– Det grep meg veldig å se ham i levende live. Han minnet om meg selv.

Dette sier Carl Martin Eggesbø, kjent verden over som Eskild fra «Skam». Nå spiller han Harry Braude i «Den største forbrytelsen», storfilmen om deportasjonen av de norske jødene i 1942, basert på Marte Michelets dokumentarbok. Filmen handler om skjebnen til familien Braude fra Grünerløkka i Oslo. De eneste levende bildene som finnes av de deporterte i familien Braude, er fra en annen norsk storfilm: «De vergeløse», fra 1939, hvor den unge lovende skuespilleren Harry Braude har en av rollene. Filmens regissør var Leif Sinding, som Marte Michelet beskriver som «glødende antisemitt», og som senere ble sjef for nazistenes norske filmproduksjon. Leif Sindings neste film etter «De vergeløse» ble en av Norges store juleklassikere, og gikk på TV hver julaften i nærmere 40 år. Men i «Tante Pose» fikk ikke Harry Braude være med. Var det fordi han var jødisk?

1. juledag er det kinopremiere på «Den største forbrytelsen». Hovedrollen som storebror Charles spilles av Jakob Oftebro. Ved siden av ham spiller Carl Martin Eggesbø lillebror Harry.

– Jeg skal spille i en ekte film, skryter Harry Braude i starten av «Den største forbrytelsen», til en jente han møter på bar.

Begge brødrene var ambisiøse og ble kjent langt utenfor det jødiske miljøet på Grünerløkka: Charles drev det så langt at han deltok i bokselandskamp for Norge, Harry spilte i en av de siste store norske filmene før krigsutbruddet: «De vergeløse» (1939), et tidlig eksempel på norsk sosialrealistisk film, om datidas barnevernsbarn.

Som gutt var Harry Braude «søt og liten», skriver Marte Michelet i «Den største forbrytelsen». Harry hadde ikke storebrorens fysiske anlegg for boksing. Isteden skrapte han sammen penger til å gå på Parkteatret kino på Grünerløkka, der han så datidens store filmer, og drømte om å bli skuespiller.

– Jeg tipper at Charles og Harry var veldig stolte av hverandre, sier Harald Rosenløw Eeg, en av to manusforfattere på «Den største forbrytelsen».

– Boksing var Norges største sport på den tida. Familien Braude var førstegenerasjons innvandrere til Norge. De ville at barna skulle gjøre det bra. I de jødiske miljøene på Oslo øst, som vi studerte i arbeidet med filmen, var det mange som så at idrett og kultur var arenaer der barna kunne bli integrert. Charles og Harry var to unge gutter som gikk inn for å realisere hver sin drøm. Charles er hovedpersonen i filmen. Vi fikk ikke plass til så mye av Harrys historie i filmen. Men skuespillerdelen av Harrys historie hadde vi i bakhodet hele veien. Og man kunne like gjerne laget en film om Harry, sier Harald Rosenløw Eeg.

– Det var en stor utfordring å spille i «Den største forbrytelsen». Fordi temaet er så vondt, og så stort. Det å prøve å forstå denne historien – det er nesten ikke mulig, sier Carl Martin Eggesbø.

– Jeg tror Harry egentlig var en glad og optimistisk kar, og jeg ville portrettere ham mest mulig ærlig og respektfullt, med hans dagligdagse bekymringer og forventninger til livet. Og det måtte jeg gjøre ved å være meg selv, gå inn i Harrys historie med hele meg, og et åpent sinn. Det var viktig for meg å få fram Harry som et menneske med store drømmer. Han kom fra små kår, men vågde å drømme stort, sier Carl Martin Eggesbø.

Fra 1934 begynner Harry Braude å dukke opp i Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiver. Han blir omtalt i forestillinger, opplesninger og arrangementer, ofte i regi av Oslo Arbeidersamfunds teater. For å være nærme skuespillermiljøet hadde Harry hadde tatt jobb rett over gata for Nationaltheatret, som skredderlærling ved Grand Hotel. Han tok dramatimer med Aud Egede-Nissen, skuespiller ved Nationaltheatret og tidligere filmdiva, som på 1920-tallet hadde spilt i stumfilmer med noen av Tysklands største filmregissører. Egede-Nissen hadde tatt over Søilen Teater (senere Edderkoppen), der Harry fikk spille mindre roller.

