3
ANIMASJON
«Pjokken i flokken»
Regi: Alexs Staderman
Aus. 2020
For oss over fireårsalderen føles det ikke fryktelig lovende at denne intetsigende barnefilmen er laget av teamet bak «Bien Maja»-filmene, men «Pjokken i flokken» kunne tross alt ha vært mye verre. Innledningsvis minner dette om en blanding av «Ulv i fåreklær»-filmene, «Bigfoot Jr.» og forferdelige «Dronningens Corgi», men «Pjokken i flokken» viser seg å være litt kvikkere skrevet og har et forholdsvis oppfinnsomt utgangspunkt – basert på ungdomsromanen av britiske Jayne Lyons. Vi er vant til å se denne typen midt-på-treet-dataanimasjoner jevnlig deise ut fra samlebåndet til europeiske lavbudsjett-studioer, men «Pjokken i flokken» er faktisk finansiert av statseide Screen Australia. Noe som muligens forklarer hvorfor australske kjenninger som Jai Courtney og Samara Weaving dukker opp som stemmeleggere i originalversjonen. Dem får vi imidlertid ikke oppleve her hjemme, siden filmen naturligvis er dubbet for de minste - med helt kompetent stemmeskuespill fra blant andre Herman Tømmeraas, Anders Bye og Silje Hagrim Dahl. I motsetning til outback-dataanimasjonen «Blinky Bill filmen» (som også ble skrevet av manusforfatter Fin Edquist) har ikke «Pjokken i flokken» et snev av australsk særpreg, og sikter åpenbart inn det internasjonale kinomarkedet. I den grad det markedet fortsatt eksisterer nå, da.
Freddy Lupin tilhører en mektig varulvklan som ledes av hans stolte pappa Flasheart; i alle fall frem til faren tilsynelatende omkommer under en iskremselger-relatert redningsaksjon. Disse varulvene røsker imidlertid ikke i hjel mennesker hver fullmåne. De er en gjeng hårete superhelter som sniker seg rundt i storbyen på natten, mens de redder folk ut av brennende bygninger, drar små babyer inn i sikkerhet og generelt oppfører seg veldig barskt. Freddy gleder seg til trettenårsdagen, da hans sanne ulvenatur vil åpenbare seg under en storslått seremoni, før han overtar pappas rolle som varulvflokkens naturlige leder. Isteden forvandler han seg til en nusselig puddel med rosa hår; noe som enten skyldes en forbannelse forårsaket av en magisk ring, eller eventuelt at faren hans hadde et usømmelig forhold til en snasen puddelpike. Det ville i så tilfelle ha vært en stor skandale, for varulver kan ikke fordra hunder. Puddel-Freddy begir seg ut på eventyr for å oppheve forbannelsen, og slår seg sammen med den gatesmarte løshunden Batty for å spore opp en magisk månesteinring. Den ble i sin tid stjålet av en forrykt iskremselger som nå har viet livet til å bevise av varulver eksisterer, sammen med sin eneste venn: en uttrykksløs apedukke. I mellomtiden pønsker Freddys slemme onkel på en plan som ikke bare vil sikre ham stillingen som varulvflokkens leder, men dessuten forvandle alle byens hunder til tupeer.
De siste setningene antyder at «Pjokken i flokken» har noen inspirerte øyeblikk, og det stemmer - selv om fordelingen mellom vittige opptog og klisjefulle plattheter ligger på jevne 50/50 prosent. Fint lite er oppriktig gøyalt, men på den annen side er fint lite direkte irriterende. Så for oss voksne er «Pjokken i flokken» helt tolerabel, og for målgruppen er dette sikkert greit nok etter at de har sett alt som er tilgjengelig på Disney+ et par ganger. Fremfor å utnytte særpreget i denne historien er regissør (og tidligere Disney-animatør) Alexs Stadermann tilfreds med å resirkulere et sammensurium av elementer tatt fra andre dataanimasjoner. Boken filmen bygger på er ikke oversatt til norsk, så det er i alle fall liten sjanse for at ungene vil oppdage at den er mye bedre. Forfatteren Jayne Lyons har forresten også skrevet en fortsettelse; «100% Hero», så med tiden kommer det sikkert en dataanimert oppfølger. P.S. Jeg aner ikke hvem på kontoret til distributøren Selmer Media som kom opp med den norske tittelen, men vedkommende fortjener en ekstra påskjønnelse i lunsjpausen. Jeg foreslår fersk puddelkake med vaniljekrem.
