– Vi står jo til nakken i drit, vi gjør jo det, skarrer Kristian Seltun spøkefullt fra PC-skjermen. Senere legger han til:

– Men så er det heller ingen andre steder jeg vil være akkurat nå, enn her.

Kristian Seltun er direkte inne på Teams med Dagsavisen fra sitt nye sjefskontor på Nationaltheatret, og til bergenser å være virker han både sindig og fåmælt sånn til å begynne med. Kanskje han ubevisst har blitt smittet av et slags trøndersk flegma etter sine mange år som sjef for Trøndelag Teater i Trondheim? Seltun framstår i alle fall samlet og trygg i sin ullgenser, og hadde man ikke visst bedre, er dette som en mann som kan se lyst på det nye året og framtida for øvrig. Men det har han jo ingen som helst grunn til.

For framtida sett fra Kristian Seltuns kontor på Nationaltheatret må jo se både strevsom og dyster ut. Han står overfor det siste «normale» teateråret før hele teateret må flytte ut, og ikke kan vende tilbake før i 2027. Han står overfor et gigantisk oppussingsprosjekt i et over 120 år gammelt teaterhus som skal vare i minst fem år. Dette er en sjef uten scene, det vil si, en teatersjef uten en midlertidig hovedscene å spille teater på. På toppen av det hele har du koronaen og fortsatt sosial nedstengning i Oslo, uroen for de ansattes framtid, og for økonomien generelt, ettersom 70 prosent av teaterets inntekter kommer fra hovedscenen. Ja: Det er nok å ta tak i for en sprellfersk teatersjef fra Bergen, som hadde sin første ordentlige arbeidsdag i huset på Johanne Dybwads plass mandag denne uka.

– Jeg er bekymret for de ansatte her, som må leve i enorm usikkerhet. Men jeg har som oppdrag å stå i den usikkerheten, sier Seltun.

Teateret har selv anslått at mellom 40 til 60 av 240 ansatte kan miste jobben, om ikke teateret kan tjene nok penger i oppussingsårene. Som Seltun selv skriver det i et debattinnlegg i Aftenposten denne uka: «Skal vi unngå alvorlige nedskjæringer i publikumstilbud og stab, finnes det bare en løsning for Nationaltheatret i rehabiliteringsperioden – en midlertidig hovedscene». Seltun mener den beste løsningen er at man setter opp en enkel, billig og provisorisk hovedscene et sted i byen. En stund var det aktuelt at Nationaltheatret skulle flytte inn i det tomme, gamle Munchmuseet på Tøyen, men Kulturdepartementet mente det ble for dyrt.

Det er dermed regjeringen, kulturminister Abid Raja (V) og hans departement Seltun appellerer til i slutten av innlegget: «Med en rask beslutning kan vi rekke å åpne den midlertidige hovedscenen til Ibsenfestivalen i september samme år». Og med «samme år» mener ikke Seltun 2021, men 2022.

– Vi sendte inn et forslag om en provisorisk scene etter sommeren i fjor. Det ligger fortsatt på kulturministerens bord. Det er veldig viktig for hele huset å få en avklaring så snart som mulig, sier Seltun, som altså likevel forsikrer oss om at det er ingen steder han heller vil være akkurat nå, enn akkurat her, i det halvråtne Nationaltheatret, en grå arbeidsdag i januar 2021.

– Hvordan føles det egentlig å være sjef for Nationaltheatret akkurat nå?

En liten, tørr lattersalve lyder fra skjermen.

– Jeg gikk jo inn i dette med åpne øyne, sant!

Seltun blir nå merkbart mer og mer bergensk i mål og tempo. Han har liksom kviknet mer til, ser ut til å ha ristet av seg den trønderske, sindige fernissen.

– Koronaen visste jeg jo ikke om da jeg ble ansatt like før påsken i 2019. Men jeg visste selvsagt at vi skulle ut, og at vi skulle ha alternativ drift i noen år. Dette var også et hovedtema i intervjuene før jeg fikk denne jobben. Men Nationaltheatret er en så viktig scenekunstinstitusjon, og jeg har jobbet så lenge med scenekunst i mitt liv, at for meg er dette den jobben jeg aller helst vil ha nå, hevder Seltun.

