– Vi kan gjerne møtes ute på Holmen Fjordhotell. Jeg liker meg aller best ved sjøen. Eller Frognerseteren. Der oppe i høyden over tregrensen er det også flott. Faktisk mitt yndlingssted i Oslo.

Altså, hæ? Skal hun evig tyggegummityggende sydama Kari fra «Fredrikssons fabrikk», sjølveste mutter’n fra legendariske «Døden på Oslo S», nylig observert som den baileysdrikkende bestemora i «Familien Lykke», hun som snakker så brei østkantdialekt at oslolosen bare kan gå hjem og vogge … skal hun menge seg med den sporty fiffen oppe i åsen? Drikke økologisk rabarbrajuice til over to hundre kroner flaska?

Er det virkelig Brit Elisabeth Haagensli jeg har på tråden?

Den litt forsiktige stemmen i telefonen der ute fra et tilholdssted i Asker, vest for Oslo, bekrefter at jo da, det er hele Norges Brit Elisabeth. Men portrettintervju? Hun trenger et døgns betenkningstid. Dama gir nemlig sjelden intervjuer, hun brant seg kraftig en gang på 90-tallet, det skal vi få høre alt om over en bedre lunsj på Frognerseteren. For hun takker ja. Det føles som en ære, så jeg reserverer bord i Finstua. For sikkerhets skyld.

Men når jeg noen dager senere står på toppen av Oslo i et snarlig gløtt av desembersola og speider etter den kjente skikkelsen fra barndommens lørdagskvelder – med husmorpizza og Fredrikssons Fabrikk på tjukk-tv-en – så aner jeg ingenting om hun kommer eller ei. SMS-ene til Brit Elisabeth Haagensli med info om sted og tid, de står ubesvart. Jeg har trippelsjekket nummeret. Greit at jeg har lest hun er sjenert, hun er visst typen som dusjer med underkjolen på. Og ikke er hun å finne på verken Facebook eller Instagram, av frykt for å trykke på feil knapp og havne hos presidenten eller no’. Men det får da være måte på til skyhet fra en som har stått på scenen siden 70-tallet?

Er hun ikke her snart, da?

Endelig, der kommer de mørke krøllene til syne, lett duvende på vei opp fra parkeringsplassen. Fornuftige sko, merkeveske og solbriller. Alltid svartkledd, selv om Aud Schønemann i sin tid bestemt mente hun burde gå i rødt. Jeg går henne i møte.

«Brit Elisabeth! Husker du meg?»

En blond dame i turantrekk kommer meg i forkjøpet. Rett inn fra sidelinjen har hun kuppet intervjuobjektet mitt før jeg har rukket å få av meg munnbindet. Nå bombarderer hun nærmest Brit Elisabeth med spørsmål. Det er tydeligvis en stund siden sist. Temaer som sommerhus og sommerrevy, alderdom og død dukker opp. Brit Elisabeth tar seg tid. Svarer hyggelig. Men spørsmålet om det egentlig er for sent å finne seg ny kjæreste når man nærmer seg sytti blir hengende litt i lufta. Omsider kommer vi oss opp trappa og inn døra.

– Jeg synes noen ganger det er litt flaut og ubehagelig, vet du.

– Folk kjenner igjen deg, men du kjenner ikke igjen dem?

– Ja.

Ikke så rart i grunn. Brit Elisabeth Haagensli (eller Hågenslai, som Gro Harlem Brundtland kalte henne etter Gro-parodiene som hun anslår å ha gjort 250 ganger) er «hun fra Fredriksson» for en hel generasjon, egentlig to. Kanskje så du henne i spillefilmen «Absolutt blåmandag» fra slutten av 90-tallet som Siri Lill, den rollen fikk hun Amandaprisen som beste kvinnelige skuespiller for. Skulle i grunnen bare mangle, hun holdt på å drukne i Stilla på Kjelsås under innspillingen. Ikledd en mohairgenser og tre nummer for store støvler rodde hun ut i båt og falt over bord. Akkurat det var med vilje, men antrekket dro henne rett til bunns. Innen en froskemann fikk tak i henne rakk hun å tenke at dett var dett. Helt sant. Det ble bare en takning, scenen satt som ei kule.

Brit Elisabeth Haagensli har vært med på det meste. Visst nok alt utenom pornofilm.

Som purung 21-åring sto hun på scenen i Melodi Grand Prix. Ikledd tidsriktig fløyelsdress med store snipper (tenk Hadja Tajiks bokcover) fremførte hun «Åh, du gjør meg så glad». Det var den første finalen i farger, og programlederen minnet vennlig TV-seerne på at det var musikken som var i fokus, ikke innpakningen i studio. Den burgunderrøde fløyelsdressen havnet dessverre i en kleskonteiner, hvis du har den i skapet vil hun gjerne ha den tilbake.

