4

DOKUMENTAR

«Framing Britney Spears»

Regi: Samantha Stark

USA, 2021

«Hvorfor ikke bare la henne gå tilbake til livet sitt?». Det er filmskaperen Michael Moore som under et TV-intervju om Britney Spears stiller spørsmålet «alle» vi andre kommer til å spørre seg etter å ha sett «Framing Britney Spears». Dokumentarfilmen «Framing Britney Spears» som NRK viser i Norge, er som å se 2000-tallets kjendisfråtseri konsentrert ned til et innrammet skrekkscenario, av to forpinte dyreøyne fanget av billyktene det hundredels sekundet før det smeller. Forskjellen er at Britney Spears er et pågående smell, og filmen skildrer en amerikansk tragedie uten konklusjon rett og slett fordi den ennå ikke er avgjort.

Den for mange litt ulne folkebevegelsen #FreeBritney, som har vokst fram som et slags aparte opprør særlig i USA, blir gjort bredt forståelig gjennom storavisen The New York Times’ dokumentarfilm. De har dukket ned i historien om hvordan det kan ha seg at en av verdens største og mest kjente artister blir satt under vergemål av sin egen far. Jamie Spears har bokstavelig talt fratatt henne enhver bestemmelsesrett over sitt eget liv, inkludert økonomi, karriere og barn. De siste 13 årene har hun kort sagt vært umyndiggjort, som det het i gamle dager, satt under administrasjon av sin egen far. En voksen kvinne som har hatt nedturer ingen vil misunne henne tross all suksessen, men som nå kjemper for å ta tilbake kontrollen over seg selv og sine egne interesser.

«Framing Britney Spears» er et utilslørt partsinnlegg, en film som i god New York Times-tradisjon viser medaljens bakside og kynismens ofre. Avisens senior Story Editor Liz Day er medregissør og sannhetsanker i filmen.

18-åringen som slo seg inn i alles bevissthet med hiten «Baby Hit Me One More Time» i 1998 hadde angivelig ingen sjanse til å holde seg oppreist mot de slagene som skulle møte henne i årene som fulgte. Livet hennes er som en berg-og-dal-bane fra det glitrende, sjarmerende og blendende som forførte en hel verden, til en sønderslått, usunn geléklump som med hender og capser forsøker å gjemme seg for blitsregnet som jagde uten nåde. Dette var en tid da det amerikanske ukebladet People hadde et fotobudsjett på rundt regnet en million norske kroner i uka, skal vi tro intervjuet med bladets bilderedaktør i filmen. De kunne betale sjusifrede beløp for de beste og mest «naturlige» bildene av de største kjendisene. Og få var større enn Britney da hun under nedturen etter ekteskapet med Kevin Federline, som havarerte i blank juridisk offentlighet, mistet foreldreretten til barna og fikk en serie sammenbrudd hvor hun blant annet raket av seg håret for åpne kameraer. Da snudde hun for godt ryggen til sitt tidligere liv som pen og pyntelig nikkedukke for en musikk- og underholdningsbransje som presset henne inn i et bilde som sexy og uskyldig, selv etter et mye omtalt forhold til Justin Timberlake to ekteskap og to barn.

Men dette var kanalen TMZs gullalder, da all verdens «Se og Hør-blader» bestemte kjendisenes karrierer, lenge før alle kunne iscenesette sine egne liv gjennom Instagram, Snapchat eller TikTok. Dette var før metoo. Seriøse journalister kommenterer bryster og utseende og spør om hun er jomfru, mens gameshow-vertene gjør henne til en stående vits. Filmen viser et nådeløst medielandskap som jakter kjendiser ned for fote og et apparat som trolig feiler i å skjerme henne. En av dem er den mye omtalte «manageren» Sam Lufti, som får hard medfart i filmen og som gjøres til en av flere syndebukker før Jamie Spears går til det skritt å oppnevne seg selv som verge for en datter på et tidspunkt da hun neppe er i stand til å ta hånd om seg selv. Men det var i 2008, og kort tid etter ble vergemålet vedtatt livsvarig. Fram til nå har trolig faren og et kobbel advokater styrt henne og titalls millioner dollar som brikker i et lukrativt Britney Spears-sirkus, i Las Vegas, i reklamer og på verdensturneer. Man kan med andre ord si at da hun opptrådte i Telenor Arena i 2018 var lite av det publikum opplevde iscenesatt av Britney selv.

«Framing Britney Spears» er ingen musikkdokumentar. Den handler utelukkende om artisten og personen Britney Spears, og den viser bare det nødvendigste for å gi en forståelse av hvordan hun allerede som tenåring ble verdens største artist der og da. 10-årige Britneys stemme på en TV-opptreden gir gåsehud. Sett i bakspeilet er videoen med henne i skoleuniform, dansende til låten skrevet av svenske Max Martin, en oppvisning av en maktovertakelse, ladet av seksuelle overtoner og tenåringsdrømmer. Gjennom mye (uoffisielt) arkivmateriale trekker filmen livslinjen fra oppveksten i McComb, Mississippi, til hun via Instagram forsøker å ta tilbake kontrollen over hvordan hun vil at verden skal se henne. «I am sad», sier hun i et sjeldent trist intervju der hun snakker om at alt hun drømmer om er å slippe faren som verge, en påstand som flere advokater, blant dem

Det er umulig å ikke trekke parallellen til Amy Winehouses triste skjebne og Asif Kapadias film «Amy», som viser en tilsvarende nedadgående spiral for en artist som ble jaget av paparazziene og som ble grovt utnyttet av mennene rundt henne, også de med faren i spissen. Vi vet også at Britney Spears og Amy Winehouse på ingen måte er de eneste. Utover å vise juridisk urett og avdelingene for mareritt i drømmefabrikkene, viser denne filmen hvordan fansen går så opp i sine idoler at deres egne narrativer speiler ikonene i så stor grad at en bevegelse som Free Britney lett vokser seg inn blant konspirasjonstrollene på sosiale medier.

«Framing Britney Spears»-dokumentarens store svakhet er alle dem som ikke har vært mulig å trekke foran kamera, blant dem selvsagt faren Jamie og moren Lynne, søsknene og advokatsluggerne. Heller ikke Britney Spears selv har svart på The New York Times’ henvendelse, som megetsigende legges til, «det er uklart om hun har mottatt den». Noen av de kritiske spørsmålene man sitter igjen med kunne med fordel blitt stilt artisten selv, men uavhengig av det er det liten tvil om at denne dokumentaren får oss alle til å heie på Britney Spears.

Mode Steinkjer

«Framing Britney Spears» er produsert av The New York Times. I Norge har NRK rettighetene til filmen, med norsk premiere torsdag 18. februar.