Det var herr Simonsen som drev Oasen, og sønnen hans, Erik, gikk i vår klasse på Skarmyra skole. Det er ikke fritt for at vi litt misunnelig på Erik, for han hadde jo alle muligheter til å gå på Oasen når han ville. Før vi kom i tenåringsalderen var det ikke spesielt populært å møte opp på dette spesielle kultstedet. Tøffe motorsyklister, med Brylkrem og Elvis-sleik og sigarett i munnviken, og like tøffe jenter med høye såter av tupert hår, ga oss gjerne klar beskjed om at dette ikke var noe sted for unger.

Oasen var nærmeste nabo med Parkteatret, og det var vanlig at ungdommene først brukte god tid på Oasen til å få i seg en milkshake, eller en bananasplitt, legge på en 25-øring på jukeboksen, og høre på siste låtene fra Cliff Richard, Elvis Presley eller Connie Francis. Deretter var det kinobesøk.

Utenfor Oasen var det parkert en rekke motorsykler og scootere. Krangelen gikk høyt om hvilken scooter som var den beste; Lambretta eller Vespa. Der var frontene steile, og ingen ville gi seg. Det de selv hadde, var det alltid det beste.

Både Vespa og Lambretta hadde en lys gråfarge på scooterne sine. Men en dag skjedde det noe spesielt, som fikk begge scootersidene til å sperre opp øynene. En av de tøffe gutta kom kjørende med en knallblå scooter. Det vakte oppsikt, og plutselig ble det en diskusjon om farger som ble viktig, i stedet for hvilket merke som var best. For alle som ikke fikk oppleve Oasen, kan det være nødvendig å beskrive lokalet. Det var et smalt lokale, med en bardisk som var laget i sikk-sakk-mønster. Den snirklet seg fra vinduet mot Dronningens gate, gjennom hele lokalet til motsatt kortvegg. Det var rift om å få plass på en av barkrakkene. Innerst i lokalet sto den berømmelige jukeboksen, som spilte musikk kontinuerlig på kveldene. Det var ingen alkoholservering. På fredags- og lørdagskveldene var det alltid stappfullt. De som kom litt sent, måtte slåss seg fram til disken for må få servering. Og det tok lang tid å komme fram til jukeboksen for dem som ville bestemme eget musikkvalg. Hvis det hadde blitt kontroll fra brannvesenet den gangen, er det tvilsomt om lokalet hadde blitt godkjent.

Jeg har tidligere skrevet om Møllhausen som det viktige treffstedet fra ungdom på 1960-tallet og utover. Men før Møllhausens tid var det «Røde Mølle», eller «Møde Rølle», eller «Rølla» som var stedet. Rølla var atskilt med det gamle politikammeret i Moss sentrum med et pissoar. Dette var treffstedet for gymnasiaster og unge voksne. «Rølla» var først og fremst et dansested. Det var levende musikk, ofte fremført av skolens egne elever. Jazz sto høyt i kurs, og flere av datidens skolemusikere fortsatt i ulike jazzband i voksen alder.

I likhet med Oasen, var det alkoholfritt på Rølla. Det var ikke så sjelden at en del besøkte Park restaurant og drakk en halvliter eller to før ferden gikk videre til Rølla. Men i danselokalene var det alltid minst en lærer med, som en form for anstand. Men i motsetning til Oasen, der Olabukser var vanlig antrekk, stilte ungdommen med dressjakke, hvit skjorte, slips og mørke sko. Jentene stilte i kjole eller skjørt og bluse. Dansegulvet var alltid fullt, og det blir hevdet at mange mossinger fant sin framtidige partner på Røllas dansegulv.

På 1950 og begynnelsen av 1960-tallet var det ikke vanlig at barn fra arbeiderklassen begynte på gymnaset. Alternativene var som regel yrkesskole, framhaldsskole og deretter direkte ut i arbeid. Ganske mange fikk hyre på skip i utenriksfart. Dette mønsteret preget også utelivet for ungdom. Røllafestene var mest for de finere familiene, mens arbeiderungdommen dro på Oasen og tilliggende herligheter.

Kafeen Vinco lå rett ved nordre jernbaneovergang. Dette var et spisested for voksne arbeidsfolk. Der ble det servert god norsk husmannskost og herlige kaker. Vinco var i tillegg et ungdomssted, der hovedsakelig arbeiderungdom møttes. Stedet hadde en like fin jukeboks som Oasen, og repertoaret var også ganske likt på de to stedene. Rockemusikken sto i høysetet.

I 1962 kom vi til et tidsskille når det gjelder ungdomssteder i Moss. Blinken ble åpnet. Dette var tilfluktsrom under Rådhusbrua som ble omgjort til et lokale for mosseungdommen. Og Blinken ble et sted som favnet bredt. Unge mossinger fra både «øst- og vestkant» samlet seg i det samme miljøet.

Startskuddet var av det litt spesielle slaget. Ordfører Emil Andersen sto for den offisielle åpningen. NRK-profilen Erik Bye var hovedgjest, og han både sang og gjøglet. Erik Bye hadde også med seg et alvorlig budskap. Han kåserte nemlig om barken «Dictator» fra Moss, som forliste utenfor Virginia Beach i USA. Gallionsfiguren fra skipet ble senere gjenskapt som to statuer; «Norwegian Lady», som er blitt viktige kjennemerker i både Virginia Beach og Moss. Erik Bye var initiativtaker til at statuene ble laget, og opptakten skjedde da Blinken åpnet i desember 1962.

Men det var naturligvis ingen ungdomsklubb uten musikk. På den første Blinkenkvelden spilte Moss Storband. Sven «Kurven» Jensen var sjef. Han hadde med seg et kobbel av kjente folk fra Moss & omegn: Per Simensen, Bjørn Torgersen, Per Grytdahl, Arne Hjort-Eriksen, Arne Lofstad og Einar Steen-Nøkleberg. Både Rølla og Oasen forsvant ganske snart som møteplasser for ungdom, og lokalene til Rølla ble da også revet på 1960-tallet. Men ungdomsmiljøet fikk et stort oppsving, med etableringen av Blinken, som vokste til å bli et av de mest sentrale ungdomsstedene i landet.