«22 juli»

Det virker som en evighet som den gikk på TV, men dette var altså NRKs nyttårsserie i år. Sara Johnsen og Pål Sletaune serie laget for NRK Drama har fått en rekke internasjonale TV-priser, og står igjen som TV-årets sterkeste øyeblikk. Ikke minst på grunn av måten den gjenforteller tida i Norge etter terrorangrepet den 22. juli 2011. Seriens kvaliteter står også i sterk kontrast til storsatsingen NRK Drama avsluttet året med, den kritiserte og latterliggjorde «Atlantic Crossing». Kritikken fikk NRK Drama til å insistere på retten ti lå fantasere fritt over historien. Mer betenkelig var det at NRK i samme slengen forsøkte å svekke troverdigheten til historikere og kritikerne av serien for å vinne debatten. Det bidro bare til å svekke NRKs egen troverdighet. Etter den framferden er det i grunn en serie som «22. juli» redde noe av NRK Dramas renomme i 2020. Serien er fortsatt tilgjengelig på NRK TV, og et stykke TV-drama som alle burde se – selv om den er en tøff opplevelse. Er ute på NRK TV.

«The Good Lord Bird»

Ethan Hawke er i imponerende energisk form som en innbitt og rabiat John Brown, slavemotstanderen og geriljaleder som forsøkte å nedkjempe slavehandelen i USA før borgerkrigen. Men showet tilhører Joshua Caleb Johnson i rollen som Onion også. «Noe av dette har skjedd», konstateres det før hver episode her, og sånn løser man dramatiseringer av historien på. Dette er kvikt, frekt, menneskeliggjørende og fortellende historisk drama med humor og innsikt, laget av folk som ikke har lansert serien med «Atlantic Crossing»-holdninger som «Bevis at det ikke har skjedd da!!». På HBO Nordic.

«Schitt’s Creek»

En svært bejublet canadisk komedie som dukket opp på TV 2 Sumo med alle seks sesonger på gang. Den handler om den superrike familien Rose som blir konkurs over natta og mister absolutt alt – utenom den lille byen Schitt's Creek, som faren kjøpte til sønnen sin som en artig spøk for mange år siden. Nå må familien på fire søke tilflukt her, og over natta takle overgangen fra luksuriøs residens og jetsettliv til slitent motell og lokalsamfunnets mer landsens typer. På TV 2 Sumo.

«Giri/Haji»

En ukjent perle på Netflix – «Plikt/Skam» på norsk. Japanskbritisk original BBC/Netflix-krim om møtet som byr på gode skuespillere, originale fortellergrep og en underholdende story. Den handler om politimann Kenzo som må til London for å finne sin kriminelle bror Yuto. Der møter han blant andre politietterforsker Sarah – glimrende spilt av Kelly Macdonald, og Rodney, halvt japansk rentboy og narkoman – en sliten, rappkjefta karakter, og en Withnail for vår tid. Netflix.

«Gangs of London»

Gangsterserier fra London har gjerne bydd på i overkant mye kjekkaseri, tenk Guy Ritchies filmer, men denne vil bare være en hardbarka og nådeløs historie om et blodig gjengopprør. Serien er laget av Gareth Evans, mannen bak de indonesiske kampsportfilmene «The Raid» fra noen år tilbake. Dette gjengoppgjøret er også den samme heftige, brutale fantomsmerteskapende action- og voldsballetten, som gjør den til et av årets høydepunkt. På TV 2 Sumo.

«Better Call Saul»

«Dette er ikke bare en av de beste seriene på Netflix, dette er en av beste amerikanske seriene som er laget, punktum. I utgangspunktet en avlegger av «Breaking Bad», om den glatte advokaten Saul Goodman og den han var før – Jimmy McGill, og hans humpete ferd mot advokatyrket og en stadig mer moralsk tvilsom innstilling til liv og levnad. Og som inkluderer nærkontakt med flere av karakterene kjent fra Walter Whites omgangskrets. Dette blir mørkt og trist. Og gripende. Fem sesonger ute på Netflix.

«Valley of Tears»

Israelsk serie om Jom Kippur-krigen i 1973 som har navn etter området hvor de mest intense kampene foregikk på Golanhøydene. Syria satset på å ta de israelskkontrollerte områdene under en jødisk høytid, men møtte hard motstand mot undertallige israelske styrker. Veldig gripende, realistisk og vellaget. Ute på HBO Nordic.

«The Mandalorian»

Den beste opplevelsen fra Star Wars-galaksen på mange år! En overbevisende miks av Star Wars-nostalgia med snev av romeventyr à la gamle «Flash Gordon» og klassisk TV-westernserier. En kriger fra mandalorianerfolket som er vant til å være dusørjeger på egen hånd må ta seg av en baby-Yoda på sin dramatiske ferd. Det inkluderer eventyr på kjente planeter, nærkontakt med restene av det onde Imperiet og stadig flere karakterer fra hele franchisens historie. To sesonger på Disney+.

«The Boys»

Amerikanske superheltserier trenger ikke bare handle om å nedkjempe superskurker. De kappe- og trikotkledde i Amazon-serien er ikke engang spesielt edle og gode, men en gjeng usikre, egoistiske kynikere som er mest opptatt av PR-ratinger og egen rikdom. Dette er mørkt i handling og humor, men også skarp samfunnssatire, og i sesong to en åpenbar kommentar til Trumps USA og retorikken hans folk benytter. Ikke rart dette var en av Barack Obamas yndlingsserier i år.

