Roman

Douglas Stuart

«Shuggie Bain»

Oversatt av Hilde Stubhaug

Gyldendal

Ikke før hadde boka nådd nettbokhandelen, før førsteopplaget ble utsolgt «Må trykke mer Shuggie Bain», lød e-posten fra Gyldendal. De kunne opplyse om at skotsk-amerikanske Douglas Stuarts Bookerprisvinnende debutroman hittil er kommet i 10.000 eksemplarer på norsk.

Ikke overraskende. Men fint likevel. «Shuggie Bain» er, kort oppsummert, en skikkelig god roman. En sterk fortelling, godt fortalt, med en overbevisende kjærlighet for karakterene forfatteren dikter fram. At det dessuten er en debutroman, er ekstremt imponerende.

I referats form er det lett å få boka til å framstå som en rimelig trist affære: Vi er i de skitneste, fattigste, trasigste delene av gråe Glasgow på 1980- og 90-tallet, da Maggie Thatchers brutale økonomiske «omstillinger» førte til langvarige streiker og omfattende industridød, ikke minst nord i Storbritannia.

Arbeidsledigheten er skyhøy. Motløsheten og fattigdommen fører med seg rus, slåssing, voldtekt og annen seksualisert vold. Katolikker står mot protestanter, i Glasgow som i Nord-Irland. Slagghaugene etter de nedlagte kullgruvene er så svære at de helt konkret og ikke-metaforisk kan svelge hele mennesker. Alt er nedslitt, stygt.

I dette brutale miljøet vokser gutten Shuggie opp, som yngste sønn av en stadig mer alkoholisert mor, den vakre, velfriserte og velkledde Agnes. Shuggies far er notorisk utro. Etter hvert forlater han familien for godt. Shuggies eldre søsken stikker også, så snart de finner en vei ut.

Pengeproblemene blir stadig større, Agnes drikker mer og mer. Alle er dessuten enige om at det «noe galt» med Shuggie. Han går så rart, og bruker liksom stemmen feil. Bryr seg litt for mye om klær, hår, pynt og pene ting. Ikke gidder han å henge med gutta og tafse på jentene heller. Agnes gjør spede forsøk på å manne ham opp, men uten ekte engasjement.

Fordi hun er glad i gutten sin. Om referatet over virker aldri så trasig, og selv om det er mye brutalitet og desperasjon i «Shuggie Bain», så er det varmen som slår oftest igjennom hos Douglas Stuart. Dessuten humoren, av det snilt ironiske slaget, i form av treffende replikker og ditto beskrivelser.

«Boka er inspirert av milde sjeler som overlever tøffe steder», sa forfatteren selv da han mottok Bookerprisen. Det er en god oppsummering.

Ofte fører alt strevet karakterene står i, i kombinasjon med alt misbruket rundt dem, til at de retter volden innover, mot dem selv. Alkoholen er selvsagt en slags overlevelsesmekanisme. Selvmordsforsøk, brannstifting, dårlige partnervalg er desperate rop om hjelp.

Av og til kommer hjelpen også, for eksempel i en nydelig scene der Shuggie nesten drukner i kvikkleirelignende kullgruveslam, før den tenårige storebroren haler dusten av en lillebror opp i sikkerhet. Søskenkjærlighet og morskjærlighet, og – størst av alt – et barns kjærlighet til en mor som ikke «fortjener» det. Shuggie blir Agnes forelder, slik alkoholikerbarn ofte blir.

På Bookerprisutdelingen fortalte Douglas Stuart at han selv vokste opp med en alkoholisert mor, i et Glasgow som på 1980-tallet ikke hadde rom for hans homofile «annerledeshet». Stuart flyktet til USA og fikk jobb innen mote. Siden en ektemann, og suksess også som forfatter. Hva som vil skje med Shuggie, er uklart idet vi først møter ham, 16 år gammel, aleneboende på en skralt pensjonat for enslige menn, med jobb i en delikatessedisk på supermarkedet.

Men det kan fort gå bra. Eller bra nok. Folk gjør så godt de kan, minner Stuart oss på. Det er ikke ille bare det.