4

Teater

«Woundman og Robyn»

Av Chris Goode

Regi:

Med Even Torgan

Brageteatret

DRAMMEN (Dagsavisen): Tenåringsdrømmen om den hverdagslige superhelten ligger som en rosa sky over «Woundman og Robyn», teaterstykket som forteller historien om en utilpass og ensom 14-årings daglige kamp for anerkjennelse og selvrespekt. Utgangspunktet er ikke ukjent opp gjennom litteraturhistorien, om gutten som lider i skyggen av selvrealiserende foreldre, som bærer på en grunnleggende sorg og som er ulykkelig forelsket, i dette tilfellet i skolens mønsterelev, Svunne, kapteinen på orienteringslaget som løper så fort at han for lengst er ute av dusjen når Robyn kommer i mål. Er han heldig, får han se han knyte skolissene. Å se han naken eller bare i det hvite undertøyet kan han bare drømme om. Og det gjør han, like mye som han drømmer om stjernene enten de er på himmelen eller i taket på gutterommet.

Skuespiller og ellers Antiteateret-grunnlegger Even Torgan forteller Robyns historie i form av en monolog, med støtte fra musiker Jon Fosmark som også supplerer med en og annen tankeflukt der han sitter bak et dels stemningsforsterkende trommesett. Til en viss grad agerer Torgan ved hjelp av stemmen de ulike personene i Robyns liv etter hvert som de dukker opp, men «Woundman og Robyn» ligger for det meste tett opp mot fortellerteatret med Torgan som fin formidler av dramatikk og lett surrealistisk humor. En dag blir Robyn oppmerksom på en klirrelyd i gaten utenfor. Når han ser ut av vinduet får han øye på en underlig skikkelse, med spyd, sverd, kniver og andre våpen stikkende ut av kroppen der han sleper seg nyinnflyttet inn i nabohuset. Han viser seg å være Woundman, en frilanser av en superhelt som ikke har røntgensyn eller evnen til å fly, snarere den egenskapen at han absorberer andres smerte slik at omgivelsene letter for dem som er i nærheten av ham. Og smerte har Robyn nok av, skadeskutt som han er av kjærlighetslengsel, av å ha mistet sitt store forbilde og vissheten om at han er en einstøing. Derfor er det jo det rene lykketreffet at Woundman tilfeldigvis er uten en hjelper for øyeblikket, og en hjelper – en «wing man» – det må jo alle superhelter ha. Bare tenk Batman og Robin.

Akkurat hva Woundman er, om han er en fantasi, en livbøye eller en reell skikkelse i en litt absurd verden, er aldri uttalt. Men han fyller alle disse funksjonene for en gutt som strever med å finne retning i livet, en kraft som gir svar, selverkjennelse og mot. Han begynner å løpe fortere for å kunne nærme seg Svunnes verden, og han tør å se nærmere på kofferten under sengen, som rommer de vanskelige minnene han forsøker å skyve unna enn så gode de er. Dramatiker Chris Goode krydrer hele historien med fin bruk av klisjeer fra film og generell populærkultur, inkludert en halsløs taxitur til flyplassen for nå igjen en som er i ferd med å reise ut av Robyns liv uten å ta farvel.

Modellen for Woundman-figuren er «den sårede mannen», en 1500-talls illustrasjon av tyske Hans Wechtlin opprinnelig tegnet til en bok om feltskjærerens utfordringer på krigsmarken. Tegningen med mannen som har flere våpen i kroppen enn hår på hodet skal vise hvilke skader en soldat kan pådra seg i et slag, og i dramatiker Chris Goodes visjon blir den sårede mannen et bilde på smertene i et ungt og sårbart sinn. Oppveksten er på alle måter en slagmark, og den som støtes ut på flankene er ekstra utsatt for dype og grusomme stikk.

Brageteatrets oppsetning av «Woundman og Robyn» bærer preg av enkle løsninger. Katja Ebbel Fredriksens scenografi er en turnevennlig «boks» med glitterremser i taket og lette skyer på toppen, men gutterommets frodige og kosmiske estetikk er vanskelig å få øye på. Kristian Grønskags oversettelse føles noe avstumpet i den forstand at undertekster og forklarende elementer glipper. I Chris Goodes opprinnelige engelske versjon av stykket heter gutten Shirley, og at han av foreldrene har fått et jentenavn blir i større grad enn i den norske oversettelsen et poeng når det kommer til hans sosiale status på skolen. Det humoristiske, absurde og sårt rørende ved å være spikertynn og rar, 14 år, telle stjerner, ha jentenavn, være forelsket i en gutt og ha et vandrende middelalders våpendepot som bestevenn mens han hører på Radiohead og typiske britiske hits, er bare i begrenset grad blitt dramaturgisk tilrettelagt for en norsk forestillingsverden.

«Woundman og Robyn» byr på fint tankegods om identitet, seksuell oppvåkning og orientering også i mental forstand, men flere identifiserende knagger i denne norske dramatiseringen, musikalske referanser og miljøskildringer, ville gitt stykket en sterkere berørende effekt. Patrick Asplund Stenseths enkle regi gir Even Torgan frihet i måten han formidler fortellingen om Robyn, men også som helhet hadde forestillingen fortjent å bli knadd noen omganger til for å overvinne mangelen på et klargjørende engasjement for historien. For under overflaten ligger jo alle forløsningspunktene en god oppveksthistorie om sorg, savn og indre opprør har å by på.