For et snaut år siden siterte jeg Fagforbundets leder Mette Nord i denne spalta. Hun hadde påpekt det urimelige i at en arbeidstaker som stjeler fra sin arbeidsgiver kan bli straffet med fengsel i inntil seks år, mens arbeidsgivere som stjeler fra sine ansatte ikke vies noen form for oppmerksomhet i straffeloven. Siden har både Fagforbundet og LO presset på for å få gjort noe med saken.
Denne høsten sendte Arbeids- og sosialdepartementet ut et forslag om lønnstyveri på høring. Der er det mye som er bra, men dersom forslaget ender opp med å bli vedtatt, vil lønnstyveri fremdeles ikke ha noen plass i straffeloven. Og arbeidsgivere som stjeler fra sine ansatte vil straffes mildere enn andre som blir tatt for tyveri og bedrageri.
Høringsnotatet fra regjeringen er grundig, og inneholder mange interessante opplysninger som understreker hvorfor det er viktig å gjøre lønnstyveri straffbart. For eksempel kan man lese at det allerede i dag finnes flere straffebestemmelser som kunne blitt brukt mot lønnstyveri. Likevel er ikke departementet kjent med ett eneste tilfelle de siste tjue årene, der en arbeidsgiver er blitt domfelt for å ha stjålet lønn fra sine ansatte – med unntak av en liten håndfull grove menneskehandelsaker. Om du skulle lure, er ikke grunnen at så få arbeidstakere er blitt utsatt for lønnstyveri de siste to tiårene.
Et ferskt eksempel på det har vi fått i Aftenposten denne høsten. I en serie artikler om bemanningsselskapet IMO Offshore, som har hatt oppdrag for blant andre Kaefer Energy og Kværner i Nordsjøen, har man kunnet lese om hvordan mange titall ansatte ble utsatt for lønnstyveri, blant annet i form av gjentatte feiltrekk. Allerede høsten 2017 omtalte klubben i Kaefer selskapet som «lugubert» og «lyssky», og krevde at innleieforholdet ble avsluttet.
Organisasjonsarbeider Line Fjellheim Larsen i Fellesforbundet har fortalt at ansatte fikk store problemer etter hvert som de økonomiske problemene tårnet seg opp, og at de bare ble møtt med taushet fra ledelsen. En av dem var firebarnsfaren og stillasarbeideren John Inge Tveiten, som hadde et utestående lønnskrav på nesten 200.000 kroner. «Det blir vanskelig å betale regninger og sette mat på bordet når du ikke får lønn på fire–fem måneder. Hvem som helst hadde gått på veggen», sa John Inge Tveitens sønn til Aftenposten. For faren hans ble problemene til slutt for store: Rett før 17. mai i år tok han sitt eget liv. Samtidig var ledelsen i selskapet opptatt med å opprette nye selskaper som skulle forsyne Nordsjøen med arbeidskraft. «Det er så urettferdig», sa sønnen til avisa. «Du kan ikke bare forsyne deg av lønnen til folk».
Men hittil har det altså vært nettopp det du kan. Hvorfor? Noe av det handler om hva politi, påtalejurister og dommere oppfatter som «kriminalitet». Lagdommer Rune Bård Hansen har påpekt at kriminalitet begått i arbeidslivet straffes mye mildere enn andre lovbrudd. Mens vi gir straffer på nesten et halvt års fengsel for ulovlig elgjakt, er den hittil strengeste straffen for brudd på arbeidsmiljøloven 60 dager. Den straffen ble idømt en arbeidsgiver som hadde oppsertifisert en kran til å løfte ti tonn mer enn den hadde kapasitet til, med den følge at en kranfører omkom og en annen ble arbeidsufør. «Skal du drepe noen, gjør det på jobben», var Hansens lakoniske bemerkning.
Denne stilltiende og normaliserte aksepten for klassejustis finnes det dessverre også spor av i regjeringens nye lovforslag. I høringsnotatet foreslås det en strafferamme på maksimalt fem år for grove tilfeller av lønnstyveri, mens strafferammen for grovt tyveri som sagt er seks år. Om noe, skulle man jo tro at maktubalansen mellom partene ikke er en formildende omstendighet, men en skjerpende. Å nærmest i forbifarten henvise arbeidere til sivilrettslig inndragning, slik departementet gjør, er et tegn på den samme klasseblindheten. At Oslos rikeste menn går til sak når kommunen vedtar eiendomsskatt, eller at Rimi-Hagen kan anke vedtak i skatteklagenemnda helt til Høyesterett, er jo ikke en fungerende modell for arbeidstakere med normal lønn.
Bestemmelsen om lønnstyveri bør ikke tas inn i arbeidsmiljøloven, slik regjeringen foreslår, men i straffeloven. Ettersom vi vet at kriminalitet begått av arbeidsgivere har lavere status i politiet, er det all grunn til å tro at en slik feilplassering også vil føre til lavere prioritet. Det kan dessuten føre til unødvendig dobbeltarbeid, der det først er Arbeidstilsynet og deretter politiet som skal etterforske saken. I en slik situasjon øker faren for henleggelse.
Et annet problem med å ta lønnstyveri inn i «feil» lov, er at mange ansatte blir lurt eller lokket til å opprette enkeltpersonforetak, i et forsøk på å frata dem rett til minstelønn, pensjon, sykepenger og andre goder. Ettersom arbeidsmiljøloven bare gjelder for arbeidstakere, vil dette kunne bli enda et hull i sikkerhetsnettet til sårbare arbeidere, og i verste fall fungere som et insentiv til å kamuflere arbeidere som selvstendige næringsdrivende.
Trøsten får være at alt dette er enkelt å gjøre noe med. Det eneste som trengs, er politisk vilje.
