– Here’s an oldie but goldie, sier David Bowie, og spiller en av låtene fra sitt nyeste album, ett av de ingen likte. Det er midt på 90-tallet, og David Bowie spiller på den britiske rockfestivalen Phoenix.
Denne konserten er nå utgitt på livealbumet «Look At The Moon», det foreløpig nyeste i den overveldende rekken av konsertopptak gjort offisielt tilgjengelig utgitt etter David Bowies død i 2016. Det er snakk om minst ti konsertalbum, litt avhengig av hvordan man teller det. Det er forståelig om man mistenker dette for å være tyning av katalogen til en død artist. Tvert imot, kvaliteten og omfanget på disse live-utgivelsene kaster nytt lys over en av de viktigste artistene fra rock-æraen. Bowie var en like stor sceneartist som plateartist.
Noen av konsertalbumene er utgitt som begrensede utgaver, men hovedtyngden er tilgjengelig i strømmetjenester. Konsertopptakene er kommet ut både som selvstendige og som del i serien av retrospektive bokser fra femårsepoker i Bowies karriere. Til sammen er det snart like mye Bowie live som Bowie i studio der ute.
På 1970- og 80-tallet, da Bowie ble stjerne som plateartist, kom live-albumene «David Live» (1974) og «Stage» (1978). Konsertopptakene var gjerne forkortet for å kunne passe inn på en eller to vinyl-LP-er, og litt juksete produsert med studiopålegg, i henhold til datidens standard for salgbar lyd. De ble dårlig mottatt av anmeldere og publikum. De senere remiksede og utvidede utgavene – særlig den posthumt utgitte, komplette «Stage»-konserten – gir mer mening.
Bowie fortsatte å gjøre fantastiske turneer og sceneopptredener utover 90- og 2000-tallet, men mistet tydeligvis interessen for live-albumet som format. Det som kom av live-utgivelser mens Bowie levde – ganske mye, og hovedsakelig på 90- og 2000-tallet, virket tilfeldig og noe umotivert. Men nå har Bowies forvaltere åpenbart tatt på seg å kuratere en slags pågående utstilling av Bowie som liveartist, litt sånn i det stille. De siste to-tre årene har jeg jevnlig gravd etter Bowie-konserter på Spotify, og stadig funnet gull. Jeg har kunnet sammenligne liveversjoner av min favoritt-David Bowie-låt, «Station to Station», og høre hvordan låten utvikler seg, nytolkes, antar andre nyanser og dimensjoner, etter hvem Bowie spiller sammen med, når og hvor.
Diskusjonen rundt David Bowie har mest handlet om Bowie som albumartist, hvordan han gjenoppfant seg selv fra plate til plate, lagde nye identiteter, andre lydbilder, aldri sto stille. Mens live-albumene viser at Bowies karriere like mye handlet om kontinuitet som om brudd. Han tar låter og musikere med seg fra tiår til tiår, fra turne til turne, han synger «The Man Who Sold The World» fra 1970-tall til 2000-tall, i vidt forskjellige kostymer. Fremført med stadig ny undring og fascinasjon, som om han fortsatt prøvde å finne ut hva denne sangen egentlig var.
Samtidig er det slående å høre hvor raskt Bowie gikk fra oppglammet britisk pubrock til amerikansk soul og latinrytmer, fra Mick Ronson i 1973 til Luther Vandross året etter, med det samme scenerepertoaret. Det er også fascinerende å høre Bowie i utskjelte perioder av karrieren – albumet med konsertopptak fra «Serious Moonlight»-turneen i 1984, da Bowie var på sitt aller mest populære etter «Let’s Dance», låter oppsiktsvekkende flott i dag.
Warners albumserie «Brilliant Live Adventures» konsentrerer seg om Bowies 1990-tall. Da Bowie drev med litt vrange studioalbum som «1. Outside» og «Earthling», samtidig som han var på en klar opptur som liveartist. Utgivelsene kommer først som begrensede vinylutgaver, men slippes etter hvert i strømmetjenester. Det første i serien, «Ouvrez Le Chien (Live Dallas 95)» dukket opp på Spotify før jul, som et realt rockesjokk og en påminnelse om hvor bra Bowie alltid var, særlig på scenen. Det fjerde og nyeste i serien, «Look At The Moon», er fra sommeren 1997. Omtrent samtidig opptrådte han på Kalvøya, i regn og blåst foran et måtelig entusiastisk publikum. Jeg husker godt der han sto med sitt karakteristiske brede glis, og med den Alexander McQueen-designede Union Jack-frakken, og sang «I’m Afraid of Americans». En av de ganske mange sterke låtene som lå litt gjemt under merkelige konsepter om seriemordere eller kronglete produksjoner på 90-tallsplatene hans. Her på liveplatene blir de løftet opp og fram igjen.
Måten David Bowie forvalter og nytolker sin låtkatalog gjennom tre tiår på scenen, mener jeg tåler sammenligning med Bob Dylan – bare at Bowie alltid gjør det underholdende, storslått, med respekt for arenarockens konvensjoner og publikums ønsker, og ikke minst med ønske om å lage stor lyd med sitt fantastiske band. Har man hørt en sur Bob Dylan mumle seg gjennom «Just Like A Woman» noen ganger, er det lett å sette pris på hvordan Bowie med et hørbart lurt smil gjør «Life On Mars» enda en gang og får den til å løfte seg inn i himmelen.
