Roman
Tove Nilsen
«Den eneste broren»
Oktober
Tove Nilsen er i toppform i sin nyeste roman «Den eneste broren». Forførende lett og humoristisk flyter prosaen gjennom 319 sider, og det dreier seg knapt om noen lystig historie. I likhet med mange av Tove Nilsens tidligere fortellinger er også denne hentet ut av egen familiehistorie. «Den eneste broren» er morens lillebror, Leif, som i november 1942 forsvinner under en flukt over grensen til Sverige. Han er bare nitten år gammel når han blir borte. En tragedie og et sår i den felles historien. Noe det ikke skal snakkes om. Men det kan skrives om, i en form som Tove Nilsen selv har kalt «gjendiktet virkelighet».
Forfatteren henter fram den unge Leif Jakobssønn som rastløs, drømmende tenåring. Han bor i en trang leilighet sammen med moren, mormoren og de tre søstrene Liv, Ester og Kristine i byen som den gangen i årene like før krigen het Trondhjem. Gården de bor i blir på folkemunne bare kalt for «Damegården» – fordi der er nesten alle leieboerne kvinner.
Det hagler med folkelige fyndord, vittigheter og ordspill av alle kategorier og grader i denne romanen. Det er nettopp denne lydhørheten for språkets nyanser og valører som former historien om Leif og gjør den til en så duggfrisk språklig opplevelse. Språket blir også en tidsmarkør. Dette er så ubestridelig et norsk bysamfunn på slutten av 30-tallet og begynnelsen av 1940-tallet. Da det å eie en sykkel nesten er en uoppnåelig drøm. Men som blir virkelighet for den 18 år gamle Leif når han får jobb på sykkelverkstedet «Glade Hjul». Dagen etter at lykken inntreffer, kommer ulykken i form av tyske soldater som til alles skrekk inntar byen med støveltramp og geværer. Angsten for faren blir en ekstra belastning. Han er sjømann, og bare hjemme med års mellomrom. Og når han er hjemme er han som en «gjest ved matbordet og en gjest i stua». Men beundret og sterkt etterlengtet av sønnen og søstrene. I virkeligheten blir faren som seiler i konvoi under hele krigen, borte i sju år.
Det er en språklig leken Tove Nilsen som lar tenåringen Leif fyke rundt i byens gater, stjele bøker på biblioteket og sende lengtende blikk mot bibliotekaren Elise, men han henter også ved til familien og er en evig offer for søstrenes kjærlige erting. Et spesielt forhold har han til søsteren Liv, et forhold som forsterkes av en uhyggelig opplevelse på en bondegård utenfor byen. Portrettet av denne familien der mormoren og moren lever av å sy klær til byens bemidlede fruer, er nedtegnet med varme, kjærlighet og mye humor. Mormoren blir bare kalt «Stålet», og nyter stor respekt. Mens moren slår om seg med kinesiske fyndord. Under det hele ligger den sørgelige vissheten om en varslet tragedie.
Den utpensles ikke. Den nittenårige Leif bare forsvinner til jobben en novemberdag i 1942, med en ryggsekk fylt med varme klær. Kanskje planer om en sabotasje, og derfor flukten over fjellet til Sverige. Tove Nilsen har også valgt bort en eventuell beskrivelse av søstrenes og familiens reaksjoner etter at broren blir funnet død.
Det føles som et riktig valg. Fortellingen om den rastløse, livsglade Leif står støtt. Det er blitt et nydelig portrett av en ung mann, av søskenkjærlighet og familiesamhold. Skrevet av en forfatter på språklig høygir.