Filmregissør Leif Sinding hadde også opplevd Tyskland på 1920-tallet, der hadde han studert film, og blitt positiv til nasjonalsosialismen. I 1939 var han en av de mest etablerte norske filmregissørene. Da Sinding trengte et dusin gutteskuespillere til «De vergeløse», fikk Harry Braude en av rollene. Kanskje ble han anbefalt gjennom Aud Egede-Nissen - sønnen hennes Georg Richter spiller hovedrollen i «De vergeløse».

– Harry var 20 år da han spilte i «De vergeløse», like gammel som jeg var jeg spilte i «Skam». Så vi debuterte omtrent på samme tid, konstaterer Carl Martin Eggesbø.

– Han vokste opp på Grünerløkka, der jeg har bodd siden jeg var 19. Jeg kjenner godt til stedet der han vokste opp, og jeg har sett snublesteinen hans i Øvre gate. Også Harry var yngst i søskenflokken – jeg har to eldre søsken, Harry hadde tre. Jeg kjenner meg veldig igjen i hans situasjon, hans drøm om å bli skuespiller. Men for Harry endte det annerledes.

Filmen «De vergeløse» er et angrep på datidens vergerådssystem, der barn kunne bli tatt fra foreldre som ble ansett uskikket. I «De vergeløse» er vergerådsguttene satt bort på en bondegård, der de brukes som slaver, nektes skolegang, og blir mishandlet av mannen og kona på gården. Hovedpersonen Albert er blitt hentet av politiet fordi moren er prostituert og drikker. Harry Braude spiller gutten med navnet Doffen. Han har ingen forhistorie. Første gang vi ser ham i filmen, sleper han en vogn sammen med de andre guttene på gården, under gårdbrukerens kommando. I neste scene sitter han rundt matbordet sammen med guttene, som nå utgjør en gruppe på åtte. Harry har høyt mørkt hår, et våkent blikk, og når suppa og brødet kommer på bordet, kaster han seg over maten, glupsk og målrettet.

«Harry er strålende i filmen (…) han spiller selve hungeren glimrende», skriver Marte Michelet i «Den største forbrytelsen», og fortsetter: «Han har også den magiske tilstedeværelsen som selv de beste teaterskuespillere kan mangle på filmlerretet».

Carl Martin Eggesbø hadde begynt innspillingen av «Den største forbrytelsen» før han så «De vergeløse», for å skape seg sitt eget bilde av Harry Braude, og for å unngå å etterligne ham. En tidlig søndag i januar så Eggesbø «De vergeløse» på Nasjonalbiblioteket etter avtale. Det ble en sterk opplevelse å se Harry Baude, forteller han:

– Det rørte meg veldig å høre han snakke og se han bevege seg. Plutselig ble historien veldig konkret. Han er den eneste fra familien Braude som det finnes filmopptak av.

Harry Braude er til stede gjennom hele filmen, i bakgrunnen, som en del av ensemblet, men også med replikker, og scener der han dominerer lerretet.

– På fotografiene som finnes av ham virker han så høytidelig. Men han gnistrer i filmen, han spiller med både humor og følelser. Jeg fikk en helt annen forståelse for Harry etter å ha sett filmen, sier Carl Martin Eggesbø.

– Harry ville bli skuespiller. Dette var hans første film. Jeg kan se spillegleden i øynene hans.

I en mindre birolle i «De vergeløse» ser vi Espen Skjønberg, som gikk videre til en av de helt store karrierene i norsk film og teater.

«De vergeløse» ble godt mottatt av både publikum og kritikere, og har en fortjent plass i norsk filmhistorie som en av de siste gullalderfilmene fra mellomkrigstiden.

Våren 1940 var Leif Sinding i gang med sin neste film, en av norsk films store humorklassikere: «Tante Pose», igjen etter en roman av Gabriel Scott, en borgerlig komedie om julefeiring på en storgård, med familieforviklinger og en slitsom gammel tante.

