4
DRAMA
«Sannheten»
Regi: Hirokazu Koreeda
Fra./Jap. 2019
Det som ved første øyekast truer med å være enda av de utallige, småborgerlige dramafilmene fra Frankrike (foruroligende mange av dem med Catherine Deneuve), viser seg isteden å være noe mer severdig. «Sannheten» er den første filmen Hirokazu Koreeda har laget utenfor hjemlandet Japan, etter en rekke førsteklasses prisvinnere som «Nobody Knows» (2004), «Som far, så sønn» (2013) og «Shoplifters» (2018). Å regissere en fransk film uten å snakke et kløva ord fransk er temmelig djervt, men Koreeda holder seg allikevel på hjemmebane; med et mildt, velobservert familiedrama om folk som lager film. Den legendariske kraftdivaen Fabienne Dangeville (Catherine Deneuve) har vært en av Frankrikes fremste skuespillere mesteparten av livet, og står klar til å slippe en selvbiografi med den ironiske tittelen «Sannheten». Ironisk, mest fordi Fabienne har et så avslappet forhold til sannheten, og har diktet opp mesteparten for å plassere seg selv i et bedre lys. For anledningen har Fabiennes datter Lumir (Juliette Binoche) kommet på besøk fra New York, sammen med sin amerikanske TV-skuespiller-ektemann Hank (Ethan Hawke) og deres datter Charlotte (Clementine Grenier). Lumir er en smule irritert over at selvbiografien skildrer Fabienne som en kjærlig mor som alltid stilte opp for datteren sin, mens hun i virkeligheten var konstant fraværende og opptatt med filminnspillinger.
Nå står Fabienne klar til å spille inn sci-fi-dramaet «Minner om min mor», om en dødssyk astronaut som drar opp i verdensrommet for å holde seg levende mens datteren hennes stadig blir eldre nede på jorden (basert på en høyst virkelig novelle av sci-fi-forfatteren Ken Liu). Denne historien har en ekstra betydning for Fabienne og Lumir, hinsides det åpenbare. Mens Fabienne er delegert til en mindre birolle som astronautens aldrende datter er hovedrollen overlatt til Manon Lenoir (Manon Clavel), et stjerneskudd hauset opp som «den nye Sarah Modavan». Hun har noen påfallende likhetstrekk med den feirede skjønnheten Sarah, en lovende skuespiller som døde tragisk i ung alder. Sarah var dessuten bestevenninnen til Fabienne og en surrogatmor for Lumir, så det sier seg selv at gamle spenninger bobler under overflaten. Lumir viser seg gradvis å være mer lik sin mor enn hun er komfortabel med å innrømme. Siden dette tross alt er en Koreeda-film, holdes de melodramatiske utbruddene til et minimum, mens tonen er høvelig lun og fjærlett. De få scenene som står i fare for å bli skikkelig følelsesladet vrenges over i mer interessante retninger, og alle tilløp til sentimentalisme bråstoppes med underfundig humor. Koreeda skrev manuset spesielt for de tre hovedrolleinnehaverne, og utførte et langt intervju med Catherine Deneuve for å forsikre at filmen reflekterte hennes eget liv og erfaringer. Forhåpentligvis ikke for nært, siden Fabienne er skamløst selvopptatt, selvnytende og ikke så rent lite smålig – men i det minste helt klar over hva hun er, og temmelig festlig.
En sarkastisk flintstein som sjeldent har et hyggelig ord til overs for noen, med mindre hun snakker om seg selv. Hun skyter stadig ut skarpe stikkpiller mot sine nærmeste, og hevder likegyldig at hun mye heller ville være en dårlig mor enn en dårlig skuespiller. «Sannheten» er krydret med detaljer som indikerer at Deneuve spiller en versjon av seg selv her; inklusive en scene der Fabienne forteller at hun nesten jobbet med Alfred Hitchcock (Deneuve sto selv klar til å spille inn spionthrilleren «The Short Night» like før Hitch døde i 1980). Vi kan skimte hennes to Cesar-statuetter i bakgrunnen, og det er neppe tilfeldig at rollefiguren heter Fabienne, som er Deneuves mellomnavn. Historien har dessuten noen lett forkledde referanser til hennes søster Francoise Dorléac, som døde i en tragisk bilulykke bare 25 år gammel. Til tross for de biografiske elementene mistenker jeg av Catherine Deneuve i virkeligheten er mye rundere i kantene, og fryder seg over å spille en såpass besk, syrlig skikkelse. Dette er den saftigste rollen hun har hatt på flere år, og Deneuve virker betydelig mer til stede og entusiastisk enn hun har vært på veldig lenge. At historien utspiller seg i et fransk overklassemiljø fjerner kanskje litt av særpreget vi kjenner fra Hirokazu Koreedas japanske arbeiderklasseskildringer, men han lager fortsatt bedre familiedramas enn de fleste franskmenn.