Siden ble hun ansatt på Det Norske Teatret, hun var der i tjue år før hun sa opp («det var galskap, ingen sier opp en fast jobb på teateret»). Nå skulle det satses på humor og revy. Og Brit Elisabeth skulle bli allemannseie, en av dem som ikke kan gå i fred på gata.

Men her inne på Frognerseterens finstue får vi sitte for oss selv ved vindusbordet. En flaske rabarbrajuice er kommet på bordet etter servitørens anbefalinger. Vi blar i menyen av høye smørbrød – og Brit Elisabeth har slått over på sørlandsdialekt.

– Oi, hva skjedde?

– Nei, det var vel det rekesmørbrødet, da.

– Apropos dialekt, jeg trodde faktisk du snakket den østkantdialekta du er så kjent for? Hvor kommer egentlig den fra?

– Den har jeg plukket opp litt her og der. På teateret lærte vi å spille med dialekter. Vossing og bergenser og alt mulig. Da jeg vokste opp i Asker, snakket de ganske bredt i Drammen, det var gjørra- og værra-land. Og Drammen lå ikke langt unna. Så har jeg ei tante på Strømmen jeg har rappet litt fra. Klaska det sammen og kokt det i hop til ei god suppe. Jeg er veldig fascinert av det innbarka gamle Oslo, det som resten av landet har glemt. Det er klare beskjeder, ikke pakket inn i noe sobert språk. En rett fram tankegang. Jeg vippet vel over for å tørre å uttrykke meg.

Den sjenerte jenta med språkøret vokste opp som storesøster i en søskenflokk på tre. To brødre. Asker på 50- og 60-tallet. Bondelandet. Den gang en utflukt til Oslo var nettopp en utflukt. Det var ski på vinteren og bading på sommeren. Ved sjøen var hun i sitt ess. Lange late dager på Hvalstrand bad, der hun og venninna rodde ut med båt til de nærmeste øyene for å sjekke gutter, ingen andre torde det, og imponerte dem og hverandre med å hoppe fra stupetårnet.

Hun var aktiv i både turn og friidrett.

– Believe it or not, jeg drev med sprint og var med på NM i stafett på Nadderud stadion.

En idrettsjente som kjedet seg på skolen. Kjapp i replikken, men ingen moroklump. Mor var spesialsykepleier innenfor psykiatrien, far var ingeniør.

Hvor kom denne musikken og teateret inn i bildet?

– Mor var fra en musiserende familie. De var katolske, og alle på den siden av familien spilte et instrument. Mange har spurt meg om jeg drev med skoleteater, men jeg gjorde ingen sånne ting. Jeg hadde en fantastisk tysklærer da, sånn oppdaget jeg at jeg hadde språkøre. Ellers var skolen stort sett et slit. Ganske ræva i grunn, inntil jeg startet på folkehøyskole.

Året på musikklinja ble forløsende. Det ledet henne til Barratt Due Musikkinstitutt, før noen statistroller tok henne inn i teaterets verden. Hun fikk plass ved elevskolen på Det Norske Teatret.

– Vi spilte barneforestillinger og var statister, hadde timer i fekting og Tordis Maurstad i lyrikk. Jeg gikk i samme klasse som Trond Brænne. Han hadde bil og vi kjørte sammen inn og ut av byen hver dag, dro klokka åtte på morgenen, og var hjemme igjen ved midnatt. Det var førti timers uker. Vi var bare hjemme for å sove.

Hun fikk store roller i Romeo og Julie, Cats og Les Misérables.

Det var en eventyrlig tid. Det kokte på Det Norske Teatret.

Men hva med denne humoren, da?

– Jeg ble kastet inn og måtte overta en rolle i en Prøysen-kabaret sammen med Inger Lise Rypdal. Regissør Runar Borge hadde sett meg gjøre noe morsomme greier i en barneforestilling, og mente at det var noe der. Så det var nok han som forløste mitt humortalent. Hvis jeg kan si at jeg har det, da?

– Ja, det kan vi nok si. Men hvordan henger denne sjenertheten din sammen med ønsket om å stå på scenen og å underholde folk?

– Jeg fikk alltid kjeft i starten på teateret. Du, ikke gjem deg bakerst! Men når du har en sjenanse i deg, og synes alt er feil ved deg, så er det fantastisk å møte teaterets verden. Du ikler deg en rolle. Da er du ikke lenger privat. Og der er teateret helt enestående.

Følelsen på scenen når alt klaffer er verdt alt. Alle nervesammenbruddene i forkant. Verdt at hun noen ganger egentlig heller vil gå og henge seg.

