5

DRAMA

«Tove»

Regi: Zaida Bergroth

Fin. 2020

«Jeg tror at livet er et underlig eventyr, og man må undersøke alle dets krinkelkroker». Ordene tillegges Tove Jansson i filmen «Tove». Den handler om de første retningsgivende årene i livet til en av det siste århundrets største eventyrfortellere og ikke minst kunstnere. Et menneske som på ingen måte skydde unna «krinkelkrokene». Når hun sier dette visdomsordet ligger det swingjazz på platespilleren og sterksprit i glasset, og den gifte journalisten og politikeren Atos Wirtanen er i ferd med å falle pladask. Det allerede før de går i badstuen. Det han ikke vet, og heller ikke verden knapt har visst før i nyere tid, er at i Tove Janssons hus skulle det vise seg å være mange rom, og noen av dem var lukket for offentlighetens fordømmende blikk.

Tove Jansson ble verdenskjent for sine tegninger av og historier om Mummitrollet og fantasiriket i Mummidalen. Men hun var så mye mer, og langt fra bare en kunstner som skapte underfundige historier for barn. Hun var et menneske som feiret melankolien som den var en fest, og regissør Zaida Bergroth løfter på nydelig vis fram det frie og menneskelige motet i et medrivende og grundig portrett som viser personen Tove Jansson i kunsten og omvendt, helt fra hun under bomberaidet i tilfluktsrommet trøster seg med å tegne små lubne troll i det grå lyset.

Åpningsscenen før det er talende. Av en Tove som danser alene, først til rytmene, så fritt og vilt og annerledes. Hun elsket å danse, slo biografen Tuula Karjalainen fast allerede i «Tove Jansson – Arbeta och elska» som ble utgitt til 100-årsdagen i 2014. Den gikk for første gang etter Janssons død i 2001 grundig inn i hennes seksualitet og kjærlighetsforholdene til flere kvinner, og i særdeleshet det livslange forholdet til Tuulikki Pietilä som etter hvert også berøres i «Tove». «Jeg har funnet et nytt rom, i et gammelt hus. Et indre rom, i sjelens hus», betror hun elskeren Atos i filmen mange år før det, etter den første natten med en kvinne, teaterregissøren Vivica Bandler.

Alma Pöysti spiller den unge Tove Jansson med lidenskap og en utstråling som slår gnister i vekselen mellom motgang og suksess. Hun er en person som elsker uhemmet, som drømmer om å leve ut lidenskapen og være helt og holdent seg selv. I etterkrigstidens Finland som ellers i Norden er det vanskelig. «Tove» blir dermed også et tidsbilde av et ekspanderende finlandssvensk miljø der kunst og litteratur var alt og ingen ting, men hvor den sterkeste driften av alle er frihetsviljen. For Tove Jansson var det blant annet det å ha sitt eget atelier et utslag av akkurat det. Under krigen arrangerte de fester i smug, og de danset og «drakk og snakket altfor mye» mens voksenlivet tok form. Slik skulle også livet hennes bli, spontant og løsrevet fra konvensjonene og forventningene til hva det ville si å være kvinne og kunstner, også uttalt blant hennes nærmeste.

«Dette er ikke kunst», sier faren Viktor Jansson mens han gnurer fingeren ned i tegningen av to mummitroll som omfavner hverandre, som datteren Tove sitter med i familiens hjem og atelier. På fint vis får «Tove»-regissør Bergroth fram et overveldende generasjonsskifte innen kunsten i en tid da Finland i likhet med andre nordiske land gikk i bresjen for en omveltning innen design og billedkunst. Viktor Jansson var en av Finlands store, klassiske skulptører, en maktperson i kunstmiljøene. Han så med skepsis på datterens utvikling som billedkunstner, og ga henne aldri en direkte anerkjennelse for den verdenen hun skapte og som allerede i hans levetid ble en omfattende suksess også kunstnerisk. Forholdet til faren og følelsen av utilstrekkelighet, men også en egen fri livsbejaende vilje, ligger under hele filmen som et premiss for Tove Janssons utvikling som kunstner og menneske. Filmens styrke blir den sterke troverdigheten i Pöystis skuespill, med et spill levende ansikt og en væremåte som er både egenartet og i fullkomment samspill med en svært detaljmettet og tidsriktig produksjonsdesign. Lys, arkitektur, kunst og stemninger gir videre et bilde av tida Jansson fant seg selv i. Den regelrette «utblåsningen» da hun endelig kan føle seg fri er fantastisk, mens både teaterscenene fra hennes første oppsetninger basert på mummiverdenen, malescenene, opplevelsen av «kunstnerparadiset» Paris og hvordan hun skaper de ulike figurene i Mummidalen med omgivelsene og vennegalleriet som modeller, utgjør teksturen som bidrar til at «Tove» blir en uvanlig vellykket biografifilm.

Valget om å avgrense filmen om en av verdens mest kjente kunstnere og forfattere til hennes unge år, gjør at man kan spille på de mindre kjente sidene av hennes liv. Her kommer både kjærlighetslivet, forholdet til faren og billedkunsten hennes inn. Her kan maleriene vektlegges, alt det som handlet om så mye annet og mer enn tegningene og historiene om Mummitrollet og galleriet rundt, som senere skulle bli både tegneserier, teater, filmer, kopper, leker og japanske TV-serier, for å nevne en liten brøkdel. Men mest av alt er det et svært vellykket portrett av en person som går sine egne veier, inn i sin egen verden uten å miste kontakten med sin samtid og viljen til å endre den. Slik vil også filmen være en åpenbaring for alle, også den som fra før har et nært forhold til arven hun etterlot seg.