Nettopp det var vendepunktet i den legendariske konserten på Norwegian Wood i Frognerparken juni 2004, da en uheldig publikummer tidlig i konserten kastet en kjærlighet på pinne mot scenen, som traff David Bowie i øyet – ja, det er helt sant! Bowie ble spontant og merkbart sint, han kjeftet på publikum, før han ristet det av seg og sa «nei, nå tar vi Life On Mars» og snudde hele konserten til en jublende, livsbejaende fest av en kveld. Det ble en av de siste konsertene han gjorde. En uke etter fikk han hjerteproblemer før en konsert i Tyskland, og trakk seg tilbake fra turnevirksomhet.
Konsertopptakene som nå er utgitt, viser også noen sider av David Bowie som det er lett å glemme:
Bowie som vokalist – den enorme kraften i stemmen hans, som tilsynelatende aldri svikter, selv etter over to timers kauking i en 80-talls ishall. Samtidig som han mestrer like godt å hviske og lokke og spøke.
Bowie som entertainer – kontakten hans med publikum er merkbar, selv uten å se konsertene kan man høre hvordan Bowie responderer på publikum og stemningen i salen. Spesielt i de intime dels akustiske konsertene «Something In The Air: Paris -99» og «VH 1 Storyteller».
Bowie som bandleder – Bowie turnerte konsekvent på store arenaer, og satte sammen tilsvarende store band, som fylte svære arenaer med enorm rock! Han hadde en kjerne av musikere som han benyttet seg av gjennom hele karrieren, med noen utskiftinger, men en konstant: Mike Garson, keyboardisten kjent for sin frijazz-aktige solo på «Aladdin Sane», som spilte med Bowie gjennom hele karrieren, over 1.000 konserter. Bassisten Gail Ann Dorsey, som spilte på alle Bowies konserter fra 1995, må nå få sin anerkjennelse som en av Bowies sentrale musikalske samarbeidspartnere. Hør hvordan hun holder den helt essensielle grooven nede, med eleganse og luftig spill løfter Bowie som liveartist. Fast innslag på konsertene er Dorsey som duettpartner på «Under Pressure», den som Freddie Mercury, og det går an å argumentere for at den er best med Gail Ann Dorsey.
Bowie som gitarist – altså som gitar-ideolog. Bowie elsker gitarer, mange og store, han ga alltid mye plass til sine gitarister, bare hør hvordan Carlos Alomar og Earl Slick spiller mot og med hverandre på 70-talls-opptakene. Man kan høre Peter Frampton bre seg i meningsløst lange soloer som turnégitarist på Glass Spider-turneen. Og fantastiske gitarsoloer kan dukke opp på uventede steder – for eksempel i «The Voyeur of Utter Destruction» fra den nylig utgitte Birmingham 95-konserten, med en annen viktig medspiller: Reeves Gabrels – sist sett på disse kanter som gitarist med The Cure på Øyafestivalen 2019, en av Oslos siste store stadionkonserter.
Gabrels kom inn i Bowie-historien med bandet Tin Machine på slutten av 1980-tallet. Og for den riktig dristige lytter, finnes det også et japansk live-album med Tin Machine tilgjengelig.
EGEN RAMME HVIS DET ER PLASS:
Bowie live – tiår for tiår
For å starte, her er en anbefalt konsert for hvert tiår, tilgjengelig i strømmetjenester:
1970-tallet
«Welcome To The Blackout – London 1978»
Her er Bowie på sitt kaldeste, ondeste og mest fremmedgjorte, med nytt materiale fra Berlin-perioden. Desperasjonen på «Heroes» er nesten for mye. Og da er vi bare på låt nummer to. Adrian Belew og Carlos Alomar på gitar.
1980-tallet
«Serious Moonlight – Live ‘83»
Fra Bowies største og mest suksessrike turne. Bowie nyter å være populær, men gir ikke ved dørene: Når fansen jubler etter «Let’s Dance» fyrer han av en steinhard «Breaking Glass». Fascinerende 80-talls stadionlyd med masse blåsere og den klassiske duoen Earl Slick og Carlos Alomar på gitar
1990-tallet
«Ouvrez Le Chien – Dallas 95»
Bowie likte seg bedre på scenen enn i studio på 90-tallet. 95-turneen var «possibly the best band he ever had», ifølge referanseverket The Complete David Bowie. Gail Ann Dorsey er kommet inn på bass og «Under Pressure», et nytt høydepunkt i settet. Gjør en sjelden versjon av Walker Brothers «Nite Flights»
2000-tallet
«Glastonbury 2000»
Hitspekket sett når Bowie spiller på hjemmebane og får heltemottakelse på Storbritannias største musikkfestival juni 2000. En triumf direktesendt på TV, og stor stemning på lydopptaket. Utgitt i sin helhet først 18 år etter. En liten outsiderfavoritt i min private «beste Station to Station-konkurranse»
