Her kommer en slags hverdagsrapport fra hjemmekontoret om uka som har gått. Det kan hende den blir litt kjedelig, for uka var egentlig helt vanlig. Eller: Så vanlig som en uke i pandemiåret 2020 kan være, da.

Sist lørdag, i koronatilpasset konfirmasjon: «Du, så flinke de har vært med smitteverntiltakene!» sier en gjest beundrende idet hun nærmer seg buffeten med roastbiff og karbonader. For her står håndspritflaskene stramt på geledd, her er rause esker med engangshansker. I det store skolelokalet er langbordene dekket på med minst en meter mellom hver gjest. Men vi sitter jo litt langt i fra, så jeg må virkelig spisse ørene alt jeg kan for å høre hva han sier, onkelen min, som jeg har til bords. Det blir noen runder med «hæ?», og «hva sa du nå?». Konfirmanten selv befinner seg visst ved et bord helt på den andre siden av lokalet, jeg tror i alle fall det er henne jeg så vidt kan skimte der borte.

NB: Antall konfirmasjonsgjester var under 50, vi var på offentlig sted med ansvarlig arrangør, og dette var før Raymonds siste innstramminger i Oslo mandag. «Vi rakk det akkurat!» som konfirmantens mor sa det.

Mandag: Etter Raymonds innstrammings-pressekonferanse kommer en mail der koret mitt avlyser resten av semestret, inkludert julekonserten i kirken. Alle sier takk for en fin høst hittil, og ønsker hverandre en riktig god jul.

Tirsdag: Nok en telefonsamtale vedrørende en lenge planlagt 70-årsdag for moren min i november. Må vi avlyse? Vi tror nok vi vet hva Raymond mener om saken, men vi diskuterer likevel antall bursdagsgjester. Hvor mange? Noen er jo fra samme kohort? På slutten av samtalen får jeg nærmest inntrykk av at ikke engang 70-årsjubilanten selv får vært med. (Risikogruppe).

Onsdag: «Jeg har det fint», sier husets student på telefon fra Trondheim. «I kveld skal jeg se film med noen venner. Ja, og så må vi bestille nye koronatester, da». «Nå igjen?» spør jeg. «Ja, vi var i svømmehallen på lørdag, og nå kom det en SMS der det sto at en koronasmittet hadde vært der i tidsrommet 0900–1600. Så vi som var der da må teste oss. I morgen blir det nok karantenekveld».

Torsdag: Bekymring over en bitte liten forkjølelse fører meg til nærmeste koronateststasjon. Jeg blir møtt av en alvorlig, ung mann med munnbind, dialekten avslører at han er fra Nordmøre et sted. Han virker litt passiv-aggressiv, vi kommer i alle fall veldig skjevt ut. «Kan jeg få se legitimasjon?» «Vær så god». «Nei, hva er det du gjør, du må jo ta den helt ut av plastlomma!». «Men hvordan skal jeg få spritet hendene hvis jeg skal holde legitimasjonen samtidig?» «Bare hør etter hva jeg sier nå!».

Fredag: Frokost, hører et pling i mobilen. Sjekker en link. «Neg» står det. Tolker det positivt. Ja ja, da endte ikke uka så verst likevel, si.