KUNST
Esther Maria Bjørneboe: «Clair Obscur»
Galleri Semmingsen, Oslo. Til 10. januar
Ingrid Toogood: «Spending time with my cat»
ISCA Gallery, Oslo. Til 9. januar
I vanskelige tider får de små tingene større betydning. Når vi har måttet leve i isolasjon og med sosial distanse over lang tid kan et smil, en solstråle eller en fargeklatt få store dimensjoner. Da er det godt å observere at flere kunstnere er opptatt av å gi seg selv og publikum fargesterke opplevelser.
Jeg har ingen som helst statistiske beregninger som understøtter opplevelsen, men jeg har en sterk følelse av at mange kunstnere har reagert på koronakrisen med å dykke ned i fargeskrinet. Tidligere i høst anmeldte jeg Ida Ekblads fargeeksplosjon av en utstilling. Kjell Erik Killi Olsen i Stavanger og Wendimagegn Belete er to andre kunstnere som fylte høstens utstillinger med sterke farger.
Nå, når koronaåret renner ut, har vi fått (minst) to utstillinger til som bekrefter tendensen. Hos både Galleri Semmingsen og det nystartede ISCA Gallery viser henholdsvis Esther Maria Bjørneboe (født 1971) og Ingrid Toogood (født 1976) formsterke utstillinger som først og fremst karakteriseres av den spennende og vakre bruken av farger.
At mye dreier seg om den situasjonen Covid 19-pandemien har satt oss i, etterlater Ingrid Toogoods tittel, «Spending time with my cat», liten tvil om. I galleriets (engelske) informasjonstekst fortelles det om en opplevelse av at hva som helst kan skje, og om erfaringen av å være tvunget til å betrakte verden på avstand. For eksempel fra balkongen, alene i en leilighet uten sosial kontakt. Så er da også balkongrekkverket blitt et skulpturelt og symbolsk element i utstillingen.
Først og fremst karakteriseres Stavanger-kunstneren Ingrid Toogoods utstilling av det jeg opplever som glade farger. Med utgangspunkt i eldre malerier har hun skapt bilder med skrikende mønstre i sterke og klare farger, en slags collage av ulike elementer som er egnet til å spre glede. Ute på gulvet står tredimensjonale malerier med skulpturelle avgrensninger som skal minne om rekkverk. Utskårne figurer av katter, potteplanter, mugger og fugler gir installasjonene liv. Den ene siden er malt mens den andre siden speiler omgivelsene, inkludert skulpturens malte podium. På veggene henger malerier i ulike formater.
Ingrid Toogood leverer sin tolkning av en smått absurd, annerledes og ugjenkjennelig verden. Det samme kan man si om Esther Maria Bjørneboes utstilling «Clair Obscur». Bare med den vesentlige forskjellen at her er tolkningen gjort innenfor meget klare og skarpt skårne avgrensninger. Begrepet «Clair Obscur» stammer fra renessansen, der Leonardo da Vinci vektla kontrasten mellom lys og skygge for å skape romlige effekter. I barokken ble teknikken videreutviklet for å skape dramatiske effekter, for eksempel slik vi kjenner det hos Caravaggio og Rembrandt.
Bjørneboe tar teknikken ned til de finstemte nyansene. Hennes «Clair Obscur»-malerier på papir kjennetegnes av gradvise overganger der gouacheteknikken skaper markerte skiller mellom hvert fargefelt. Fargene står og vibrerer mot hverandre. Det er så finstemte nyanser i disse bildene at de må studeres på nært hold. Det er nærmest umulig å gjengi denne kunstens materielle skjønnhet på trykk, inkludert de små forhøyningene der de ulike fargefeltene støter sammen.
Slik blir dette en gledefylt og visuelt finstemt utstilling. Esther Maria Bjørneboe har gjort det til en livsoppgave å studere fargenes påvirkning på hverandre og hvordan de fungerer i ulike formmessige sammenhenger. For det dreier seg ikke bare om de gradvise overgangene og skillene mellom de enkelte fargefeltene, men også om hvordan lyse og mørke farger påvirker hverandre og skaper romlige effekter når de settes mot hverandre. Dette er nonfigurativ kunst på et høyt nivå.
Her er det fristende å ta turen innom den til tider uforsonlige kampen mellom de figurative og de abstrakte kunstnerne. Siden jeg lar meg fascinere av begge deler, synes jeg at det er en oppkonstruert og langt på vei uinteressant diskusjon. Begge fløyer kan gi store kunstopplevelser. Det det til syvende og sist dreier seg om er i hvilken grad kunstneren evner å skape noe interessant innenfor det uttrykket vedkommende velger.
Denne gangen viser de to utstillingene at både en antydende figurasjon og det totale fravær av figurative elementer kan være like interessante. I begge utstillinger er fargebruken et avgjørende element.
Hvis du vil ha enda ett bevis på fargens avgjørende betydning, kan du oppsøke Leonard Richards (født 1945) utstilling i OSL contemporary. Frem til 6. februar kan du studere kunstnerens ofte overraskende fargebruk, og det innenfor en billedverden som samtidig er gjenkjennelig og fremmed.
