Av Paul Norberg

Fabrikklokalene var plassert midt i sentrum; nærmere bestemt der vi i dag har Amfisenteret. Il-O-Van-navnet vil nok være ganske ukjent for mange av leserne, men når vi forteller at dette var forløperen til Høyang Polaris og Iittala, så vil kanskje de fleste nikke gjenkjennende. Bedriften hadde en svært variert produksjon, men var mest kjent for sine kasseroller, stekepanner, kaffekjeler, melkespann, vaffeljern og alt mulig annet kjøkkentøy. De laget også skjermene til de velkjente Luxo kontorlamper og søppelkasser til Oslo Renholdsverk.

Innvandrergründer

Det var en innvandrer som fikk fart på produksjon av aluminiumkasseroller i Moss; Ernst Emmeric Poleszynski. Han kom fra musikkbyen Wien i Østerrike og var gründeren av Il-O-Van. Inn- og utvandring er ikke nye fenomener i Norge. For drøyt 100 år siden var det stor utvandring av nordmenn til USA; hovedsakelig fordi det var vanskelig å brødfø seg under fattige kår her hjemme. Men det hendte også at utledninger innvandret til Norge, slik blant annet østerrikeren Ernst Poleszynski gjorde som 22-åring i 1890.

Han arbeidet først ved Drammen jernstøperi, og ble raskt anerkjent for sin dyktighet. Blant annet støpte han flere av Gustav Vigelands statuer i Frognerparken, Svend Foyn-monumentet i Tønsberg og Carsten Anker-monumentet på Eidsvoll.

Kjøpte et konkursbo

Men hva har dette med Moss å gjøre? Ja, kortversjonen av historien er at kunst- og metallstøperen Poleszynski startet opp sitt eget selskap, Kristiania Kunst & Metalstøberi, i hovedstaden i 1894. Han begynte å produsere produkter i aluminium i 1912, samtidig med at A/S Saturn startet lignende produksjon i Moss. Da produksjonen skjøt fart i Kristiania Kunst & Metalstøberi, ble det behov for større plass. Østerrikeren visste at Saturn i Moss hadde gått konkurs. Han kjøpte konkursboet, og i 1922 var driften i gang i Moss sentrum, under navnet Il-O-Van.

Il-O-Van var en foregangsbedrift innen aluminiumsprodukter, og hadde et produktspekter som strakte seg over varekataloger på opp mot 40 sider. Da Ernst Poleszynski startet sin fabrikk, var det allerede en del aluminiumsprodukter i bruk i norske husholdninger, hovedsakelig importert fra Frankrike. Men disse var ikke særlig gode i bruk, og gründeren Poleszynski satset på høy kvalitet fra første stund. Dette ble verdsatt både i Norge og internasjonalt. I 1923 vendte en delegasjon fra Il-O-Van i Moss hjem fra Verdensutstillingen i Rio de Janeiro med en gullmedalje, hedret for sine eminente aluminiumsprodukter.

Vekst etter krigen

Il-O-Van slo rot i Moss og ble en middelstor bedrift i byen. I 1925 overtok Gotfred Ernø ledelsen, etter sin far Ernst Poleszynski. På 1930-tallet var det omkring 30 ansatte. Selv om aluminium var hovedråstoff, brukte bedriften også en del andre metaller til sin varierte produksjon. Il-O-Van produserte bronsefat, messinglykter, båtbeslag og hengsler. Under annen verdenskrig var det vanskelig å få skaffet aluminium, og da ble sink og stål tatt i bruk. I krigstiden ble det også utført betydelige reparasjoner av brukt kjøkkentøy, slik som påsetting av nye bunner i kasseroller og kjeler, og sveising av sprekker og hull. Utenom produksjon av kjøkkentøy ble det laget spesialprodukter til industrien og det militære. Etter krigen var det vekst på alle fronter, og det ble også utviklet nye artikler for å forsvare bedriftens markedsposisjon.

"Vørterkaka"

En av de største suksessene til Il-O-Van var skjenkekjelen, eller ”vørterkaka”, som den også fikk som tilnavn (den lignet på en slik kake). Denne kaffekjelen ble designet av  Thorbjørn Rygh på 1950-tallet, og produsert i flere farger. Salget av kjelen var en suksess, og la grunnlag for storproduksjon og spesialordre til General Electric.

I 1964 ble nye produksjonslokaler på Høyden tatt i bruk og bedriften hadde 90 ansatte. I 1968 ble Il-O-Van fusjonert med Nordisk Aluminiumindustri etter et fem år langt produksjons- og salgssamarbeid. All produksjon av kjøkkentøy ble samlet på Høyden, og i 1975 ble Polaris Fabrikker som laget kjøkkentøy i rustfritt stål, også fusjonert med Nordisk. Navnet ble da Høyang-Polaris. Med produksjon både i Moss, Horten, i Sverige og på Høyden, steg antall ansatte til godt over 120. På det meste produserte fabrikken foruten alt kjøkkentøy med skjenkekjelen og tykkbunnede kasseroller på topp, også lakkerte granatkoggere, feltkokekar, påleggsesker, gassmaskefilterbokser og kaffekanner til USA.

Oppkjøp og navnendringer

Etter fusjonen i 1968 ble mye av produksjonen lagt om og konsentrert om kjøkkentøy som kasseroller med emalje og med teflonbelegg, stekepanner og kjøkkentøy i jern og rustfritt stål. Det siste som ble utviklet var en serie kasseroller og stekepanner beregnet for induksjonsoppvarming. I 1989 ble bedriften solgt til finske Hackman og i 1994 ble det en navnendring til Hackman Designor.  Det er vanskelig å holde styr på alle oppkjøp og fusjoner som blir gjort i større selskaper. Men vi gjør et forsøk: Kort tid etter at Hackmann overtok Høyang-Polaris, kjøpte selskapet også det gamle, finske selskapet Iittala. Dette var opprinnelig et glassverk, etablert i 1881, og som spesialiserte seg på «finsk design», særlig innen kjøkkentøy. I 2003 ble alt av Hackmanns design-business flyttet over til Iittala. Det omfattet blant annet bedriften i Moss, som dermed fikk navnet Iittala samme år. Men de utenlandske eierne av den tradisjonsrike bedriften på Høyda brydde seg lite om tradisjoner og bedriftskultur i mossedistriktet. Fiskar, Et annet finsk selskap, kjøpte Iitala Group i 2007. De mente tydeligvis at produksjonen kunne gjøres billigere i Kina og Finland, og 17. desember 2007 ble produksjonen i Moss ble nedlagt.

Kilder: "Strandsitteren", Magasinet til Moss Historielag.
Wikipedia.

paul.norberg@dagsavisen.no