4

Barnefilm

«Julenissens datter 2 – jakten på Kong Vinters krystall»

Regi: Christian Dyekjær

Dan. 2020

Da «Julenissens datter» hadde norsk premiere i 2018 gjøglet jeg litt med hva som kunne skje i oppfølgeren, for det virket jo helt usannsynlig at denne lune, danske barnefilmen noensinne ville få en fortsettelse. Men to år senere er «Julenissens datter 2» plutselig her, med nok et forholdvis underholdende juleeventyr inspirert av «Harry Potter» og «Da Vinci-koden». Denne gangen er humoren jekket opp noen hakk, takket være et smågjøglete manus skrevet av Lars T. Therkildsen og Uffe Rørbæk Madsen.

Sistnevnte sto i sin tid bak den danske originalutgaven av «The Julekalender», som på nittitallet fikk foruroligende mange nordmenn til å si ting som «Bob, bob, bob, ikke sant?» og danse støveldans i fylla. Den første «Julenissens datter»-filmen tok for seg likestilling og feminisme i Nisseland, og løste tydeligvis kjønnsdiskrimineringen der så ettertrykkelig at sånt ikke nevnes med et eneste ord i oppfølgeren. Nå er temaene for dagen vennskap, lojalitet og viktigheten av å stille opp for folk som blir uskyldig mistenkt for å ha stjålet magiske krystaller. Julenissens datter Lucia (fjortenåringen Ella Testa Kusk, som fortsatt ser ut som en miniatyr-klone av Agnes Kittelsen) og hennes bestekompis Oscar (Bertil Smith) står klare for å ønske selveste Kong Vinter (Henning Jensen) velkommen til den internasjonale nisseskolen.

Den gamle kongen er i besittelse av en blå krystall kalt Stormens øye, som av litt uklare årsaker er energikilden bak skolens automatiserte pakkeproduksjon. Men så stjeler en mystisk skikkelse krystallen, og Oscar blir beskyldt for tyveriet. Lucia og Oscar må begi seg ut på nok et eventyr for å finne den skyldige, spore opp krystallen og redde julefeiringen. Jakten tar dem nok en gang til Viborg i Jylland, mest fordi disse filmene er finansiert med støtte fra Viborg kommune. Her får Lucia og Oscar hjelp fra tre generasjoner med urmakere som kunne ha kommet rett fra et fjollete folkeeventyr, og avdekker en massiv konspirasjon iscenesatt av det hemmelige brorskapet Gråbrødrene. Fanatiske lumpen-munker som forakter all juleglede og akter å ødelegge julefeiringen for alltid - mens de møtes i et underjordisk hovedkvarter og styrker julehatet ved å spise ekkel grøt til de kaster opp. I det uendelige havet av skrekkelig forutsigbare, barnevennlige julefilmer skiller i det minste «Julenissens datter»-filmene seg litt ut, og bygger opp en veldig alternativ mytologi rundt denne høytiden. La gå at denne mytologien ikke strekker seg så mye lengre enn «Hva om Hogwarts var en nisseskole, og Harry Potter var en tøff nissejente?».

Ambisjonene om å lage et episk familieeventyr saboteres litt av det beskjedne budsjettet, men det storslagne, John Williams-aktige musikksporet av Kristian Eidnes Andersen og Nicklas Schmidt dekker over en del grums med de digitale effektene. «Julenissens datter 2 – jakten på Kong Vinters krystall» føles mer episodisk enn forgjengeren, og energien dabber av litt etter at filmen tar en alt for lang, seig og temmelig poengløs avstikker til iskalde Vinterland. Jeg kan ikke påstå at dette jevnt over er like vellykket som første film, men de sporadiske innslagene med absurd humor og kreative påfunn gjør meg mer velvillig innstilt. Det norske lydsporet fortjener dessuten ros og entusiastisk golfapplaus. Det er en veldig vrien oppgave å dubbe spillefilmer, men «Julenissens datter 2» er friskt oversatt og skikkelig stødig stemmelagt av blant andre Mia Betten, Herman Nysæther Grinde og Johannes Joner.

At vi kan høre den distinkte stemmen til Altaværingen Stig Frode Henriksen spolerer umiddelbart hvem filmens store skurk er, men det er jo ikke en kjempestort mysterium. En tredje film er angivelig allerede under planlegging, så Julenissens datter er sikkert på plass igjen rundt disse tider om et år eller to.