Det har vært vanskelig å se på fortellingene til Maria Mena og Agnete Saba i «Hver gang vi møtes» på TV 2 de siste ukene. Begge har gråtende fortalt om sine opplevelser i popsirkuset, om da de ble drevet over grensene for hva unge mennesker kan forventes å holde ut. Det har også vært godt å se at de kom fra det med helsa i behold.
Disse fortellingene kommer sammen med dokumentarfilmen «Framing Britney Spears», om sangeren som fikk så store personlige problemer at hun ble umyndiggjort av sin far. For ytterlige å understreke elendigheten er en annen dokumentarfilm rett rundt hjørnet: «Dancing With The Devil», der amerikanske Demi Lovato forteller om veien nedenom og hjem.
Demi Lovano var TV-stjerne i USA fra hun var seks år gammel, og plateartist fra hun var 16. Hun var 25 da hun fylte Oslo Spektrum i juni 2018. Måneden etter ble hun lagt inn på sykehus i kritisk tilstand etter en overdose narkotika. Hun overlevde så vidt. I et intervju på TV-showet til Ellen DeGeneres i fjor forklarte hun om årene med spiseforstyrrelser, etter at managementet hadde lagt sterke føringer på kaloriinntaket hennes. Hun hadde helt siden hun var liten fått innprentet at hun måtte stå fram som det ikonet hun er.
«Når du er ung og blir berømt – gud, det er hardt», sier Elton John i filmen om Demi Lovato. «Når du undertrykker en del av deg selv kommer det til å renne over», mener hun selv. To år etter at hun holdt på å dø var hun i høyeste grad med igjen. Lovato vakte oppsikt med sitt krasse angrep på Donald Trump i høstens sang «Commander In Chief», som viser at hun vil være med å bestemme hva som skjer rundt henne – også i en større sammenheng.
Maria Mena fortalte i «Hver gang vi møtes» om den store nedturen som kom da hun var i USA for å lansere seg selv, 18 år gammel, i 2004. Hun hadde fått kontrakt med et amerikansk plateselskap, som ikke skjønte hvor grensene hennes gikk, og drev henne altfor langt i sin iver etter publisitet. Hennes norske manager Rune Lem grep inn før det var for sent, og sendte henne hjem.
Agnete Saba, som den gangen het Johnsen til etternavn, ble kastet ut i sirkuset i 2008. Da vant hun som 14-åring både norsk og nordisk finale av Melodi Grand Prix Junior med gruppa Blacksheeps. Oppstusset var massivt, men dette holdt hun ut i noen år. Presset toppet seg for alvor da hun kom til den voksne finalen i MGP i Stockholm i 2016. Vi husker reaksjonene på at hun nærmest var utilgjengelig før sin opptreden, i et spetakkel der det forventes at man stiller opp og opp og opp i det uendelige. Man få lyst til brøle tilbake gjennom årene, «LA HENNE NÅ FOR I HELVETE FÅ VÆRE FRED».
Vi kunne tro at alle de triste historiene er advarsler nok i seg selv, men vi ser det igjen og igjen: Å være popstjerne er en drittjobb, men noen må visst gjøre den. Unge jenter har vært mer ettertraktede enn gutter som objekter i en mannsdominert popbransje. Gutter har i større grad fått lov til å være seg selv. Men det gikk ikke så bra for Michael Jackson heller.
Ingen slike fortellinger er like. Enda verre enn skjebnene til Britney Spears og Demi Lovato er det at Amy Winehouse og Whitney Houston ikke lenger er blant oss til å fortelle historiene sine. Vi skal også minne om at mange slike problemer er sammensatte. Derfor er det viktig med dokumentarfilmene om Britney Spears og Demi Lovato, og å høre noen av Norges mest omtalte artister sette ord på hvordan det nesten gikk galt.
