– Hei! Er det dere som kommer fra Skrubbelund barnehage? sier en rødkinnet, glad nissejente, som plutselig dukker opp på stien. Flere i ungeflokken nikker ivrig. De er alle i alderen 3–5 år, og det triste, grå desemberværet og søledammene har allerede satt sitt tydelige preg på støvler og parkdresser. Nå vasser ungene i søle og råttent høstløv, men den er alle kledd i røde nisseluer, og virker veldig klare for å oppleve juleeventyret. Skrubbelund barnehage pleier å gå tur her i området flere ganger i uka. Men i dag er det som om denne lille byskogen her på Veitvet er blitt litt magisk. Som at denne nissejenta plutselig dukket opp nå.

– Er det virkelig dere?! sier nissejenta oppglødd.

– Nå var jeg jammen heldig! Jeg har ventet på dere, skjønner dere. Jeg heter forresten «Bynissejenta», og jeg bor helt oppe på loftet på Nationaltheatret nede i byen, forteller Bynissejenta.

– Der oppe kan jeg se utover hele byen, og akkurat nå kan med masse lys! Og vet dere hvorfor? Jo, det er fordi det snart er jul! Men kom, bli med meg videre, nå skal dere få treffe en skuespiller i et magisk kratt like her borte, sier Bynissejenta.

– Hun skal fortelle dere et juleeventyr som heter «Den vesle bygda som glømte at det var jul». Hun heter Heidi, og er veldig snill.

– Jeg kjenner en som heter Heidi! roper ei lita jente.

– Gjør du? Kanskje hun kjenner vår Heidi? Altså, tror dere kanskje at alle som heter Heidi kjenner hverandre?

Hm. Nå ble det stille i skogen. Flere av ungene ser tankefullt på hverandre, som om de slett ikke kan utelukke at det forholder seg slik.

Barnehagebarna følger så etter sin nye venn Bynissejenta, alias Karen Louise Grindvold, som ellers jobber i Nationaltheatrets formidlingsavdeling. På veien tar hun fram julepynt fra den røde veska si, og sammen med barna pynter hun trærne på vei bort til det hun altså kaller «det magiske krattet». Der venter skuespiller Heidi Goldmann på at de skal komme til hennes eventyrstund. I dag skal barna få høre Alf Prøysens klassiker «Den vesle bygda som glømte at det var jul». Nå i desember har Nationaltheatret oppført i alt seks utendørs forestillinger av denne typen for tre av byens barnehager.

Det har skjedd i en førjulstid det ellers virkelig har vært årlig stelt med fysiske kulturtilbud for barn. Det skyldes selvsagt ikke at Kultur-Norge helt har glømt at det er jul, men at det for mange fortsatt er fortsatt er er full sosial nedstengning på grunn av pandemien. Som her i Oslo, hvor alt fra «Putti Plutti Pott» i Oslo Spektrum, «Reisen til julestjernen» på Folketeateret, til «Nøtteknekkeren» i Den Norske Opera & Ballett er blitt avlyst. Nationaltheatrets årlige juletradisjon har vært «Barnas jul» i publikumsfoajeen. Der har mange barn hvert år samlet seg for å høre eventyr, prøve kostymer, drive med teaterlek og kose seg i juleverkstedet. Dette kan de selvsagt ikke i år.

– I år er «Barnas jul» ute på tur! Når ikke barna kan komme i teateret, får teateret komme seg ut til barna, sier Gunhild Aarebrot Kilde, som er prosjektleder i Nationaltheatrets formidlingsavdeling. Hun understreker at det ikke bare er koronaens skyld at de nå i førjulstiden har tatt med seg den lille Prøysen-forestillingen ut i verden.

– Det var nok koronaen som ga en boost til å gjennomføre denne ideen, men samtidig er dette et frampek til den dagen Nationaltheatret skal ut på flyttefot mens vi pusser opp. Da må vi uansett mer ut, til nye steder og lokaler, sier Kilde til Dagsavisen.

– Så det er flere grunner til at vi nå vil ta teaterkunsten med oss ut i skogen. Shakespeare sier jo at «hele verden er scene». Det gjelder nok for Veitvet også, smiler Kilde, som selv bor ikke så langt unna her. Hun var likevel ikke klar over at de hadde slik en uventet vakker liten skog her på Veitvet.

– Det er jo det rene Amazonas, midt i Groruddalen! sier hun.

Amazonas? Tja, men det er i alle fall en fin liten skog de har her på Veitvet, selv om den ikke i øyeblikket ikke er dekorert med glitrende, hvit julesnø, slik man kan se for seg at de har i en skikkelig prøysensk jul på Hedemarken. Det føles heller ikke særlig prøysensk at man her kan høre suset fra biler og trailere som passerer på motorveien gjennom Groruddalen. Men barnehagebarna på stien ser likevel ut til å være ganske fortryllet av det Bynissejenta holder på med. Først tar hun fram en julelenke, og henger den på treet. Så viser hun dem hvordan lager en lenke med hendene.

