4
TEATER
«En handelsreisendes død»
Av Arthur Miller
Regi: Trond Espen Seim
Med: Atle Antonsen, Laila Goody, Espen Alknes, Morten Waalstad, m.fl.
Nationaltheatret, Hovedscenen
Arthur Millers nattsvarte opus fra 1949 om den amerikanske drømmens tapere er som skapt for en hovedscene i den virkelig store skalaen. Det kunstneriske laget bak oppsetningen på Nationaltheatret kunne imidlertid hatt godt av omveien om en mindre og mer fortettet scene, og kanskje en tolkning med en mer særegen klo enn den Trond Espen Seim viser i sin regidebut. Hans «En handelsreisendes død» blir ytterligere ambisiøs ved at han legger seg opp mot de klassiske forventningene til hvordan oppgaven skal løses. Det begynner i den mørke bakhagen nedenfor den høye trappen, der murpuss og nybygg har reist seg som symboler på dem som har greid det. Nå skygger de for solen slik at ingenting lenger kan gro på bunnen, hvor det knugende for lengst har kvernet i stykker familien Loman og gjort livsløgnene til dansepartnere og mørket lummert begjærlig. Sammen står de på terskelen til fortapelsen.
Les også: Vakre slag i løse lufta
Willy Loman har kjørt sin siste tur nordover, med prøvekofferten full av hemmeligheter til byer og forbindelser som har vært hans arbeidsmessige ansvar hele livet. Han er utslitt og forvirret, og kan ikke for sitt bare liv innse at alt er over. Eller kan han det? Willy har sett seg selv som en klippe i en utdøende bransje. Han lever på gamle bragder og løgner bygget opp over tid, og har tilsvarende klokkertro på de to sønnenes muligheter til å gjøre det stort. Å ikke kunne se sannheten er ikke hans første svik. Det vet trolig også Linda Loman. Hjemme er det hun som har hatt ansvaret for å holde den sønderslitte familien unna de megetsigende blikkene, og påse at bra er mer enn godt nok når drømmene tar overhånd. Willy kommer hjem tidligere enn han skulle. Eldstesønnen Biff har returnert fra et av sine lange opphold Gud vet hvor, og han bærer presset av å vite på skuldre over en knekt rygg. Yngstesønnen Happy glatter over, en emosjonelt avstumpet rundbrenner som logrer etter oppmerksomhet. Linda Loman er kuet gjennom et langt liv, nå lever hun på ren og skjær redsel for hva som er i ferd med å skje. Laila Goody spiller Linda med øm desperasjon, så vel fysisk som psykisk.
Les også: Tar drabantbyen til teateret
Handlingens veksling mellom nåtid og fortid, hvor Willy kan gå tjue år tilbake i tid i løpet av en og samme setning, sys fint sammen i en forestilling der historiene dukker opp i Willys bevissthet som skrømt, hvor valgene han en gang tok skapte løgnene som river i stykker familien innefra. Nyansene i Arthur Millers umerkelige tidshopp er fine, det samme er Willy Lomans temperamentssvingninger. Atle Antonsen gir gjennom et plaget kroppsspråk et godt bilde på en mann som faller. Og sjelden har fallet vært så ensomt som hos Millers Willy Loman, som i tiårene siden har gitt inspirasjon til den amerikanske litteraturens og filmens falne rollefigurer.
Les også: Terapi med hjerte og smerte
Trond Espen Seims regi og skuespillerinstruksjon forsøker å fange noe av det mytiske hos nettopp disse skikkelsene, i det populærkulturelt gjenkjennelige og i undergangstematikken som kunsten bærer med seg. Scenograf Olav Myrtvedt bruker dreiescenen for alt den er verdt for å skape illusjonen av «the Lomans». Vi ser det også musikken som er jagende og atmosfærisk «americana»-inspirert, laget av Gaute Tønder med skuespiller Olav Waastad som medkomponist (og sanger). Men musikkvalgene og måten de brukes på virker ikke gjennomarbeidet i samråd med forestillingens egenart. På samme vis spriker det faretruende i spennet mellom det moderne teknologiske nåtidsbildet og det nostalgiske skjæret over et stykke man ofte forestiller seg i en litt gammeldags drakt. Slik man også forestiller seg et Eugene O’Neill- eller et Tennessee Williams-stykke. Mens Millers tidsbilde av et famlende USA etter krigen kanskje er mer aktuelt i dag enn på lenge, bommer oppsetningen på Nationaltheatret på de åpenbare mulighetene som ligger i stykkets struktur når det gjelder å løfte fram dets relevans.
Les også: Vakker, men forenklet Vesaas
Tidvis strammer det seg til, men særlig første akt blir skjematisk stiv og flatpakket, som om skuespillerne – inkludert biroller av Jan Sælid (også regiassistent), Tone Mostraum og Anders Mordal – er blitt bedt om å holde tempo og intensitet nede på et jevnt lavt nivå. Atle Antonsen kommer i utgangspunktet fra en annen scenetradisjon, men rollene i «Dag» og «Grand Hotel» viste hans dramatiske egenskaper. I «En handelsreisendes død» risikerer han mye i en rolle han vet han blir veid og målt i. Endimensjonaliteten i den sårt ruvende Willy-skikkelsen trenger noe mer scenetid for å mørnes, men i annen akt løsriver han seg og finner nyansene også i det verbale. Olav Waalstad som Biff og Espen Alknes som Happy har fått den utakknemlige oppgaven å skifte mellom å være umodne voksne med knuste drømmer og barn med harehjerte. Begge sliter på det nivået der de skal bære sønnenes intense og krevende indre drama og familiedynamikk, og regien er til lite hjelp. Laila Goody blir dermed den fremste garantisten for at «En handelsreisendes død» siger inn i det lammende og desperate mørket Miller maner fram gjennom teksten. Det til tross for oppsetningen i seg selv blir et nummer for stor.