3

TV-DRAMA

«Okkupert» sesong 2

Viaplay/TV 2

Har Viaplay-premiere i dag

For historien om et Norge inntatt av russerne med støtte fra EU fortsetter i mye av samme landskap som sist, kontorlandskapet. Sesong to starter riktignok heftig i type «Betty Blue»-anslag, med eksstatsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) og statssekretær Nina Rygg (Janne Heltberg) i het omfavnelse. Derfra kjølner temperaturen i handlingen i takt med forholdet deres.

«Okkupert» er tilbake på skjermen takket være den nye medprodusenten Viaplay. Serien kommer på TV 2 med tid og stunder, kanalen som kan ha sagt nei til hovedansvaret for serien ettersom den mistet mange seere etter en god start. Seersvikten kan ha hatt å gjøre med at den skuffet de som håpet på en mer actionbasert historie, for handlingen ble stillestående og tam etter hvert som konflikten mellom norske og russiske myndigheter tilspisset seg. Serien appellerte i stedet til amerikanske Netflix-seere med et mer intenst forhold til Russland og Putin, og de kan nok like fortsettelsen også.

Denne TV-produksjonen til rundt 90 millioner kroner tar seg godt ut på skjermen. Den Erik Skjoldbjærg-regisserte serien er en solid produksjon, den er godt formidlet og har et gjennomført visuelt uttrykk. Problemet er spenningskurven, som også i denne omgang har vanskelig for å lette fra møtebordet. Av åpenbare økonomiske årsaker har serien fokus på de politiske og bilaterale konsekvenser av en okkupasjon av Norge, for det å filme en krig mellom norsk gerilja og russiske tropper hadde krevd et «Band of Brothers»-budsjett.

Derfor har serien hoppet åtte måneder fram i tid. Motstandsbevegelsen har tapt. Russerne bestemmer. «Samarbeids»-linja rår. I praksis betyr det at vi får se politikere og militære, byråkrater og PST-folk, nordmenn og russere, i heftig møtevirksomhet. Karakterer snakker og snakker, og forklarer handlingen, på det ene prangende møterommet etter det andre, mens det okkuperte Norge er en kulisse med noen uniformerte bevæpna vakter utplassert her og der.

Fokuset på politikk og sånt som politiske relasjoner gir seig framdrift og repeterende handling. Her søker man å skape så mye realisme innenfor historiens ramme, i den grad det nesten er rart ingen byråkrat roper opp om behovet for en reforhandling av EØS-avtalen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Eksstatsminister Jesper Berg er nesten eneste politiker med kampånd igjen, og han er lettere å falle for nå som han er motstandsmann. Handlingen hadde trengt mer av både ham og andre i hans ånd. Han er en mann å heie på i en ellers blass forsamling.

Det er som om manusforfatterne Karianne Lund og Erik Skjoldbjærg har kviet seg for å tegne tydelige good guy/bad guy-typer. Her er ingen som egentlig er kjipe nok til at man føler skikkelig aversjon mot dem. Folk er rasjonelle og fornuftige mens de setter norgesrekord i å bare følge ordre. Det hadde vært bedre om de sentrale skikkelsene var tegnet egoistiske, feige og ynkelige. Det hadde tilført historien liv og emosjoner.

Dermed blir det fascinerende hva hvis-premisset skuslet bort i en tam og stivbeint forestilling.

Samtidig er det nettopp premisset som gjør at historien holder på interessen. Den kan få deg til å stille spørsmålet generasjoner har spurt seg siden andre verdenskrig. Hva ville jeg gjort om landet mitt ble okkupert? Tatt til våpen, dratt til skogs? Eller valgt samarbeid med fienden for trygghet og mat på bordet.

Serien vokter seg vel for å gi åpenbare svar. Selv den sentrale russervennlige PST-politimannen er malt nøytralt og forsiktig. Det hadde vært deilig å ha ham å hate. Nina Rygg er også med på samarbeidslinja. Hun er tøff når hun setter en hel sal av norske militærgubber skikkelig på plass, men en barsk oppvisning er ikke nok til å gi karakteren liv og temperatur.

Ane Dahl Torp er tilbake som alenemoren og profitøren Bente, som snart kommer i skvis. Hun er enken etter journalisten som hadde en sentral rolle i sesong 1. Han som ble funnet druknet, da han skulle inn i Russland. Hans mystiske skjebne ble aldri skildret for oss. I stedet fikk vi se ham liggende druknet i vannkanten, eller: bildet av en veldig våt mann, ikke et lik som ga preg av å ha ligget i vann en stund.

Scenen viser et av «Okkupert»s problemer. Den unngår av en eller annen grunn å skildre krigens grusomhet og tragedie. Bombeaksjoner skjer på lang avstand, eller gjengis på nyhetene. Etter fire episoder savner jeg flere sjokkeffekter og tøffe inntrykk, innslag som hadde gjort «Okkupert» mer gripende. I stedet er dette en historie om Norge okkupert av fienden, som ikke gjør litt vondt i magen engang.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.