– Nei, dere trenger ikke ta av dere vottene! Si etter meg nå: «Ju-le-lenke, ju-le-lenke ...».

Barna gjentar i kor, og etter hvert som de pynter med flere og flere ting på de nakne, svarte, våte greinene, blir reglen lenger og lenger, og håndbevegelsene flere og flere: «Ju-le-lenke, ju-le-kule, ju-le-stjerne ...».

På denne måten leker de seg fram til det magiske krattet, som er pyntet til eventyrstund med bålpanne og julenek. Der sitter skuespiller Heidi Goldmann og venter. Goldmann sier litt strengt til Bynissejenta:

– Nå, har du lært bort rampestreker eller juleglede?

– Juleglede! forsikrer Bynissejenta, og Goldmann bemerker til Dagsavisen:

– Skriv at nå har vi på Nationaltheatret byttet ut lysekroner med trekroner!

Så begynner Goldmann å fortelle Prøysen-historien om den vesle bygda som, tenk! helt hadde glemt at det var jul.

– De var noen helt vanlige mennesker som man finner i helt vanlige bygder og byer. Det var bare det at de var så veldig fæle til å glemme! forteller Goldmann.

– Tenk, en gang glemte de at de måtte ha på seg sko ...! En annen gang glemte de å spise! Og en dag glemte de at det var jul, sier hun, og fortsetter:

– Høyt oppe i åsen lå det ei lita bygd, helt for seg selv. Der bodde det noen helt vanlige mennesker som var som alle andre mennesker. Noen var lave, andre var høye, noen var flinke, andre var late. Noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller ...

– Jeg liker fiskekaker! roper ei jente entusiastisk.

– Flott, det gjør jeg også, sier Goldmann, som fortsetter fortellingen. Det dramatiske høydepunktet kommer når den lille jenta i historien plutselig ser et julenek, og da husker at det er jul. «Det er jul, det er jul, veslejenta har satt opp julenek!» roper småfuglene. Og som kjent, det er disse småfuglene som etter hvert får varslet alle i bygda: Det er jul!

For å bruke Prøysens egne ord i eventyret: «Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, og noen hengte opp reine gardiner … og noen gikk ut i skauen og fant juletre … og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte å glømme, og noen hengte opp julestjerner i vinduene…».

– Så alle begynte å vaske og bake i full fart, og ... fortsetter Goldmann.

– Jeg har bakt et pepperkakehus! ppplyser en liten gutt ivrig.

Underveis får ungene bidra med lyder hver gang det dukker opp et dyr i historien. De kvitrer som fugler og piper som mus, før det hele avsluttes med felles avsynging av «Musevisa». «Hei sann og hopp sann og fallerallera!» runger det i den våte skogen på Veitvet.

Så er det tid for å vende tilbake til barnehagen. I samlet flokk vandrer barna bortover den gjørmete stien, noen av dem piper fortsatt som mus. Tilbake i det magiske krattet sitter skuespiller Heidi Goldmann og kjenner seg litt rørt etter møtet med barna. Det er veldig lenge siden hun har spilt for et levende publikum, og savnet etter kommunikasjon med en sal har vært stort i dette dramatiske kriseåret for kulturlivet. Hun syns denne andre runden med sosial nedstenging på mange måter har føltes tyngre enn den første bølgen i vår, selv om det var da hun og kollegene var permitterte. Det har alle kjent på den konstante uvissheten gjennom året: «Kommer det nye smittebølger?» «Hvor mange kan vi spille for, hvor lenge får vi holde åpent? Under forrige bølge var det lyst og vår, nå er årstiden grå og mørk.

– Jeg er jo privilegert i forhold til mine kolleger som er frilansere, understreker Goldmann.

– Jeg er fast ansatt på Nationaltheatret og har et nettverk der. Jeg hører til et sted. Så jeg syns ikke jeg kan klage. Men man kjenner det jo! innrømmer hun.

– Jeg savner det unike møtet med mennesker, det å få formidle kunst til et live publikum. Jeg syns jo det er rart at det eneste stedet du kan treffe folk nå, er på kjøpesentrene, sier Goldmann, som mener de profesjonelle kulturarrangørene har vært flinke med smittevern og restriksjoner.

Men i dag har det vært en god dag på Veitvet, på tross av gråværet.

– Dette møtet med barna i dag har vært så fint! Jeg vet det «bare» har vært å fortelle en liten Prøysen-historie, og at fremføringen ser skjer foran en liten barnehageflokk. Likevel føltes dette så riktig. Ungene hadde så mange fine reaksjoner: «Å, så nydelig det var her!», «å, så fin du er!» Kanskje man må gjøre dette mer, også for voksne? Kanskje vi skulle si til folk: «Kom, la oss møtes i skogen!»