Roman

Hiromi Kawakami

«Så den store fuglen ikke tar deg»

Oversatt av Magne Tørring

Forlaget Press

«Er det ikke litt rart at vi blir produsert og oppfostret, gifter oss og oppfostrer nye barn, bare for til slutt å dø?» spør en av karakterene nokså tidlig i Hiromi Kawakamis «Så den store fuglen ikke tar deg».

Jo. Egentlig er det jo det, om man tenker etter. Man fødes, lever og dør. Elsker og hater, skaper og river ned. Generasjon etter generasjon. Oftest med en klar følelse av at det gir mening, at menneskene hører naturlig til på jorda, at vi har en slags kontroll.

I «Så den store fuglen ikke tar deg» rister Hiromi Kawakami godt i alle forestillingene om at menneskene hører «naturlig» til på jorda. Romanen er en slags framtidsdystopi, med et tidsspenn over tusener av år, og handling fra flere ikke nærmere spesifiserte steder på kloden.

Den har mange fortellere med svært ulike perspektiver, inkludert flere kloner, og fortellere med en form for kunstig intelligens iblandet menneskelige – hva nå enn dét er – egenskaper. Science fiction eller fabelprosa, altså, tilgjengelig også for lesere som ikke oppsøker disse sjangrene.

Ifølge forlaget dette den boka Hiromi Kawakami egen favoritt, og den hun helst vil ha oversatt til andre språk. Fra før er hun på norsk representert med to fine, langt mer tradisjonelle og realistiske romaner: «Merkelig vær i Tokyo» handler om et uventet vennskap mellom en ensom ung kvinne og hennes tidligere mannlige lærer, mens «Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander» følger menneskene som jobber i en brukt- og antikvitetshandel. Begge i nåtidas Japan.

Dette er altså noe helt annet, langt vanskeligere å oppsummere. Men definitivt interessant. Det begynner med en scene som ligner Japan, med kvinner ikledd kimono som bader i varme kilder. Men, viser det seg, disse bor et sted der mennesker produseres i fabrikker, dyrket fram med stamceller fra dyr så ulike som kenguruer, delfiner og hester. Snodig.

I neste seksjon møter fortelleren, «jeg», en annen og yngre versjon av seg selv, «den andre jeg», uten at dette kommer som noen overraskelse på henne. Det var jo tre av henne allerede i oppveksten. Mødre, forklarer hun, er kunstig framstilt, selv regner hun seg som menneske. Også snodig.

Nytt hopp til et samfunn der det fødes altfor få guttebarn, og avl er satt i system. Og videre, der en figur kalt «Store mor» introduseres. Så til Emma, som har mom og dad og går på en skole som heier på «frihet», men der ingen takler at Emma faktisk tenker fritt. Hun må rømme, og får uventet hjelp til å «slettes». Stadig snodigere.

Lite henger foreløpig sammen. Men starten på en forklaring nærmer seg. To menn, Jacob og Ian, forteller at de for over fem tusen år siden iverksatte en radikal plan for å redde menneskeheten fra den undergangen den var på full fart mot. Planen innebar å isolere de få gjenlevende menneskene som fortsatt fantes i populasjoner i separate regioner, og satse på at mutasjoner ville føre til evolusjon og overlevelse.

Jacob og Ian satset også stort på kloning, og på kunstig intelligens. De skapte en art som skulle yte omsorg og oppdra barn, og en annen som skulle overvåke de spredte menneskebosetningene og rapportere tilbake om eventuelle evolusjonistiske framsteg.

Det er enda mer komplekst enn som så, med flere og flere puslebiter avdekket utover i romanen, til avslutningskapitlet biter åpningskapitlet i halen, med et spørsmål like eksistensielt som det i første avsnitt av denne teksten. «Gud, hvorfor har du forlatt oss?».

I mellomtida har det gått mange tusen år siden Jacob og Ian, og selveste «skjebnen» selv, grep inn. Menneskene driver med sitt, men sliter hele tida med det den kunstige intelligensen som observerer dem utenfra ser som menneskerasens største problem: «å tolerere individer som skiller seg fra dem selv». Der ligger deres undergang, og der ligger romanens moral. Er evig framsteg egentlig gitt, eller går vi snarere i sirkler der vi ødelegger for oss selv?

«Så den store fuglen ikke tar deg» er en smart og kompleks fortelling, med mye tørrvittig humor. Magne Tørrings norske oversettelse ser ut til å yte originalen rettferdighet, med ulik tone tilpasset de ulike fortellerstemmene.

Romanen vil garantert irritere lesere som syns den tar for lang tid til å komme til poenget, og at den spriker i altfor mange retninger – men glede lesere som verdsetter originale sammenstillinger og uvante tanker desto mer.

Som i fabler flest, er moralen lett å gripe. Men fin likevel.