– De som ønsket å skrive slavehandelen ut av norsk historie, har lykkes.

Det fastslår forfatter Fartein Horgar. Han utgir nå det femte og avsluttende bindet i sin romanserie om den brutale kolonihistorien til Danmark-Norge. I handelen med slaver, sukker og våpen ble mange nordmenn rike, fastslår Horgar.

– Nordmenn var ikke bedre enn andre i slavehandelen. Tvert imot. Vårt regime var hardere. Men diskusjonene om dette nå handler mye om å renvaske Norge, sier Fartein Horgar.

Han har engasjert seg i debatten rundt statuer, minnesmerker og veier som er oppkalt etter store nordmenn med forbindelser til slavehandelen. Romanserien hans er basert på dokumentarisk materiale, og utspiller seg i Dansk Vestindia, nå Jomfruøyene. I første del, «Paradisets elendige» (2016), havner en norsk unggutt på et dansk skip til koloniene i 1672. Videre i serien skildres den brutale dansk-norske kolonimaktens styre på øyene. «Svart babel» avslutter serien i 1917, da Danmark fullfører salget av koloniene til USA.

– Rasismen er håndgripelig gjennom hele romanserien. Gjennom romanformen forsøker jeg å skildre forskjellige aspekter ved kolonitiden og slavehandelen i hvert bind, sier Horgar. Jeg starter romanserien med en 16 åring som rømmer fra dødsstraff på Vestlandet, og ender som plantasjeeier og slaveeier på St. Tomas. Han bruker sin kristne bakgrunn for å rettferdiggjøre å undertrykke andre mennesker, sier Horgar.

Han forteller at bakgrunnen fra en misjonærfamilie – til han var seks år bodde han på Madagaskar – har gitt innsikt i norsk kolonialistisk mentalitet.

Seiltur

Horgar har virket som forfatter og kritiker gjennom flere tiår. Ideen til det storslåtte romanprosjektet fikk han under en seiltur i Karibien for et drøyt tiår siden.

– Jeg var på St Tomas i 2008, og gikk oppover gatene i hovedstaden Charlotte Amelie. Der er det danske gatenavn overalt. Det slo meg: Dette er norsk historie. Her er det så mye lidenskap, skjønnhet og grusomhet, og det er helt uutnyttet som romanstoff.

Da Horgar begynte å skrive om den norske kolonihistorien i 2016, var det lite oppmerksomhet om temaet. På Horgars kildelister er det oppført store mengder dansk faglitteratur og dokumentasjon, men lite norsk. I 2018 kom Anders Totland med en sakprosabok for ungdom om den norske slavehandelen. I høst kom «De dansk-norske tropekoloniene – sukker, krydder, slaver og misjon» av forfatter og historiker Roar Løken, den første samlede fremstillingen på norsk av slavehandelen i de dansk-norske koloniene. I høst kom også NRK-dokumentaren «Slaveskipet – Norges mørke kolonihistorie», der Horgar deltok.

– Berøringsangsten for dette stoffet hittil i norsk offentlighet har forundret meg. Hvorfor har ikke skjønnlitterære forfattere skrevet om dette før? Enda rarere er det at ikke flere sakprosaforfattere har skrevet om den norske slavehandelen, sier Horgar.

– Men fortsatt hersker det en oppfatning om at dette er Danmarks historie, ikke Norges. Selv statsministre vet ikke at dette er vår egen historie. Sist han deltok i et stortingsvalg, sa Jens Stoltenberg i en tale at Norge har godt omdømme internasjonalt fordi «vi ikke har noen kolonial fortid». Jeg tror ikke Stoltenberg sto der og løy, men han visste ikke om det.

– Og Erna Solberg i sin nyttårstale 2016 snakket om at Norge i seilskutetiden var verdens tredje største sjøfartsnasjon. Uten å nevne at svært mange av skutene seilte med slaver og varer produsert av slaver. Slavehandelen og kolonitiden passer ikke med det norske selvbildet.

– I 1814, da Danmark mistet Norge etter å ha valgt feil side i Napoleonskrigene, startet prosessen med å skape en norsk identitet. Allerede da var det ikke god tone å ha gjort seg rike på slaveri. Det var enklere å romantisere vikingtiden, så man hoppet over 400-årsnatten, da Norge var en del av et dansk imperium, og skaffet oss kolonier i Karibien.

– Vi var slaveeiere, slavehandlere og profitører. Norge som land ble ikke rikt på slavehandelen, men det var folk i Norge som ble styrtrike, og norsk industri ble bygd på rikdommene fra koloniene. Redere og skippere langs hele kysten som ble rike på slavetrafikk og sukkerhandel. Og om de ikke fraktet slavene selv, hadde de likevel blod på hendene, mener Horgar.

– Over hele Europa hevet folk røsten mot slaveriet. I Norge har jeg ikke funnet noen som protesterte. Slaveri var ikke noe man hadde satt spørsmålstegn ved. Vi var en provins i utkanten av Europa. Den norske bevisstheten rundt slaveriet var ikke særlig stor. Det var ikke mange skip med norsk hjemmehavn i slavefarten. Men så lenge skipene seilte for Danmark-Norge var det like mye norske som danske. Selv om de som ønsker å renvaske oss i dag, vil protestere på det, sier Horgar.

Horgar har virket som forfatter og kritiker gjennom flere tiår, og med romanserien om slaveriet har han fått et nytt publikum. Blant annet har han reist mye rundt på skoler, biblioteker og litteraturarrangementer for å snakke om bøkene og den norske slaverihistorien.

– Noe jeg alltid tar opp, særlig ute på skolene, er bruken av n-ordet. Senest for noen dager siden diskuterte jeg med en på nettet som insisterte på at «neger» var et nøytralt ord. Men «neger» mistet betydningen «svart» for snart 600 år siden, da det første portugisiske slaveskipet gikk fra vestkysten av Afrika til koloniene i Karibia. Fra da betyr «neger» et menneske som er egnet for kjøp og salg. Mennesker har alltid hatt fordommer og frykt for dem som er annerledes. Men rasismen oppsto med kolonialismen. Når du kaller klassekameraten din for «neger», sier du at han er et menneske som kan kjøpes og selges.