Flere av skuespillerne fra «De vergeløse» ble med også i «Tante Pose», inkludert Georg Richter. Men ikke Harry Braude. «De andre skuespillerne (...) kunne ikke forstå hvorfor Sinding ikke ville dyrke et talent som Harry», skriver Marte Michelet, og konstaterer: «Nå kom det fram at Sinding lenge hadde vært en glødende antisemitt. Sannsynligvis hadde han ikke vært klar over at Harry var jødisk, da han ga ham rollen i De Vergeløse».

– Det var grusomt at regissøren Leif Sinding tok med seg skuespillerne til den neste filmen sin, men ikke Harry, fordi han var jøde. Å få en sånn avvisning må ha føltes ufattelig urettferdig. Det var jo ikke sånn at han kunne søke på andre filmjobber, sier Carl Martin Eggesbø.

«Mens Sinding spilte inn Tante Pose – hans familievennlige forviklingskomedie som ble en enorm publikumssuksess i 1940 – satt Harry og lappet klærne til okkupantene», skriver Marte Michelet.

– Handlingen i «De vergeløse» er så trist, men Harry virker så glad og lett. Som skuespiller viser han en varhet, en inderlighet som rørte meg veldig. Jeg tror han kunne hatt en god karriere i film og teater. Men i motsetning til meg fikk ikke Harry den muligheten. Det er … begynner Carl Martin Eggesbø, og blir taus noen sekunder.

– Det er forferdelig.

Da nazistene invaderte Norge i april 1940, inngikk regissør Leif Sinding raskt et samarbeid med okkupasjonsmakten, og Sinding ble sjef for NS-regjeringens filmdirektorat, som hadde kontroll over norsk filmproduksjon, kinosystem og filmsensur. Filmhistorikere tolker ulikt i hvilken grad Sinding var tilhenger av nazi-okkupantenes ideologi. «Nazismen aksepterte han med glede», skrev forfatter, motstandsmann og filmpolitiker Sigurd Evensmo i sitt filmhistoriske standardverk «Det store tivoli» (1967). «Han var ikke noen ivrig nasjonalsosialist» skriver filmprofessor Gunnar Iversen i sin «Norsk filmhistorie» (2011). Sinding hadde «fascistiske holdninger», fastslår Svein Oskar Smogeli i sin masteroppgave i historie, «Leif Sinding – fra filmpioner til landssviker», avlagt ved UiO i 2015.

– Jeg har kommet til at Sinding først og fremst var en opportunist. Han ville bygge en norsk filmindustri med en sikrere økonomi, og han så en åpning med den tyske okkupasjonsmakten. Dermed endte han opp som filmdirektør under den første NS-regjeringen i 1941, sier Smogeli, som fastslår:

– Sinding uttrykker definitivt antisemittiske holdninger i kilder jeg har funnet fra rundt 1940.

«De flirende uforskammede og hovmodige jøder er forsvunnet fra gatebildet», skrev Leif Sinding i 1942, etter en reise til Berlin, i en antologi utgitt på det norske nazi-forlaget Stenersen («Norske røster: Inntrykk fra Tyskland»). Her forteller Sinding fra studietid og reiser i Tyskland på 1920-tallet: «Jødenes skitne fantasi og lidderlighet hadde formådd å sette sitt smussige stempel på Berlin», skriver han, videre hvordan «jødene som bevisst søkte å styrte folket ut i fordervelsen og ødeleggelsen, flirte åpenlyst». 20 år etter, i 1942, kunne Sinding entusiastisk fastslå at Berlin var blitt renset for jøder og jødiske butikker.

– Med både «Tante Pose» og de fleste andre filmene han lagde på 1930-tallet ville Leif Sinding skape en nasjonal filmtradisjon. Under okkupasjonen ville det ikke vært mulig å ha en norsk spillefilm med en jødisk skuespiller, sier Smogeli.

