4

TEATER

«Pang!»

Av Marius von Mayenburg

Regi: Peer Perez Øyan

Med Olav Waastad, Bartek Kaminski, Rebekka Nystabakk, Ida Klem, Espen Aknes, Peiman Azispour

Riksteatret

Det blir litt for mye av det gode, men innen det hele går ut med et smell har Olav Waastad i hovedrollen som Rolf Pang og et spillesugent ensemble tatt temperaturen på vår tids redsel for ubehag. Og den er høy. I midten for det hele et selvoppnevnt monster av en rettesnor, en mann, rettere sagt gutt, som måler alt og alle ut fra en eneste faktor: seg selv og sitt eget velbehag. Egoismen og oppmerksomhetssyken hos Rolf Pang kjenner ingen grenser, heller ikke menneskeforakten og i særdeleshet kvinneforakten, helt fra han før fødselen kveler tvillingsøsteren i mors mage for å unngå konkurransen, til han fem år gammel har så vel familien som verden i sin hule hånd.

Den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg har sagt at han skrev stykket som en «allergisk reaksjon» til valget av Donald Trump, men han lodder langt dypere enn som så. Fire år etter så vel urpremieren som innsettelsen av Trump, framstår «Pang!» i større grad som et stykke om et ondskapens despotfrø uavhengig av tid og sted. Det framstår også som en utfordrende dissekering av solidaritet, godhetsvilje, rasisme, kvinnehat og ikke minst medievirkeligheten som omgir oss. Den inkluderer «fake news» og massemediale våpenforherligelser. På et mer grunnleggende nivå handler «Pang!» om arv og miljø, om klasseskiller, oppvekstvilkår, forholdet mellom foreldre og barn og ikke minst foreldres blindsone for at det kan være noe galt med akkurat deres egne barn.

Pang-familiens selvforherligelse og naivitet fører til at hele livet deres, inkludert Rolfs fødsel, filmes og kringkastes direkte til millioner. Moren har i tillegg åpent hus for mishandlede kvinner som søker trøst og pleie, blant dem naboen som blir slått og det som verre er av sin mann. Rolfs direktørpappa er en velmenende politisk korrekt noksagt, og at sønnen kan ha de grusomste egenskaper, det nekter han å innse. Rundt alt dette lader regissør Peer Perez Øyan satirekanonen til bristepunktet, med så mange metareferanser at man kan gå seg vill av mindre.

Det starter med at Olav Waastad tøfler rundt som seg selv, småpratende og full av «jæzz», før det hele strammer seg litt i opptakten til «hans» fødsel som Pang. Etter tur introduseres kameramann Tom (Peiman Azizpour) og de lykkelige foreldrene Vicky (Ida Klem) og Dominik Pang (Espen Alknes),. Rebekka Nystabakk kommer først inn som Dr. Bauer, så nabokona Uschi og så videre, mens Bartek Kaminsky utmerker seg i utallige rolleskifter, blant annet i en herlig en tolkning av våpenpusheren og Rolfs ideologiske «mentor» Schmiedel, et gufs fra et militant bibelbelte.

Stykket utvikler seg til en feberfarse av virkemidler der dørene og rolleskiftene smeller like kjapt og giftig som replikkene fra Waastad. Han går inn og ut av både sitt gode skinn, og av rollen i et scenisk formel 1-løp. Nationaltheatret-skuespilleren har i det siste perfeksjonert en høyst personlig komediestil også utenfor sin faste scene, gjennom rollen som Nagel i «Mysterier» på Kilden Teater og i «Bartleby» på Teatret Vårt. I «Pang!» er han som en kjernefysisk nedsmelting, et magnetisk midtpunkt med hamsterkropp, infam, utålelig, selvsentrert og på et tidspunkt skrikende urimelig i en monolog som på alle vis bryter lydmuren.

Øyvind Bergs oversettelse og Siri Løkholm Rambergs dramaturgi tilpasses på noen vis «Pang!» inn i den norske virkeligheten og pandemien som omgir oss, men de mister aldri det tyske forelegget eller hintene til det være seg Trump, Putin eller andre statsledere som hegner om et tilkjempet enevelde. I et solid apparat står Olav Myrtvedts scenografi og Eilif Fjeld Teisbos videodesign sentralt, med bruk av et «dukkehus» og håndholdte figurer som blåses opp på bakveggen i en slags parallell virkelighetsforskyvning. Det visuelle imponerer i måten det skaper doble bunner og utvidede rom, også i humoren, men blir innimellom slitsomt overtydelig, som når vi plutselig befinner oss i det ovale kontoret i Det hvite hus.

Grep fra dataspillverdenen og de mest kommersielle valg- og underholdningsoppskriftene fra TV-universet bidrar til galskapen. Men i bakgrunnen ligger hintene om arven Rolf Pang i større grad preges av, og dette skaper både nysgjerrighet og spenningspunkter. På loftet oppbevares minner om utryddingsleirene. I kjelleren der kvinnene vi aldri ser gjemmer seg fra sine overgripere, skal det ha skjedd grusomme overgrep. I norsk sammenheng er det lett å trekke en parallell til et skrekkens hus som for eksempel Rinnan-banden i Trondheim opererte fra, også fordi «Pang!»-oppsetningen til Riksteatret har noen visuelle likhetstrekk med Trøndelag Teaters «Leksikon om lys og mørke». Men det kan like gjerne være en overgrepshistorie på linje med Josef Fritzl-saken.

Marius von Mayenburg, som blant mye annet er husdramatiker på Schaubühne i Berlin, trykker inn tidsaktuelle temaer han har berørt i en rekke tidligere stykker, gjerne de som gjør litt vondt ved gjenkjennelsen. I tysk sammenheng føyer «Pang!» seg dessuten inn i et oppgjør med fortida som de senere årene har preget film, teater og litteratur. Når det kommer til satiriske fellesnevnere ligger særlig Timur Vermes Hitler-roman «Han er tilbake» og til en viss grad filmen «Jojo Rabbit» i stykkets nabolag.

Perez’ oppsetning gikk ved «kritikerpremieren» over tjue minutter over oppsatt spilletid, og løssluppenheten og dels lattermild improvisasjon må ta mye av skylden, i tillegg til noen åpenbare scener som med fordel kan strammes inn. Likevel gir kaoset rom for de mange lagene i satiren, og Waastad står fram som en skikkelse som både innynder og frastøter. Det letteste i verden er å skoggerle av galskapen, helt til latteren stivner i en flau grimase.

Riksteatrets «Pang!» vises på 43 steder over hele Norge, med turnéstart i Sandnes 24. februar.