– Det er så viktig å bidra til at alt dette går bra! Så håper jeg at jeg er den rette personen til å bidra. Ok, koronaen kommer jo på toppen av alt annet, men det gjelder jo oss alle. Det er jo der vi er nå, sier Seltun.

Så tar han en liten pause, før han sier:

– Jeg skal være ærlig med deg: Da jeg kom hjem fra den aller første arbeidsdagen nå på mandag, så satte jeg meg ned i en lenestol, og tenkte at ... okei, da fikk jeg kjenne litt på vindstyrken, sant. En vindstyrke som også har korona i seg, som har noen elementer i seg som vi skal forbi. Det kommer en hverdag etter dette også. Så: Kommer vi gjennom dette først, så greier vi det som kommer etterpå også. Det var det jeg tenkte i den lenestolen.

Denne lenestolen står for øvrig trygt plassert i en enebolig på Kjelsås nord i hovedstaden, som han deler med ektefellen Silje og to barn i barneskolealder. Før dette bodde familien i Trondheim, og før der igjen bodde både Kristian og kona i Bergen, før de senere møttes i Oslo da de begge var rundt 30. Ja: Oslo, Trondheim og Bergen er de viktigste byene i Kristian Seltuns 50 år lange liv. Mens Oslo og Trondheim ble byene der han startet yrkeslivet og teaterkarrieren, var Bergen barndomsbyen. Der vokste han opp i et trygt og godt middelklassehjem, der det for det meste ikke manglet noe - kanskje bortsett fra kultur, for det var ikke foreldrene så interessert i, ifølge Seltun. Moren var hjemmeværende og en far som drev med forsikring. Det var i Bergen han hadde sine første teateropplevelser sammen med en kamerat (i form av billige skolebilletter til oppsetningene på Småscenen ved Den Nationale Scene). Her spilte han badminton og her kjørte han slalåm, og her søkte han seg mot litteraturen han fant i hyllene hjemme og på folkebiblioteket på Nesttun. Men først og fremst var han opptatt av musikk.

Hans 10 år eldre søster hadde en platesamling som Kristian Seltun begynte å interessere seg for på slutten av 70-tallet. Det var her han blant annet fant fram til Manfred Mann Earth Band. Seltun falt pladask for Manfred Mann allerede som åtteåring.

– Ja, jeg likte Manfred Mann, men da de seks første platene, lenge før hitlåter som «Blinded By the Light» og slikt, understreker Seltun, som i 10-årsalderen skal ha forsikret faren sin om at «en dag skal jeg snakke med Manfred Mann». Mange år senere, som sliten, middelaldrende familiefar, feilparkert utenfor et hotell i Göteborg, kom faktisk Manfred Mann gående forbi. Seltun ble veldig starstruck, har han tidligere fortalt Adressa, og fikk bare fram: «My God! You are Manfred Mann!» Selv var Seltun også vokalist i et band en stund. Det var i tenårene i Bergen på slutten av 80-tallet. De var inspirerte av datidens stjerneband som DumDum Boys og Raga Rockers, og spilte selv en slags post-punk med norske tekster, forteller Seltun. Det var omtrent da han oppdaget at han egentlig ikke trives så godt på scenen.

– Mange som jobber med teater har gjerne hatt en drøm om å bli skuespiller. Det har aldri jeg. Jeg kan godt stå på en scene og snakke til mange mennesker, det gjør jeg stadig vekk. Men jeg er ikke så glad i å forstille meg, sier teatersjefen, som i i sin tid i alle fall fikk sett mange band på konsertscenen. Han søkte seg om mulig enda mer til musikken da moren hans ble alvorlig kreftsyk. Han var 16 år da hun ble syk, og 18 da hun døde. Etter videregående dro han alene til Madrid, der han levde et bohemaktig liv noen måneder, ble kjent med folk, og oppsøkte kunstutstillinger, band og teater.

– Jeg var der på et slags Erasmus-stipend. Oppholdet til Madrid var kanskje en slags liten utblåsing etter at min mor gikk bort. Jeg søkte vel etter noe, og jeg oppdaget den mer kunstorienterte, eksperimentelle rockemusikken. Det gjorde at jeg ble interessert i performing arts og teater, sier Seltun, som senere i studietiden også tilbrakte et halvt år i Antwerpen.

