The Black Crowes kom fra Atlanta, Georgia, og slo gjennom så det suste med albumet «Shake Your Money Maker», som kom i 1990. 30-årsjubileet for bandet til brødrene Chris og Rich Robinson skulle derved egentlig vært feiret med en turné i fjor, men vi vet jo hvordan det gikk med sånt, og alt annet. Nå håper de på en ny runde til høsten, de lager nye sanger for å gå i studio igjen, og denne uka kommer jubileumsutgaven av debutalbumet, i utvidet utgave.

– Da vi vokste opp i Atlanta i midten av 80-årene var vi nær kilden! Vi hadde jazz, blues, bluegrass, funk og soul tett innpå oss, og byen hadde en ungt miljø av punkere i tillegg, sier Chris Robinson, når han forklarer inspirasjonen som ligger bak «Shake Your Money Maker». Elmore James’ bluesklassiker av samme navn var ikke med på albumet, den vågde de seg ikke på, men de gjør til gjengjeld en versjon av Otis Reddings «Hard To Handle», som ble gruppas største hit.

– Atlanta er en progressiv by, en by full av kraft fra svarte mennesker. Den innflytelsen fra alt det der er sånt som man tar med seg derfra. Jeg har alltid vært inspirert av rootsmusikk. Den kom fra sørstatene. Men når jeg hører «Shake Your Money Maker» nå hører jeg også mye av den engelske rocken fra 70-tallet, sier Robinson. Rolling Stones og Faces og er opplagte referanser, og ikke minst Humble Pie. Deres «30 Days In A Hole» ble spilt inn av Black Crowes den gangen, og kommer omsider ut nå. Steve Marriott fra Humble Pie og Small Faces var alltid favorittsangeren til Chris Robinson (og min).

– Steve Marriott var en av de mest talentfulle sangerne fra alle generasjoner. Han skapte noen gripende, hjerteskjærende øyeblikk, sier Robinson i dag.

– Vi kom fra en stor tradisjon av kreativ kultur, en kultur som handlet om utenforskap. Siden har stadig flere valgt å bli en del av forretningslivet, og satset alt på salg! Vår generasjon var mistenksomme overfor suksess. Vi var mot-standere av å gjøre forretninger. Det ble vanskelig å nyte suksessen i denne bransjen, på grunn av bransjen i seg selv. Musikkbransjen feirer bare de som tjener penger. De samme sangene igjen og igjen, de samme artistene, mens det er tusenvis av fantastiske plater de fleste aldri får høre noe om, mener Robinson.

– Når jeg ser tilbake var det likevel en god tid. Nå som vi er eldre, vi kan nyte det mer. Jeg hører hvor mange ideer vi hadde. Gjenforeningen med Rich og meg er en feiring av alt dette, vi hadde framtida foran oss, så mange ideer. Jeg tenker på det gode, det dårlige, latteren, gråten, sier Chris Robinson entusiastisk.

Kort etter gjennombruddet med «Shake Your Money Maker» skjedde det noe i rocken som tok bort litt av fokuset på The Black Crowes. Noen kalte det grunge. En ny generasjon grupper, først og fremst fra Seattle, som ble en rådende trend i rocken i slutten av 1991, og en farsott i 1992.

Jeg likte Nirvana, Soundgarden, noen av sangene til Alice In Chains. Men vi hadde vår egen greie. Estetikken vår var annerledes, med en ren essens av rock. Grungen ble kapitalistisk svært fort. Vi holdt oss så langt vi kunne unna hovedstrømmen. Motkulturen vinner alltid, mener Robinson.

I Europa fikk de også konkurranse fra et nytt sjikt britiske rockeband med Oasis i spissen. Men her om dagen ble Liam Gallagher fra Oasis spurt på Twitter om hvem som var hans favorittband fra USA, og svarte: «Black Crowes only RnR band in America as far as I’m concerned»

Chris Robinson har alltid vært lett å snakke med. Man trenger ikke fyre ham veldig opp for at han skal sette i gang. Jeg vil gjerne spole tilbake til et møte i 1992, under et av gruppas mange oslobesøk. Robinson kom rett fra formiddagsrekreasjon på puben Elm Street.

– Hei, jeg kommer fra Arbeiderbladet.

– The Workers Paper? Godt! Jeg har ikke fått lagt fram et eneste manifest I dag.

– Har du et manifest?

– Ikke egentlig. Men altfor mange går rundt og er stolte av å ikke se lenger enn nesa rekker. Jeg er derimot ikke interessert i å streve etter det middelmådige. Manifestet mitt må være sånn: Dette er 1992. Det er på tide å åpne seg opp, og vise følelser. Skitt, det er bedre å snakke om sånt enn at vi har solgt fem millioner plater, sa Chris Robinson. Så fikk han sagt det også.

I løpet av den neste halvtimen slapp jeg knapt til med flere spørsmål. Han skravlet videre, om hykleriet i hele verden, i USA i alminnelighet og i musikkbransjen i særdeleshet.

– Musikkbransjen er hele samfunnet i miniatyr. Det meste er løgn og falskneri. Det er viktig å se forbi den grådigheten. Det er viktigere at folk kommer sammen, forteller historier og slår på trommer. Det kan ikke måles i penger, mente han.

Etter et par tidligere møter kunne vi samtidig redigere hans lovprisninger av musikkhistorien og lage ei helside med Chris Robinsons guide til gamle helter: Alex Chilton, Nick Drake, Sly Stone, Gram Parsons, Bob Marley, Paul Westerberg, Jimi Hendrix, Syd Barrett og Steve Marriott.

Jubileumsutgaven av «Shake Your Money Maker» inneholder en versjon av Marriotts Humble Pie-låt «30 Days In A Hole», sammen med en rekke ikke utgitte innspillinger fra startfasen. Viktigst i bonusseksjonen er deres «homecoming concert» fra desember 1990, deres første konserter hjemme i Atlanta etter det store gjennombruddet.

Møtene med The Black Crowes i Oslo ble sjeldnere. De var oppvarmingsband for Neil Young i Spektrum i 2001, da de måtte spille med lav lyd og lyset i salen på. Ikke ideelle forhold, men, «jeg hadde vasket bilen til Neil Young om han hadde bedt meg om det», sa Chris Robinson.

Gruppa ble oppløst i 2015, brødrene fortsatte hver for seg, Chris Robinson med sitt Brotherhood som var i Norge i 2018, og ga ut sju album på sju år. Fortsatt med entusiastisk kjærlighet til musikken han har vokst opp med, som alltid skinner tydelig gjennom i sangene han lager selv.

Chris Robinson har for lengst flyttet fra Atlanta. Han bor egentlig i California, men har det siste året flyttet opp i Colorados Rocky Mountains av pandemiske årsaker. Den gamle hjembyen ble avgjørende i opptellingen i det amerikanske presidentvalget, og de som fulgte ordentlig med ble godt med ble kjent med byens indre valgdistrikter.

– Jeg var glad for det som skjedde i valget. Det Amerika som media fremstiller som fascistisk, rasistisk og nazistisk handler egentlig om en liten gjeng som får mye, tidkrevende oppmerksomhet. Jeg er stolt av at Georgia gjorde noe så progressivt. De gode menneskene der er fortsatt de beste i verden. Men jeg visste tidlig at mitt liv skulle leves utenfor Atlanta. Sørstatene, det er lenge siden for meg. Jeg leter fortsatt etter et sted jeg skal bo og aldri flytte fra, sier Chris Robinson.