik byggeoppgave er, og at den forklarer hvorfor det har tatt så lang tid å få Nasjonalmuseet ferdig. Byggingen var ekstra vanskelig fordi de skulle bygge på hele tomten uten noe ledig plass til rigger eller atkomst på utsiden. Ved siden av tomtens krevende rammer og bygningens ekstremt store kompleksitet, har to konkurser blant underleverandørene forsinket byggeprosessen. Med et museums usedvanlig store krav til detaljeringsgrad oppleves det logisk (men også paradoksalt) at Statsbyggs prosjektdirektør omtaler byggeprosessen nærmest som et felttog, organisert med en militær struktur.

Det usedvanlige med boken er at den gir arbeiderne et ansikt. Eller rettere sagt; mange ansikter. Boken starter med ni sider dekket med portretter av smilende folk fra forskjellige nasjoner. På det meste var det 800 arbeidere på byggeplassen. De er alle spesialister innen ulike fag. Den røde tråden gjennom boken er det at den viser det store spekteret av oppgaver som inngår i en moderne byggeprosess. Og arbeiderne som utfører oppgavene. De gjennomfører resultatet av veldig mange eksperters beslutninger. Teksten får frem hvor mange hensyn som skal tas, og hvor frustrerende det kan være for arkitektene å skulle forholde seg til de mange tekniske ekspertene og deres høye detaljeringsnivå. Det kan ofte resultere i konflikt. Arkitektens behov for å løfte blikket og se og ivareta helheten kommer tydelig til uttrykk.

Ken Opprann har laget bok om byggingen av store bygg før. I 2008 utga han «Vi bygde operaen». Han har tatt noen steg siden den gang. Boken om Nasjonalmuseet er visuelt sett mer interessant, og den forteller en mer sammensatt og komplett historie. Disse to bøkene står i en særstilling som internasjonale sjeldenheter.

I forordet setter Opprann sitt eget prosjekt inn i en historisk sammenheng. Forbildet er den amerikanske fotografen Lewis W. Hines dokumentasjon av byggingen av Empire State Building i New York, i 1930–31. Hines fotografier av arbeidere som balanserer høyt oppe i luften uten sikring, og som spiser lunsj sittende på en stålbjelke med hundre meter fritt fall, er legendariske. Forholdene som følger av våre dagers HMS-krav (helse, miljø og sikkerhet), gjør at Oppranns bilder er mye mindre dramatiske. Det kompenserer han ved å bringe inn andre kvaliteter, som nærhet til individene og skarp observasjon av tekniske spissfindigheter.

Bokens mange og korte tekster krydrer beretningen. Ved å gi ordet til de involverte får forfatter Nicolai Strøm-Olsen frem et mangfold av innfallsvinkler. Fordi boken er fritt finansiert legges det ikke lokk på de mange konfliktene mellom arkitekt Klaus Schuwerk og byggherren Statsbyggs representanter. Gjensidig ros er det også blitt plass til. Teksten fungerer bra, men det hadde vært ønskelig med en eller flere tekster som kunne hevet blikket og satt bygningen og byggeprosessen inn i en større sammenheng. Et kart over museet, tomten og omgivelsene er også et savn. Og et organisasjonskart. Det er ikke enkelt å holde orden på de mange sjefene og direktørene som uttaler seg i boken.

Når Nasjonalmuseet åpner i 2022 vil all oppmerksomhet bli rettet mot kunsten og bygningens arkitektur. At arbeiderne og byggeprosessen er så godt og grundig dokumentert, gir museet en ekstra dimensjon. Og det at boken er blottet for kunst er ikke helt sant: Én av bokens kuriøse historier er den om murer Karl Jonatan Johanssons daglige frokostvaner. En dag hadde han kastet et bananskall og en epleskrott på gulvet. Det minnet om en kunstdebatt på denne tiden: Som en del av kunstsamleren Erling Kagges utstilling i Astrup Fearnley-museet spiste en museumsansatt hver dag en banan og kastet skallet på gulvet. Det var kunstverket. Ved å gjøre det samme hadde mureren uforvarende laget Nasjonalmuseets første kunstverk. Det er slike historier som gjør denne boken til en opplevelse.