Albumet «Tilsammans mot ljuset» er årets første lille vidunder, med det vi liker å kalle «pastoral pop» – landlig, luftig, harmonisk og behagelig. De nye sangene, nå også med tekster på svensk, legger en ny dimensjon til historien om Martin Hederos og Mattias Hellberg.

Bedre enn de fleste

Oppskriften var til å begynne med tilsynelatende enkel. De to tok for seg noen av sine favorittlåter fra den store pop- og rockhistorien, strippet dem ned til sang og munnspill (Hellberg) og piano (Hederos). Denne stille, sakte-fremgangsmåten var ikke helt ny, men de var tidlig ute med å perfeksjonere formen, og gjorde den bedre enn de aller fleste andre.

Lyden er den samme nære og rene når de nå gir ut albumet «Tilsammans mot ljuset» 20 år etter, men de har skrevet sangene selv denne gangen – på svensk attpåtil. Dette fører duoen med en gang inn i den store svenske sangboka, med sanger som tåler å høres ved siden av de klassiske coverlåtene de ble kjent for.

Martin Hederos og Mattias Hellberg spilte sammen i gruppa Nymphet Noodles hjemme i Karlstad på 90-tallet. Rundt århundreskiftet var Hederos blitt med i Soundtrack Of Our Lives, mens Hellberg hadde et kortere gjestespill i Hellacopters. Albumet som bare het «Hederos & Hellberg» kom i 2000. I 2001 ga de ut «Together In Darkness», der de tok med noen få egne sanger. De gjorde stor lykke på små klubber som Last Train, So What og Mono, men sa takk for seg med en EP i 2003. Deres egne sanger «Take Care» og «Be With Me» viste at Hederos og Hellberg kunne gjort enda større lykke om de hadde hatt tid til å gå videre sammen, som vi skrev den gangen.

Gikk ikke lenger

– Det skjedde mye i livene våre i 2003. Jeg ble pappa, samtidig som det løsnet for Soundtrack Of Our Lives, med turneer i England, USA og Japan. Samtidig fikk vi også et gjennombrudd med duoen vår, og turnerte med Ryan Adams i Europa. Mattias så at jeg holdt på å gå i stykker, han besluttet for meg at dette ikke gikk lenger, som en vennetjeneste, forteller Martin Hederos.

– Jeg skal ikke ta på meg en offerkappe. Men vi fikk mange fristende tilbud, enda en lang turne med Ryan Adams, og en kirketurné med Sigur Ros, og da sa jeg stopp. Duoen vår var det største som hadde hendt meg, men jeg visste at Soundtrack Of Our Lives hadde så store planer med Martin at jeg fort kunne blitt bitter for alt vi to ikke fikk gjort. Da var det like godt å gi seg helt, det var den eneste veien ut hvis vi ikke skulle ødelegge vennskapet vårt, forklarer Mattias Hellberg.

Norske

forbindelser

I 2008 spilte Martin Hederos på Ane Bruns album «Changing Of The Seasons». Så ble han med i jazzbandet Tonbruket som også har spilt mye med den norske sangeren i årene siden. Dette førte videre til at Martin Hederos har vært produsenten hennes på fjorårets to lovpriste album, «After The Great Storm» og «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow»

– Det har vært en fantastisk reise med Ane. Hun har en stor plass i mitt musikkliv. Det tristeste for meg med denne pandemien er å ha laget disse to fine platene, men ikke fått reist ut på veien med dem, synes Hederos.

Mattias Hellberg ble gitarist for Håkan Hellström i 2013. Til å begynne med var det sommerturneer og vinterturneer, siden er det blitt langt færre, men desto større konserter.

– Fra fire-fem kvelder på Ullevi Stadion med Håkan til å spille alene med Martin, det er ytterlighetene for meg, sier Hellberg.

Han har vært mye i Oslo, permanent siden i fjor høst, etter at han traff ei jente på Cafe Mono etter en gjenforeningskonsert med Hederos i 2011. Den samme kvelden ble han også kjent med Erlend Ropstad, som han senere har spilt gitar sammen med, for et stadig større publikum.

– Det er så kult med den arbeidsseieren til Erlend, der han har jobbet seg stadig lenger oppover, med bedre og bedre låter. Det er inspirerende å være med ham når jeg har tid, sier Hellberg, som de siste fem årene også har vært gitarist i bandet til Janove Ottesen.

Svenske forbilder

De to har hvert sitt favorittband, som uten å ligne på det de gjør nå har inspirert overgangen til svenske tekster. Dag Vag for Hellberg, Bob Hund for Hederos. De forteller også at pianolåtene til Neil Young er et felles holdepunkt, og ikke minst David Crosbys 50 år gamle soloalbum «If I Could Only Remember My Name».

– De eteriske koringene, det flytende jazzaktige i den plata. Det er mest tydelig hos oss der Christian Kjellvander og Frida Hyvönen er med oss og synger. Som da David Crosby fikk besøk av Joni Mitchell, Neil Young og Jerry Garcia hjemme i Laurel Canyon, så kunne vi få besøk av våre venner og få koringer vi bare drømte om.

– Dette føles som en ny start. Nå setter vi denne gryta på langkoking, med nye mål som ikke ligger ti år fram i tid, sier Hellberg.

– Jeg har lært meg av mine frilansvenner å gi saker og ting siden egne perioder, og respektere disse. Det blir Tonbruket-perioder, Ane-perioder og Hederos/Hellberg-perioder. Og da får det være sånn, ingen forhandlinger om disse periodene, fordi om det plutselig er mer penger et sted, eller en lettere vei et annet sted, utdyper Hederos.

Martin Hederos og Mattias Hellberg ser mulighetene som nå ligger i at duoen deres ikke trenger å samle store menneskemengder for å komme i gang igjen.

– Vi er svært fleksible. Vi kan spille for 50 personer når det blir mulig. Vi kan begynne så fort vi kommer over grensen til hverandre, sier de.