– Du har nerver når du har en rolle som i «Absolutt blåmandag», men da jobber du fram en karakter, du lager deg et univers, og deretter er det hard jobbing som skal til, forteller Brit Elisabeth.

– Men å drive med humor, det er selve grusomhetens teater, altså. For enten kjøper de det, eller ikke.

Hun beskriver det sånn:

– Det er som hoppe rett ut for Holmenkollen. Uten ski. Og du lander ikke før du du hører mottakelsen.

Da skal folk helst le.

– Det er ganske nervepirrende, skal jeg si deg. Og det er tøft når det ikke klaffer.

Men folket ler. En publikumsyndling. En bauta innen norsk teater, film og TV, ble det sagt fra scenen da Brit Elisabeth Haagensli fikk den gjeveste prisen av dem alle, hedersprisen under Komiprisen 2016, der alle landets humorister feirer seg selv. Hun hadde tenkt å dra til Bergen for å slappe av. Ikke engang da kollega Anne Marie Ottersen forsvant fra setet ved siden av, midt under sendinga, skjønte hun tegninga.

– Jeg var så irritert på Anne Marie, som absolutt skulle ut og tisse. Kjære vene, vi er midt i en sending her, kan du virkelig ikke vente? Jeg skjønte det ikke før hun sto på scenen og presenterte meg.

Da gikk det plutselig opp for henne hvorfor de absolutt skulle ha henne en tur innom sminken før sending.

– Jeg vet at jeg er sein altså, men er det mulig å være så tjukk i huet.

Med priser og berømmelse følger også medaljens bakside. Mediene vil ha noe av deg. Folk vil vite hvem du er når lyset er slukket og teppet har falt. Helt privat.

– Da kommer jeg i en liten konflikt. Noen er, som jeg kaller det, litt amerikanske i hodet, de selger seg helt naturlig. Det hadde jeg kanskje trengt å lære litt av. Jeg misunner Bettan for eksempel. Hun er sånn som går og setter seg på fanget hos publikum på første rad, som den største selvfølge. Jeg kan bli litt misunnelig.

Til å ha vært i offentligheten i et halvt århundre, er det bemerkelsesverdig få intervjuer med Brit Elisabeth Haagensli å spore i arkivene. Men det ligger et klipp på YouTube. Fra da hun var lørdagsgjest på Rondo på NRK midt på 90-tallet.

Fredriksson Fabrikk har samlet opp til drøye to millioner nordmenn foran fjernsynet hver lørdag over flere år. Filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens legendariske ungdomsbøker om Pelle og Proffen har dratt alle landets ungdommer inn i kinosalene. Brit Elisabeth Haagensli er på toppen av karrieren. Hun har sagt opp jobben på Det Norske Teatret for frilanstilværelsen. Petter Nome leder det direktesendte underholdningsprogrammet Rondo.

Brit Elisabeth Haagensli er kveldens gjest.

– Det var noe rare greier. Jeg stiller nesten aldri opp til intervjuer. Og etter Rondo stilte jeg ikke opp på noe på lang tid.

Petter Nome innleder med å presentere myten om at kvinnelige skuespillere som prøver å være morsomme ikke er morsomme, men upopulære og patetiske. Nå skal den avlives en gang for alle. Brit Elisabeth blir klappet inn, kledd i grå strikkejakke over svart pologenser. Hun smiler til publikum.

Nome lar blikket gli over kroppen hennes, stotrer ut noen halve setninger, «åssen går det med», «du klarer å holde», og til slutt konkluderer han med at hun ser slank og fin ut.

– Det var rimelig reaksjonært. Hele intervjuet var rart, og jeg ble fullstendig tatt på senga.

– Jeg trodde kanskje det var avtalt på forhånd? Du så rolig ut.

– Nei, jeg var helt uforberedt. Egentlig burde jeg vært råsterk, og slått tilbake. «Si meg en ting, har du en dårlig dag?»

I stedet ler hun og sier hun har snøra seg godt inn.

Senere kommer det programlederen omtaler som en «marsipanpike» inn i studio. Hun skal levere noen seerspørsmål, men først har hun noe hun lurer på. «Jeg er grusomt slank og grusomt blond» sier hun og henvender seg til Brit Elisabeth: «Kan jeg også være morsom?»

– Jeg var helt sjokkert, det var ikke dette jeg hadde stilt opp på. Når man møter en person som i utgangspunktet skal være morsom, så må man ikke tro at man skal turnere den humoren. Du stiller jo opp som privatperson. Jeg ble så usikker.

– Men hadde Petter Nome rett i den myten om at morsomme damer er upopulære?