– Her ble jeg godt kjent med belgisk teater, som ble regnet som veldig bra på den tida. På et halvt år så jeg 70 teaterforestillinger! Jeg så Royal Shakespeare Company to ganger, og Robert Wilson to ganger. Belgia ble liksom mitt faglige hjemland, sier Seltun, som likevel tilbrakte mesteparten av studietida i barndomsbyen Bergen. Der tok han hovedfag i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen. Seint på 90-tallet kom Trondheim brasende inn i hans liv, da han fikk sin aller første «ordentlige» jobb, som kunstnerisk leder for Teaterhuset Avant Garden. Tre år seinere oppdaget han Oslo, etter å ha landet sin andre «ordentlige» jobb, denne gangen som sjef for Black Box Teater. I åtte år holdt han til her, helt til Trondheim lokket ham tilbake med jobben som teatersjef for Trøndelag Teater.

Leser man det Adresseavisen skrev om Kristian Seltun de første årene som TT-sjef, er det lett å merke at trønderne var litt skeptiske til denne unge, svartkledde, pratsomme bergenseren som kom rett fra et eksperimentelt teater i tvilsomme byer som Oslo. De kjente ham jo også fra hans tid som kunstnerisk leder for Avant Garden, og nå skulle denne elitistiske bergenseren bli sjef for deres eget folkelige, ærverdige institusjonsteater? Seltun ble omtalt som «akademisk» og «plettfritt antrukket», og de var spente på hva denne denne unge og radikale ’samtidsteaterfyren’ skulle finne på. Det bidro nok til trøndernes godvilje at Seltun gjorde det klart at han nå etablerte seg i Trondheim med både ektefelle og barn. Etter som årene gikk og TT begynte å håve inn Hedda-priser, ble han nærmest folkekjær. Da han gikk av like før jul i 2018, ble han omtalt som «suksesstrener for et stort trønder-lag». Det ble hele 44 nominasjoner og 17 priser i Seltuns «regjeringstid». «Med ham ved roret har kulturhuset i Prinsens gate blitt et sted som ferske og ambisiøse skuespillere fra hele landet ønsker seg til. Et dynamisk arbeidsmiljø og Seltuns mange dristige valg av oppsetninger, har gitt god scenekunst som både appellerer til publikum og markerer seg i norgestoppen», skrøt Adressa.

– I begynnelsen var det nok litt skepsis, kanskje mest for at jeg kom fra Black Box-teateret. Det vi oppnådde de årene i Trondheim, var at vi fikk med oss publikum på såkalt høykultur, men da gjort på en leken måte. Jeg tror på å møte publikum med smil og med humor – men også med alvor. Vi trenger ikke skremme folk i døra, men vi kan gjerne sjokkere dem når de først har fått satt seg i salen. Jeg ble forferdelig glad i Trondheim. Men det er nok her i Oslo vi skal bli, sier Seltun, som legger til:

– Vi vurderte Bergen en stund også, og nå blir jeg vel rullet i fjære og dyppet i fjær der heme, men vi valgte altså Oslo.

I to og et halvt år ukependlet han mellom Oslo og Trondheim. I 2015, for øvrig det samme året som farens hans døde, flyttet kona og ungene til Oslo, fordi den eldste skulle begynne på skolen der. Hver torsdag kveld satte Kristian Seltun seg på nattoget over Dovre, og fredag morgen var han klar til å levere den yngste i barnehagen i Oslo.

– Etter to og et halvt år ble jeg lei, og begynte å fly. Jeg reiste så mye med tog at jeg fikk snakket en god del med folk i NSB. Jeg var tidlig oppe og tok en kaffe fra Støren og innover mot Trondheim, sier Seltun, og blir plutselig litt bergenspatriot:

– Da fikk jeg inntrykk av at folk ønsket seg videre til Bergensbanen. Bergensbanen hadde på en måte høyere status, enn Dovrebanen!

– Du kjenner disse tre byene dine godt. Hva er forskjellene på dem?

