4
DRAMA
«The Way Back»
Regi: Gavin O’Connor
USA, 2020
Det er lett å mistenke at hovedrollen i «The Way Back» har en personlig betydning for Ben Affleck, som selv har kjempet sin velpubliserte kamp mot selvdestruktive impulser. Urettferdig eller ikke; den offentlige oppfattelsen av Affleck de siste årene er ofte at han har blitt en vandrende midtlivskrise; med sin bedritne ryggtatovering, «hello darkness»-memes og tabloidvennlige alkoholproblemer. En mann med begrensende talenter, som fikk alle muligheter servert på et fat og isteden valgte å drikke bort karrieren sin. Da kan «The Way Back» muligens se ut som en offentlig terapitime; et sårt rop om sympati og en sjelden sjanse til å bevise at han er en undervurdert skuespiller. Fra den synsvinkelen fungerer filmen over all forventning. Et lavmælt sportsdrama om andre sjanser og forløsning, som heldigvis ikke blir på langt nær like påtatt motiverende som så mange andre filmer i sjangeren. Regissør Gavin O’Connor sto bak ishockeydramaet «Miracle» (2004) og det gripende MMA-dramaet «Warrior» (2011). «The Way Back» passer imidlertid ikke helt inn i denne formelen. O’Connor er mer opptatt av å skape en karakterstudie av en mann i krise, og Ben Affleck gjør en skikkelig sterk prestasjon her.
I yngre dager var Jack Cunningham en lovende high school-basketballstjerne, før han pisset bort karrieren med rusproblemer og selvdestruktiv oppførsel. Familielivet fikk Jack på rett kjøl, men nå er han en fraseparert skygge av seg selv. Her er noen tegn på at du muligens kan ha alkoholproblemer: du starter dagen med å drikke øl i dusjen, slurker vodka fra en kaffekopp på jobben, fortsetter å drikke sprit på kjøreturen hjem til den lokale baren og avslutter dagen med å kollapse i et hav av ølbokser. Sånn har dagene gått for Jack en god stund nå, siden før kona Angela (Janina Gavankar) forlot ham. Jack bærer på mye smerte og raseri, som ikke lar seg drukne uansett hvor hardt han prøver. I likhet med mange alkoholikere klarer Jack stort sett å skjule misbruket fra omverdenen, selv om hans nærmeste skjønner hvor han er på vei. Redningen kommer i form av presten fader Devine (John Aylward), som tilbyr Jack stillingen som trener for basketballaget til den katolske skolen Bishop Hayes. Jack frykter at denne oppgaven kan sette hindre i veien for alkoholmisbruket, men stiller allikevel opp. Jacks aggressive trenerstil og røffe språkbruk skaper spenninger med den religiøse ledelsen, men han får frem det beste i de udisiplinerte, unge spillerne. Problemene til Jack går imidlertid mye dypere enn vi først aner – og mulighetene han får servert kolliderer med traumene han bærer på.
For å lette litt på den tyngende stemningen er Ben Affleck omgitt av rutinerte komikere. Den tidligere «The Daily Show»-korrespondenten Al Madrigal spiller den milde trenerassistenten Dan, mens «Saturday Night Live»-veteranen Michaela Watkins har en birolle som Jacks passiv-aggressive storesøster. Litt av problemet med denne typen comeback-historier er at vi umiddelbart vet hvordan de vil ende, så «The Way Back» fortjener litt respekt for å unngå formelen. Fremfor å gi Jack en enkel snarvei til suksess fokuserer filmen på de små veivalgene som gradvis gjør at livet hans forandrer retning. Noen av dem til det bedre, andre til det enda verre. At det legges såpass stor vekt på nyansene i misbruket gjør muligens «The Way Back» mindre publikumsvennlig, men samtidig mer interessant. Ikke minst for Ben Affleck, som vrenger ut noen såre følelser som føles desto mer kraftfulle fordi de er så lavmælte. Dette er kanskje en rolle han er unikt utrustet til å takle, men måten han takler den virker like fullt ærlig, avkledd og ektefølt.