– Det kan kanskje psykologien si en del noe om. Men det å være kvikk og kjapp i replikken har i hvert fall aldri vært noe sjekketriks. Gutta er litt konvensjonelle og gammeldagse der.

Hun tenker seg litt om.

– Det er jo lett å tenke at disse tynne, vakre damene bare kan sitte stille og tenke store tanker, at de ikke trenger å løfte en finger, fordi de de har utseendet sitt. Men hvis du er tjukk, eller du har bart, så finner du kanskje humoren for å kompensere for noe. Mange finner ut på rare måter at de er morsomme, at tennene er for store, eller beina for korte. Men herregud, det finnes mange dritlekre damer som driver med humor, se bare på Hege og Linn. Så det underslår i grunnen alt jeg har sagt.

Tida har løpt fra oss. Sola er i ferd med å gå ned her oppe i høyden. Vi bestemmer oss for å utsette fotograferingen.

En uke senere står vi våte og forblåste på det som skal være Brit Elisabeths sommerparadis, og jo da, man kan skimte idyllen gjennom pissregnet. Jeg angrer på at vi ikke tok bilder da sola skinte på Frognerseteren. Brit Elisabeth, derimot, er like blid der hun står under den sorte paraplyen og ramser opp alle øyene utover i Vestfjorden.

– Blir du ikke deppa av dette været?

Nei, hun gjør ikke det. Hun har bil med tilhengerfeste, kaker som skal bakes og to voksne døtre som trenger hjelp med både det ene og andre. Og så har hun vannlekkasje i leiligheten, dit kan hun tidligst flytte tilbake etter nyttår. Uten at det bekymrer henne nevneverdig.

Hvor hun bor nå, svarer hun ikke på. Men forsikrer meg om at hun ikke er husløs i jula.

– Og jeg holder meg her ute i Asker.

Det har hun gjort hele livet. Fra stupetårnet ser vi over til Brønnøya, den bilfrie øya hun bodde på med mannen og døtrene deres da de var små. De flytta over til fastlandet da jentene ble større. Det minner meg på, hvordan var det egentlig med dette kjærlighetslivet hennes? Hun har da vitterlig en smal ring på ringfingeren?

– Er du gift?

– Nei, det har jeg aldri vært. Jeg og faren til døtrene mine er særbo.

– Særboere, ja. Så dere er kjærester?

– Nei da, vi er bare gode venner.

Ok, da er det vel som hun har sagt i et intervju tidligere. «Ingen skjønner noe av det forholdet uansett». Vi stopper for å ta noen bilder. Brit Elisabeth har skiftet fra svart regnfrakk til svart ullkåpe. Rød høyhalsa ullgenser, det hadde nok gledet Aud Schønemann.

– Detti er heimbøgda mi, sier plutselig Brit Elisabeth på en ukjent improvisert bygdedialekt. Hun står under stupetårnet i ly for regnet, slår ut med armene, og ber meg fotografere henne som om hun var Kari Bremnes. «Hun er flott, altså!».

Ja, det er god stemning selv om fingertuppene har stivna og Brit Elisabeth har fått frosne føtter.

Og det er fristende å avslutte nå, si ha det, ønske hverandre god jul. Men det er en ting jeg må ta opp. Slakten.

For det var få som lo da «Familien Lykke» entret stua i de norske hjem på lørdagskvelden denne høsten. VGs anmelder ga serien terningkast én, og skrev blant annet dette: «Brit Elisabeth Haagensli spiller en passe ufordragelig mor med bred østlandsdialekt og dragning mot kaffekjeft og Baileys. Manuset er syltynt, vitsene ikke-eksisterende».

– Vi må snakke litt om den dårlige mottakelsen …

– Ja, jeg har aldri fått så dårlig kritikk, jeg. Man får jo lyst til å grave seg ned og late som det aldri har skjedd. Men det er synd, vi hadde jobba så hardt. Og søren at vi ikke oppdaget det før!

– Hva ville dere gjort da?

– Skuespillere er hele tida villig til å forandre ting, finne nyanser som gjør at det svinger. Ting har nok gått for fort her. Det sitter folk hjemme i stua som skal like deg. De skal kjenne varmen. Du må ikke miste muligheten til at folk skal bli glad i deg. Først da kan man være idiot og gjøre ting gærent.

Brit Elisabeth sier at det også har vært positive tilbakemeldinger fra seere. Og så røper hun at det blir en ny sesong. – Jeg er alltid beundrende positiv til folk som tør å satse i en ellers tøff bransje.

– Gikk kritikken inn på deg?

– Ja. Den gjorde jo det. Men bedre lykke neste gang, liksom. Alt er forgjengelig i denne bransjen. Jeg har ikke noe hetta for at jeg ikke får noen jobber etter at jeg er sytti. For da skal jeg kose meg.