Roger Græsberg & Foreningen
5
«Årringer»
Safe & Sound
Roger Græsberg ligger i ytterkanten av den norske americanabølgen. Han synger på norsk, og det nye albumet har en mer pågående lyd enn den vi ellers er vant til i disse kretsene. Det er visstnok spilt inn ekstra raskt, og sånn kan det høres ut også, med en umiddelbar effektivitet som gjør underverker. Dette gjør kanskje sangene mindre radiovennlige enn sist, men de er desto mer inntrengende.
Gruppa består i tillegg til Roger Græsberg selv av Krister Skadsdammen (gitarer), Morten Andreassen (bass) og Alexander Lindbäck (trommer) og Unnveig Aas (sang). Sistnevnte kjent fra flere utmerkede album som soloartist, men med det samme bandet bak seg. Et bærekraftig vekselbruk. Dette er det tredje albumet til Græsberg, som i tillegg har gitt ut tre album med sitt beslektede Anti-Music Bonanza, men der på engelsk. De kommer med enda et album på nyåret, for å holde tempoet oppe.
Innholdet på «Årringer» beskrives som sanger fra skogen, inspirert av et opphold i det gamle huset til besteforeldrene på Finnskogen. Det er mulig at det er geografiske assosiasjoner som spiller inn, men jeg synes Græsberg har mye felles med den finstemte poesien som Roy Lønhøiden har vist fram gjennom mange år. Her er det «myrer, gjengrodde stier og ville vann», «frø som spirer i jord», «granbar og løv», «hakk og riper i et gammalt tre» og «dyrespor» i den ene sangen etter den andre. Dette forsterker følelsen av en sanger som vet hvor han kommer fra, og hvor han vil.
Disse naturbildene forenes med romantikken i sangene, der pulsen øker og hjertet banker. Følelsene topper seg i dramatiske «Kunsten å leve et liv», med bitende gitarsolo og effektfulle strykere. Høydepunktet på plata kommer med «Kartet og terrenget», som er stor, svulmende rock, med hylende gitarer og ruvende harmonier i refrenget. Rett og slett en monumentallåt: «Aldri vite hva du får/være den som går og går og går/Mellom kartet og terrenget», det høres ut som stor kunst slik det framføres her. Selv om sangene foregår fjernt fra byens larm er de langt fra landlig idyll i Kenneth Ishaks produksjon. Foreningen til Roger Græsberg høres ikke akkurat ut som den alminnelige oppfatningen av Senterpartiet, for å si det sånn.
«Årringer» er altså et utmerket album innen det vi pleide å kalle countryrock, før americanabegrepet tok over. Det er ikke mye amerikansk heller, men så helnorsk som det går an, i positiv forstand. Den gamle kategorien «norsk rock på norsk» blir ikke bedre enn dette denne høsten. Jeg bare minner om at den elektriske gitaren også i en mannsalder har vært omtalt som «øksa» i indre rockekretser.
