Vi var på vei til hytta, og kjørte nordover i fylket tidligere kjent som Buskerud. Plutselig svingte sjåføren vår av hovedveien, braste inn en liten kjerrevei, før hun stanset ved en åker. «Hvorfor stopper vi her?» spurte jeg overrasket. Min gamle mor stirret alvorlig og litt utålmodig på meg: «Klokka er jo snart 11! Nå får vi snart vite hvem som får Nobels fredspris».
Vi ble lydig sittende i bilen i en nesten andektig stillhet. Den varte et minutt eller så, før Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersens stemme lød fra radioen: Fredsprisen for 2020 gikk i år til Verdens matvareprogram (WFP), sa hun. «OK, et bra valg!» sa sjåføren fornøyd, og så kjørte vi videre.
Jeg ble sittende og tenke litt på hvorfor det var så tvingende nødvendig å stoppe bilen bare for dette. Hvorfor måtte vi sitte midt i en åker for å høre hvem som fikk fredsprisen? Kunne vi ikke bare la Berit Reiss-Andersen snakke på radioen mens vi kjørte? Eller sjekke det på mobilen? Vi hadde da fått det med oss uansett? Men jeg burde egentlig ikke være så overrasket. Dette har jeg vokst opp med: En slags ikke-uttalt læresetning om at når noe viktig skjer i verden, må man gi den begivenheten den oppmerksomheten den fortjener.
En grytidlig morgen på 80-tallet våknet jeg for eksempel brått av at moren min rev opp døra til soverommet mitt: «Du må stå opp med en gang! Olof Palme har blitt skutt!».
Var det regjeringsskifte på gang, og statsminister Gro Harlem Brundtland var på utkikk etter nye statsråder, gikk spekulasjonene høyt i hjemmet. Hvem ble miljøvernminister, Sissel Rønbeck, kanskje? Og faren min kom med sin vanlige spøk. Straks han var hjemme fra jobb, ropte han ivrig i gangen: «Har ho Gro ringt?»
Altså, foreldrene mine var ikke helt nerder heller. De kom ikke og vekket oss og sa: «Unger, dere må komme med en gang! Regjeringen legger fram revidert nasjonalbudsjett!». Eller: «Slå på TV-en, sentralbanksjefen skal si noe om styringsrenta!».
Men i bilen i den åkeren slo det meg at kanskje dette er grunnen til at jeg ble journalist. Når du blir hjernevasket med at verden der ute er så himla viktig, så blir det kanskje sånn. Jeg har i grunnen lurt på det, for i min familie var det ingen journalister. Der fant man bankfolk, en politijurist, noen lærere, menn som reparerte TV-apparater og livlige damer i parfymerier. Det nærmeste jeg kommer er farfaren min, som var lokalavisens sindige revisor. Men han hadde ikke mye til overs for journalister. «De der jævla bandittan», mumlet han for seg selv når han gikk gjennom noen ekstra tvilsomme reiseregninger.
Men for min del må foreldrene gjerne fortsette å vekke meg med nyheter. Jeg drømmer om den dagen en av dem ringer og roper i telefonen: «Du må stå opp! Donald Trump har tapt valget!»