«Tante Pose» ble okkupasjonstidens første norske filmpremiere, i september 1940, og satte tonen for okkupasjonens lette, eskapistiske norske filmproduksjon. Det norske teatermiljøet var klarere preget av motstand og skapte mer bråk for tyskerne enn filmmiljøet. Leif Sinding er ikke med i filmen «Den største forbrytelsen». Men han var å se i fjorårets svensk-norske krigsfilm «Spionen», basert på den sanne historien om filmstjernen og dobbeltagenten Sonja Wigert, som tilsynelatende var nazivennlig norsk filmstjerne, mens hun drev som agent for de allierte. Harald Rosenløw Eeg var manusforfatter også på «Spionen». I «Spionen» ser vi Leif Sinding i aksjon som mektig regissør, mens skuespillere fra teatermiljøet snur ryggen til Sonja Wigert fordi hun samarbeider med Sinding og okkupantmakten.

– Leif Sinding var en sentral skikkelse i det norske filmmiljøet under okkupasjonen. Det var helt tydelig hva han sto for. De som ga signal om at de sto for noe annet, kom ikke med i hans filmer. At Harry ble utelatt fra «Tante Pose» fordi han var jøde, er absolutt en mulig tolkning, mener Harald Rosenløw Eeg.

I landssvikoppgjøret etter krigen fikk Leif Sinding en hard dom: Fire års tvangsarbeid. Han hadde gjort kommunale Norsk Film til et propagandaorgan for NS-staten, het det blant annet i dommen. Han lagde to spillefilmer til på 1950-tallet, som begge floppet, og deretter trakk han seg tilbake som regissør. Sinding og landssvikdommen hans er i stor grad glemt, fastslår Svein Oskar Smogelig i sin masteroppgave, mens «Tante Pose» levde videre lenge etter Sindings død i 1985: «Filmen rullet over norske fjernsynsskjermer hver jul siden 1970, og endte opp med å bli en viktig del av den norske julekulturen», som Svein Oskar Smogeli formulerer det. NRK sendte «Tante Pose» første gang 1. juledag 1970, og utover 70- og 80-tallet ble «Tante Pose» fast innslag på NRK på julaften, som eksempel på norsk svart-hvitt juleidyll. I 1993 overtok TV 2 tradisjonen, og sendte «Tante Pose» årlig på julaften helt fram til 2008.

Men Harry Braude ble ikke en del av den helnorske jula. Det er ingen treff på ham i Nasjonalbibliotekets avisarkiv etter mars 1940.

26. oktober 1942 aksjonerte norsk politi mot jødiske menn og gutter over hele landet, og sendte dem til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg. Charles, Harry, Isak og Bentzel Braude var blant dem. De fikk ikke noe varsel om politiaksjonen på forhånd.

Om morgenen 26. november 1942 ble Harry, Isak og Bentzel sendt fra Berg til Oslo for deportasjon. Charles slapp å bli sendt bort, fordi han var gift med en norsk kvinne.

Moren Sara ble hentet av politiet i sin leilighet på Grünerløkka. Fra kaia på Akershus ble Harry, Isak, Bentzel og Sara transportert til Auschwitz med «MS Donau» sammen med 528 andre norske jøder. Bentzel og Sara ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst, 1. desember 1942.

Harry ble sendt videre til tvangsarbeid i leiren Golleschau. I slutten av desember 1942 viser arkivene fra leiren at Harry ble lagt inn på sykestua. Trolig etter mishandling fra vaktene, skriver Marte Michelet. Ved nyttår 1942 ble Harry ført tilbake til Auschwitz, noe som innebar den sikre død – broren Isak døde i Auschwitz få dager etter. Men Harry var i live så sent som 6. mai 1943, da han igjen var registrert innlagt på leirens sykehus. Og her forsvinner alle spor etter Harry Braude, fastslår Marte Michelet.

– Det var rart og veldig spesielt å se Harry i «De vergeløse». Du kjenner han igjen med en gang. Du ser en ung kar med alle muligheter foran seg, og så vet du at om kort tid vil alle de mulighetene rives bort, sier Harald Rosenløw Eeg, og konstaterer:

– På mange måter handler filmen vår også om livene som ikke ble noe av. Harry kunne blitt stor, han kunne vært en Toralv Maurstad eller en Espen Skjønberg, eller han kunne blitt glemt. Ingen vet. Det er noe av det sterkeste ved historien om Harry.