«Norsk-ish»

NRK-serie om en venneflokk av unge nordmenn med innvandrerbakgrunn, et klokt, kvikt og morsomt dram om de store spørsmål. Her byr serieskapere og manusforfattere Bahareh Badavi og Melike Leblebicioglu på vellaget, overskuddsprega og opplagt humordrama fra diverse miljøer uten å ty til politiske taler av tematikken. Her får vi gode historier om folk som må innrømme at de er mer voksne enn unge nå, og som må begynne å oppføre seg sånn. En serie til fem-ish på terningen. NRK TV.

«The Plot Against America».

«The Wire»-duoen David Simon og Ed Burns dramatisering av Philip Roths roman fra 2004 ble litt borte i koronapandemiens første bølge i våres, men den er like fullt en oppvisning i godt TV-drama. Romanen om en fascistisk dreining i USA på 1940-tallet føles aktuell og bekymringsverdig i vår tid, med Trump-populismen og fascistenes framferd. Her har Hitler-venn og flypioner Charles Lindbergh vunnet presidentvalget på 1940-tallet, takket være sin «vi og dem»-retorikk. Konsekvensene av den fascistiske dreining av USA skildres gjennom den jødiske amerikanske familien Levin i Newark. HBO Nordic.

«Le Bureau»

Spioner er mennesker de også, det er vel essensen i «Le Bureau», den franske suksessen som vi fikk en femte runde av i år. Serien fortsatte å fascinere med sin realistisk skildringer av etterretningsagentene hverdag, eller skal vi si e-byråkratene, all den tid mye av jobben deres består av strategimøter, av evalueringer, avveininger av pessimist- og optimisthypoteser, samt utstrakt hacking av mobiler og datautstyr sittende på kontoret. Samtidig har serien bydd på intens spenning, ikke minst på grunn av den fascinerende Malotrus balansering mellom flere spionbyråer på en gang. NRK TV.

«I May Destroy You».

BBC og HBO stilte med pengene, men det er Michaela Coel som står bak serien som vakte berettiget oppsikt i sommer. Hun spiller Arabella, blogger og aspirerende forfatter som blir dopa ned og voldtatt på byen, og bruker lang tid på å bearbeide det som har skjedd. Blant annet ved å vanke på stedet overgrepet skjedde. Hun har med seg bestevennene sine, også de unge voksne som prøver å finne seg sjæl, for å bruke klisjeen. Dette er brutalt nakent, men også frilynt og mørkt humoristisk, og Coels skildring av sårbarhet setter seg i kroppen. På HBO Nordic.

«Queen's Gambit»

Mer underholdende enn historien om dronning Elisabeth og «The Crown» var denne lekkert produserte og godt fortalte historien som dukket opp ut av det blå på Netflix – om det briljante sjakkgeniet Beth som fra ung alder forbløffer det manns- og gubbedominert sjakkmiljø – og verden utenfor under den kalde krigen på 1960-tallet. Basert på en roman. Det er ikke gitt at serien hadde blitt like fascinerende uten Anya Taylor-Joy i hovedrollen. Netflix.

«What We Do in the Dark»

En tulledokumentar på om et hundreårig kollektiv av vampyrer fra forskjellige tidsaldre, det jo kan høres teit og smalt ut. Serien om den håpløse gjengen som lever i skjul på Long Island, er laget av Jemaine Clement («Flight of The Concords») Og Taika Waititi («Thor: Ragnarok», «Jojo Rabitt»). Da sier det seg selv at dette er gøy, en «vampyrer er mennesker de også»-komedie full av morsomme typer, gags og galskap. Selv Bram Stoker ville ha ledd av dette. Se dem på HBO Nordic.

«Unorthodox»

Tyskamerikansk serie basert om en ung kvinne som kommer seg ut av et ultraortodoks jødisk samfunn i USA: Ester «Esty» Shapiro rømmer til Berlin for å unnslippe det innestengte liv hun er oppdratt til – å være lydig hustru i et lukket samfunn i vår tids New York. Hun spilles Emmy- og Golden Globe-verdig av israelske Shira Haas. Hennes vevre, storøyde Esty er så uskyldig og uvitende om livet i den virkelige verden, og gjør et sterkt inntrykk. Serien er full av mørk humor også. På Netflix.

«Vikingane»

Det siste kapitlet om de ikke altfor oppvakte vikingene i Nordheim ble kalt sesong 0, og viste seg som det morsomste humortoktet i serien. Her får vi blant annet forklaringen om hvorfor typer som Jarl Varg ble som han ble, og blir presentert for flere gode bifigurer, som Torstein Hund (en knallgod Bjørn Myrene). Ligger på NRK TV.

«Normal People»

Hånda i været den som felte en tåre eller fem for dette følsomme dramaet om av og på-forholdet mellom Marianne og Connell og deres vei ut i voksenlivet. Serien basert på Sally Rooneys roman har gjort inntrykk på mange i lockdown i år, men den hadde gjort sterkt inntrykk i et vanlig TV-år også. BBC-serie på NRK TV.

«Mythic Quest: Raven’s Banquet».

AppleTV+ har kommet med noen bra serier på sin nye strømmer, men pandemien satte en stopper for de fleste nye i 2020. Denne komedien om datagenier og andre personligheter som driver et av de mest populære onlinespillene i verden. Serien er laget av blant annet Rob McElhenney fra «It's Always Sunny in Philadelphia», men hvor den verste galskapen er dempet et par hakk. På AppleTV+.

«Perry Mason»

HBO-serien er et helstøpt krim og drama av tradisjonelt merke, en nyversjon av den klassiske TV-advokaten Perry Mason mens han fortsatt er en desillusjonert privatdetektiv under depresjonen. Underholdende krim med en severdig Matthew Rhys i hovedrollen. På HBO Nordic.