3

DRAMA

«Wonder Woman 1984»

Regi: Patti Jenkins

USA, 2020

For dem som begynte å bli drittlei av superheltenes popkulturelle kinodominans har kanskje pandemiæraen vært en velkommen pustepause fra Marvel og DC. Superheltene har isteden tatt spranget over til strømmeverdenen, der «WandaVision» og kommende «The Falcon and The Winter Soldier» holder fanen høyt for Marvel-universet på Disney+, mens Zack Snyder har snekret sammen sin fire timer lange mastodont-spesialutgave av «Justice League» til HBO Max (som har premiere i mars). I mellomtiden har «Wonder Woman 1984» slått alle rekorder i forsinkelser, og er etter imponerende sju utsettelser endelig sneket ut på kino her hjemme. Verdt ventetiden? Dessverre ikke. Etter å ha blitt sulteforet så lenge er det selvfølgelig en sann glede å se en storslagen storproduksjon på stort lerret igjen, men dette er ikke helt heltesagnet vi har ventet på.

Mens den første «Wonder Woman»-filmen var et sympatisk, selvsikkert old school-eventyr drevet av rørende oppriktighet, sliter denne oppfølgeren med å nå de samme høydene. Det største problemet med DC-universets superheltfilmer har ofte vært studioinnblanding, kreative kompromisser og et totalt fravær av en helhetlig visjon – men i dette sjeldne unntakstilfellet mistenker jeg at regissør og manusforfatter Patty Jenkins muligens har fått litt for stor frihet, og med fordel kunne ha vært snøret inn litt. «WW84» føles overlesset og underutviklet på en gang: et ambisiøst feilskjær med en spilletid som er rundt tre kvarter lengre enn den burde være.

Etter strabasene på slagmarken under første verdenskrig tar denne oppfølgeren oss til storebroråret 1984. Reagan-æraens bekymringsløse greskhetskultur blomstrer i Washington DC, der evigunge Diana «Wonder Woman» Prince (Gal Gadot) har fått seg jobb som kulturantropolog på Smithsonian-museet - og en snasen penthouseleilighet i Watergate-bygningen. Siden sist har Diana dempet den sprudlende optimismen, og er fortsett preget av å ha mistet sin store kjærlighet Steve Trevor for snart sytti år siden. Hun holder en lav profil, til de grader det er mulig når man tilbringer fritiden med å svinge rundt fra sannhetslassoen sin ikledd skinnende amasone-rustning. Diana har isolert seg med hjertesorgen, men alt forandrer seg etter at museet får innlevert en mystisk, eldgammel kvartsstein fra en svartebørshandler. Den viser seg å være en «Dreamstone», som kan oppfylle de dypeste ønsker. Diana ønsker uforvarende at salige Steve (Chris Pine) kommer tilbake til henne, mens den musete kollegaen Barbara Minerva (Kristen Wiig) drømmer om å bli akkurat som Diana.

Drømmesteinen vekker også interessen til den sleske finansakrobaten Max Lord (Pedro Pascal), som drar griskhetskulturen til det ekstreme ytterpunktet ved å forvandle seg til en menneskelig drømmestein. Problemet er at denne steinen ble skapt av en rampete kaosgud for å utslette sivilisasjoner, så hvert oppfylte ønske kommer med en veldig høy pris. Å bygge hele filmen rundt en såpass overtydelig moralleksjon er i tråd med tidsepoken, og Patty Jenkins har i det minste lykkes i å lage en film som kunne ha kommet rett fra åttitallet; både når det gjelder innhold og visuell stil (hvis vi ser bort ifra noen skranglete dataeffekter). Hun har imidlertid ikke lykkes med å kalibrere tonen like bra som forgjengeren.

Jenkins prøver å gjenskape den romantiske stemningen fra Richard Donners «Superman: The Movie» (1978), men legger seg på en såpass gjøglete tone at dette minner mer om Richard Lesters fjollete «Superman III» (1983). «Wonder Woman 1984» når definitivt ikke de følelsesmessige høydene Jenkins håper på, noe som blir særlig merkbart under den spektakulært feilslåtte finalen - som blir selvparodisk i sine sentimentale feilvurderinger. Filmen krever også mer av den israelske skjønnhetsdronningen Gal Gadot enn det følelsesmessige registeret hennes er i stand til å prestere. Gadot er helt på hjemmebane når hun får sjansen til å slippe løs sin indre amasonegudinne i actionscenene, men der er langt færre av dem denne gangen. Gadot tilbringer mesteparten av spilletiden i sivil som Diane Prince, mens hun stirrer på Steve Trevor med forelskede dådyrøyne. Noe som ikke føles skrekkelig progressivt, selv i en åttitallsfilm.

I rettferdighetens navn er Chris Pine fortsatt et lyspunkt her, og spiller på den samme «fisk ut av vannet»-dynamikken som Gadot gjorde i første film. Pine ser ut til å ha det moro mens hans svinser rundt i en ukledelig åttitallsgarderobe og rumpetaske, mens han måper entusiastisk over rulletrapper, postmoderne arkitektur og den fantastiske fremtiden han befinner seg i. Litt underholdende, for all del. Men mest digresjoner som forsterker inntrykket av at Jenkins er mer interessert i å lage en romantisk åttitalskomedie med «prøve tøy»-montasjer enn en moderne superheltfilm. Langt mindre opptatt av bagateller som indre logikk, å bygge opp en konsekvent mytologi eller oppfylle drømmene våre om en «Wonder Woman» på nivå med forgjengeren.