– Det er i alle fall store kulturforskjeller mellom Bergen og Trondheim! Mens Bergen er en liten storby og seg selv nok, er Trondheim en stor småby og mer av et regionalt senter for hele Trøndelag. Du er trønder, ikke trondhjemmer. Da jeg begynte på TT ble jeg spurt av Adresseavisen om hva jeg syns om å komme tilbake til Trøndelag. Jeg tenkte: «Det ville aldri Bergens Tidende spurt om. De ville spurt om hvordan det var å komme tilbake til Bergen». Det er også forskjell på humoren, mener Seltun, og legger om til langsom trøndersk:

– «Nææ, æ veit no itj`», liksom: «Æ sa det jo te dæ». Den som ler sist, ler best. Mens i Bergen er det mer: Den som ler først, leder 1–0! Det skal gå litt kjappere i Bergen.

– Oslo, da?

– Her er det kanskje mer slik at du finner den bydelen du trives best i, og holder deg til den. Jeg har bodd på Grünerløkka og Torshov, og nå har vi slått oss til på Kjelsås. Det ligger fint til ved Marka, jeg bor jo i «Swix Paradise»! Uten at jeg er ser meg selv som en sånn Swix-mann med pulsklokke, så liker vi oss ute på tur i friluft, familien og jeg. Men mer om sommeren enn om vinteren.

– Jeg forstår det ellers sånn at du nettopp har kommet deg etter en 50-årskrise?

– Jeg hadde ingen 30- eller 40-årskrise, men da jeg fylte 50 i fjor hadde jeg en slags, ja, kall det en «eksistensiell vurdering»! Jeg innså at det ligger mye mer tid bak meg, enn foran meg. Til slutt syns jeg det var ganske deilig å endelig fylle 50, men jeg syns fortsatt det er kjempeskummelt at det er 20 år siden jeg var 30.

«En markant teatersjef», skrev Adresseavisen da han sluttet i Trondheim for to år siden. Seltun rakk også å markere seg i kulturdebatten, og var ikke redd for å si hva han mente om regjeringens kulturpolitikk. I 2012 tok han også et skarpt oppgjør med den trønderske artisten Hans Rotmo, og en sang Seltun mente var rasistisk. På tross av at Rotmo tidligere hadde vært god å ha for TT på 2000-tallet, han sto bak flere populære stykker, så uttalte Seltun at han ikke ville satt opp et teaterstykke av Hans Rotmo anno 2012. Kampen mot rasisme er fortsatt noe som engasjerer Seltun, som i likhet med dagens kulturminister har hatt Venstre som sitt foretrukne parti. Men i 2014 ga han Venstre en tydelig advarsel i avisen: «Jeg er sosialliberalist, men Venstre skal vokte seg vel for å begynne å samarbeide med Fremskrittspartiet. Gjør de det, mister de meg, og de mister meg for alltid».

– Så hva gjorde du da Venstre faktisk gikk inn i regjering? Da var det slutt?

– Å, det der tok slutt lenge før det. Jeg har ikke så lyst til å markere meg partipolitisk, men i dag kan jeg vel si at jeg en som pendler mellom å være sosialliberalist og sosialdemokrat.

Dette siste kan vel ikke akkurat kalles et direkte partipolitisk, smiskete frieri til en kulturminister fra Venstre. I Aftenposten mente for øvrig en kommentator nylig at man akkurat nå kan sammenligne Kristian Seltun med prins Hamlet i Shakespeares «Hamlet», et stykke Nationaltheatret etter planen skal ha premiere på i vår. «I dette stykket rives den danske prinsen mellom tradisjon og idealisme. Mellom en skjebne han ikke har kontroll over – og evnen til selv å forme sitt liv. Det samme kan du si om Kristian Seltun». På skjermen ser vi at Seltun rynker pannen når vi minner ham på dette.

– Jeg er ikke nødvendigvis så opptatt av slike analogier, men her tenker jeg at Vladimir eller Estragon i Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» passer vel så bra som Hamlet, altså.

Eller: «Mens vi venter på Raja», som det kanskje ville hett i Kristian Seltuns tilfelle, hvis altså noen skulle finne på å lage absurd teater om hans liv akkurat nå. Og mens herr Godot aldri dukket opp, satser nok Seltun på at kulturministeren før eller siden vil tre ut på den kulturpolitiske scenen med en løsning for det ærverdige, men falleferdige gamle teateret på Johanne Dybwads plass, der selv Henrik Ibsen på sin sokkel begynner å se alvorlig bekymret ut nå.