6

TV-DRAMA

«Mindhunter»

Netflix

Denne ukeferske Netflix-serien klarer å være intens, spennende og fascinerende, selv om den er splatter- og sjokkeffektfri, og er basert på virkeligheten. «Mindhunter» handler om da etterforskerne i FBI begynte å spørre «født sånn eller blitt sånn», om avvikere, psykopater og drapsmenn. For førti år siden satte to agenter i gang med å kartlegge og intervjue sin tids seriemordere. De ville forsøke å forstå hva som drev dem, og finne metoder som kunne forhindre nye drap. At det er virkelighetens seriedrapsmenn dette handler om, er med på å gjøre serien gripende. At den er så forbaska godt laget, er med på å gjøre «Mindhunter» til høstens må-se-serie på Netflix – så langt.

Serien har fått mye forhåndsomtale siden den har David Fincher med på laget. Han er medprodusent og har regissert fire episoder, men serien er skrevet av en drøss manusforfattere som har alt fra «The Road» til «Paradise Lost 3: Purgatory» på CV-ene. Om vi likevel skal snakke om Fincher, er «Mindhunter» mer «Zodiac» enn «Seven». Og selv om den er enda en serie om seriemordere, framstår den frisk og nyskapende nettopp fordi den går tilbake til start. Dette er til og med en spennende serie om amerikansk etterforskningsmetodikk, og en del av fascinasjonen skyldes faktumet at det vi ikke skal altfor langt tilbake i tid.

Vi er i 1977, hvor den unge FBI-agenten Holden Ford har opplevd enda en sinnsforvirret mann begå drap. Han spør seg om det ikke er mulig å finne metoder for å kunne oppdage faresignaler og avvikende oppførsel som kan forhindre slike tragedier, og som også kan avsløre mordere som begår drap etter drap før de blir tatt. «FBI etterforsker forbrytelser, vi spår dem ikke», får han beskjed om fra sjefen, som ikke liker at agent Ford snakker om sosiologi og psykologi. Sånne begreper er det progressive folk med kord og marihuanapipe som bruker, akademikerne som ikke liker FBI, og omvendt. Ford får lov til å gå på universitetet om han rekrutterer tystere.

Bakteppet for handlingen er et splittet amerikansk samfunn, fortalt med en tidskoloritt som gir serien enda en fascinerende side. FBI er en konservativ bevegelse i hatt og dress, som fortsatt har avdøde Hoover i veggene, og et bein i 1950-tallet, mens verden utenfor er blitt et flower power hippie-samfunn, ifølge FBI.

«Du må være gæren for å skjønne gæren», får babyface-agent Holden Ford beskjed om. Han er fascinert av avvikere, psykopater og seriemordere, Til tross hans nye, og garva partner Bill Tenchs råd, bløffer han seg inn i fengsel for å intervjue Ed Kemper, en formidabel figur som en kjapp googling konstaterer rakk å drepe en rekke kvinner i California før han ble tatt. Denne Kemper, spilt av en show-stjelende Cameron Britton, er en diger brande, men det er mentaliteten hans som skremmer. Samtalen med Kemper blir starten på vår tids kriminalpsykologiske profilmetode, gjengitt i boka av virkelighetens Ford og Tench, John Douglas og Mark Olshaker. Boka deres ble også grunnlaget for «Nattsvermeren» og Hannibal Lecter-suksessene på film og TV.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I denne TV-versjonen er Ford og Tench en sjarmerende duo. Vi heier på dem når de prøver å utvikle metoder og begrep for sitt eget arbeid, for bør psykopatene deres kalles sekvens- eller seriemorder? De framstår litt naive. Og vissheten om at verden bare har blitt råere og røffere på 40 år, gir historien en skjebnesvanger stemning. De får vital kunnskap og innsikt når psykiater og traumaforsker Wendy Carr, i virkeligheten dr. Ann Wolbert Burgess, blir med på laget.

Agentene er lette å like når de reiser rundt i nostalgiske og åpne amerikanske landskap, hvor kjente Fincher-grep sørger for et tidsbilde og americana anno 1977.

Filmatiske grep skaper den monotone følelsen når vi følger agentene i felten, på landeveien, over dashbordet, ved egg og kaffe og røyk-frokoster, på fly og motellrom.

Historien brytes opp og får liv av menneskelige drama når etterforskning og psykopatforhør skiftes ut med agentenes hjemmeliv.

Agent Tench er den eldre fyren med kone og barn. Ford er sammen med sin rake motsetning, en jente som studerer atferdspsykologi. Her er også en uidentifisert fyr vi ikke liker, som driver med noe som ikke lover bra.

Spørsmål som også holder interessen oppe er hvorfor agent Ford er så fascinert av psykopater, og om denne jobben er sunn for ham. Og når du minst ønsker det, setter serien punktum, med en så åpen slutt at du kjenner den kalde trekken fra TV-skjermen. Om ikke Netflix-sjefene hadde fornyet denne serien, ville de ha vært helt syke i hodet. Men sesong to er bestilt for lengst.