4
DRAMA
«Sommeren ’85»
Regi: Francois Ozon
Fra./Be. 2020
Den franske rabulisten Francois Ozon vender tilbake med en «queer film» pakket inn i et slags mysterium, basert på romanen av den britiske barnebokforfatteren Aidan Chambers. Den hadde tittelen «Dance on my Grave», og var en av de første ungdomsromanene til å ta for seg homofile tenåringer på en inkluderende måte da den ble publisert i 1982. «Sommeren ‘85» har forflyttet historien noen år frem i tid, og til Normandiekysten i Le Tréport. Ozon holder seg tett opp til romanen, men har forvandlet den til noe mer tradisjonelt og mindre oppfinnsomt – noe som er litt overraskende fra en regissør som vanligvis ikke er særlig konvensjonell. Det vil være en ren løgn å påstå at «Sommeren ‘85» befinner seg på samme nivå som filmene Ozon har laget de siste årene (som inkluderer prisvinneren «Ved Guds nåde» og psyko-thrilleren «Dobbelt begjær»), og han virker mer opptatt av å filmene halvnakne tenåringsgutter enn å gjøre noe interessant ut av denne historien. Han har angivelig hatt ambisjoner om å filmatisere denne romanen siden han startet regikarrieren (første manusutkast ble skrevet for over 35 år siden!), og i årenes løp lirket han inn øyeblikk fra denne historien i filmene sine.
Sekstenåringen Alexis Robin (Felix Lefebvre) har vært involvert i en forbrytelse. Han er arrestert for å ha gjort noe sjokkerende, og fortellerstemmen til Alexis leder oss til å tro det verste. Hans bestevenn og kjæreste David Gorman (Benjamin Voisin) er nå et kadaver på likhuset, og dette er historien om hvordan han havnet der. Det føles ikke særlig betryggende at Alexis forsikrer oss om at han slett ikke er gal, og definitivt ikke er interessert i lik. At Francois Ozon allerede i oppløpet prøver å innbille oss at noe skrekkelig usømmelig har funnet sted blir et problem når svarene til slutt kommer, og «Sommeren ‘85» isteden viser seg å være en helt ordinær, tragisk tenåringsromanse. Før døden skilte dem ad tilbragte guttene seks intense uker sammen, mens Alexis oppdaget sin legning og opplevde sin første forelskelse. Alt starter etter at Alexis forliser på sjøen under et tordenvær, og reddes av den selvsikre sjarmøren David. Han er noen år eldre, betydelig mer livserfaren og bestemmer umiddelbart at de skal bli godt kjent med hverandre. Han tar med Alexis hjem til sin eksentriske mor (Valeria Bruni Tedeschi), som kler av guttungen og gir ham et varmt bad. David står klar med tørre klær, og inviterer ham ut på kino. Innen dagen er omme er de bestekompiser. Dagen etter er de elskere. De tilbringer all våken tid sammen: drar på tivoli, kjører moped, seiler og har sex på gutterommet til David mens moren hans snorker i rommet ved siden av. Alexis er oppover ørene forelsket, mens David behandler ham mer som en tilfeldig sommerflørt. Forholdet blir mer komplisert etter at de blir kjent med engelske Kate (Philippine Velge), som skaper spenninger, sjalusi og tragiske konsekvenser.
Dette blir, som Bananarama synger på lydsporet, «A cruel, cruel summer». Filmen hopper frem og tilbake i tid, fra de varme sommerukene Alexis tilbragte med David, og til den høstgrå, triste tiden etterpå – mens en sosialarbeider prøver på å finne ut hva som egentlig skjedde mellom dem. Litteraturlæreren Lefevre (Melvin Poupaud) foreslår at Alexis prøver å bearbeide traumene ved å skrive dem ned, og samtidig forklarer hva som ledet ham hit. Noe som viser seg å være et skuffende antiklimaks, særlig med tanke på hvor stor vekt Ozon legger på dette ikkeeksisterende mysteriet. Filmen dulter borti noen kloke observasjoner om hvordan vi som unge har en tendens til å forelske oss i idealiserte fantasier og ikke virkelige personer, men ellers virker Ozon mer komfortabel med å holde seg på overflaten. Romantikken blir aldri tilstrekkelig lidenskapelig, og tragediene ikke gripende nok.
Han har filmet alt på 16mm, som forsterker illusjonen av at vi ser en film laget på åttitallet, filtrert gjennom et disig, nostalgisk slør. Det er kanskje lettvint å trekke sammenlikninger med Oscar-vinneren «Call Me By Your Name», selv om de begge er sommervarme, sensuelle kjærlighetshistorier/oppvekstskildringer som utspiller seg på åttitallet. Men det er uansett sammenlikninger «Sommeren ‘85» kommer heller dårlig ut av, og forsterker følelsen av at vi har sett dette flere ganger før. Selv en døsig feriefilm fra Francois Ozon er tross alt verdt tiden, om ikke annet fordi den gir os en liten smak av sommer i vinterkulda. Fyren er så flittig at det uansett ikke blir lenge til neste gang. Han har allerede fullført innspillingen av aktiv dødshjelp-dramaet «Tout s’est bien passé» med Sophie Marceau, som er ventet i løpet av året.
