R-tall. Smittekurver. Skiftende tiltaksnivåer. Muterte virus fra Storbritannia, villsmitte på Sagene. Sekvensering og høyteknologiske vaksiner fra AstraZeneca, BioNTech-Pfizer eller Moderna. Det begynner å nærme seg et år siden Norge først stengte ned 12. mars 2020, men du verden så mye vi har lært dette siste året, om smittevern, epidemiologi, virus, immunforsvar og egen helse. Eller har vi egentlig det?

Et år siden

Denne helgen er det ett år siden nordmenn kom hjem fra vinterferie i Alpene og var med på å sette i gang koronapandemiens første smittebølge i Norge. Snart like lenge har helsemyndighetene troppet opp på disse jevnlige koronapressekonferansene for å informere oss, befolkningen. De har snakket om håndvask, munnbind, røde og grønne land, gule og røde skoler. Helseminister Bent Høie (H), Folkehelseinstituttet (FHI)s direktør Camilla Stoltenberg, assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad, byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i Oslo og andre ordførere rundt om i landet: Alle har de stått der, og snakket og snakket på direkte TV og radio. De har vist til nettsider med mer informasjon, mediene har stilt dem spørsmål, for så å skrive talløse koronaartikler i pressen. Men når all denne viktige informasjonen fram til oss alle? Risikokommunikasjon er faktisk en sak som handler om liv og død. Så har den offentlige kommunikasjonen vært god nok?

Begrenset forståelse

– Helsekommunikasjon er rett og slett veldig vanskelig, og veldig viktig, slår han fast, professor Kjell Sverre Pettersen ved OsloMet. Denne måneden lanserte forskergruppen han ledet resultatene fra en spørreundersøkelse, hvor de har kartlagt helsekompetansen hos over 6000 personer i Norge. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom OsloMet og Høgskolen i Innlandet, men inngår også i en større internasjonal datainnsamling: Hva vet folk om egen helse og kropp, og hva forstår de av all helseinformasjon? spurte de.

– Vi har undersøkt om de forstår helseinformasjon som formidles muntlig på TV, via media og nett, og om de kan delta aktivt i en dialog med helsepersonell, som fastlegen sin, sier Pettersen, som kommer med det noe nedslående svaret: Hver tredje person i Norge har begrenset forståelse av egen helse, mens nesten halvparten har vanskeligheter med å vurdere helseinformasjon.

Mye stammespråk

Store deler av befolkningen strever altså med å kunne vurdere helseinformasjon kritisk. Fagfolk bruker trolig for mange vanskelige ord og begreper, og for mye stammespråk, forteller Pettersen.

– En god del mennesker sliter med dette, og det er mange som ikke henger med i svingene. Særlig eldre, sier Pettersen, som utpå våren kommer med resultater fra en tilsvarende undersøkelse av fem innvandrergrupper i Norge.

– Jeg kan allerede nå si at vi regner med at de dataene fra denne undersøkelsen kan vise tilsvarende tendenser som de viste for den norske befolkningen. Helsekompetansen er lav på en del områder, og det er også sannsynlig at mye helseinformasjon ikke har nådd helt fram til flere innvandrergrupper, sier Pettersen, som forteller at ting tyder på at informasjon om pandemitiltak ikke helt når fram til de som kommer fra land hvor man tradisjonelt kan ha lav tillit til myndighetene. Dette krever kulturforståelse, mener Pettersen.

Hvem stoler man på?

Han bekymrer seg også for den øvrige norske befolkningen.

– Mange greier ikke å skille mellom udokumenterte helsepåstander de for eksempel finner på nettet, og vitenskapelig dokumentert helseinformasjon. Mange mennesker tar alt på nettet for god fisk, og kan være usikre på hvem og hva de skal stole på, sier Pettersen, som hevder at jo lavere helsekompetanse man har, desto lettere kan det være for mange å akseptere en udokumentert, enkel påstand som sann. Og nå, som vi er midt i en tid der mange skal vaksineres, mener Pettersen det er grunn til å frykte at folk ikke tar vaksinen fordi de tror på skrekkhistorier de har hørt eller lest om i sosiale medier.

– Å formidle et godt, tydelig budskap om disse kompliserte, høyteknologiske vaksinene er ikke noen enkel jobb, mener Pettersen.

– Dessverre ser det ut til at det har blitt mye mer fokus på bivirkninger av vaksinene, enn virkningene disse faktisk har. Skrekkvisjonene ser ut til å nådd fram før visjonene om det gode en vaksine kan føre med seg, mener Pettersen, som til tross for dette synes «helsekommunikatører» som Espen Rostrup Nakstad og Bent Høie er flinke til å kommunisere.

– Nakstad er jo veldig god, og Høie fremstår som rolig, behersket og forholder seg til de faglig baserte rådene. Det inngir trygghet, og jeg syns han har klart jobben veldig bra. Men skal man lage kampanjer som skal nå fram til spesielle målgrupper, må man vurdere variasjonen i helsekompetanse og ikke bruke for mye fagspråk. Man skal ikke behøve en mastergrad i sykepleie for å kunne forstå. Helseinformasjon om pandemitiltak kan gi folk feil assosiasjoner, sier professoren, som spesielt tenker på perioden da regjeringen delte østlandskommuner inn i ring 1, ring 2 og ring 3, med tilhørende tiltaksnivå A, B, C og D.

– De fleste tenkte kanskje på Ring 3 i Oslo når det ble snakket om disse ringene. Det var ikke god eller forenklet kommunikasjon, sier han.

Syns Høie er god

Vidar Lynghammar er klarspråksekspert i NTB Arkitekst og holder kurs om klart språk særlig i offentlig sektor. Han har også merket seg OsloMet-undersøkelsen som viser at en del helseinfo ikke når fram.

– Helsekunnskapene våre er lave. Samtidig syns jeg veldig mange har vært flinke med sin kommunikasjon, inkludert norske myndigheter. Men så har det kanskje gått litt inflasjon i «ringer» og så videre, sier Lynghammar.

– Begrepet «kohort» irriterte meg først, men i skolesektoren er det ordet vel etablert nå. Det er vanskelig å finne noen som ikke er fortrolige med det ordet nå, mener Lynghammar, som jobber spesielt mye med klarspråk for kunder som Helgelandssykehuset, Fiskeridirektoratet og kommuner som Stavanger, Kristiansand og Ringerike. I dag kan som kjent et virusutbrudd skje hvor som helst, og lokale myndigheter kan plutselig finne seg selv under blitslampene – på en direktesendt koronapressekonferanse.

– Kommunikasjonsfolk i kommunene forteller meg at de har merket seg hvor viktig det er å kommunisere enkelt og tydelig når behovet for informasjon er så stort. Noe av kommunikasjonen kan oppleves problematisk for folk, men det er også viktig å berømme infofolk for mye godt arbeid, sier Lynghammar.

– Om det er et utbrudd i en kommune, gjelder det å informere kjapt, og da helst ikke på en skremmende, militant måte. Det er helsemyndighetene sentralt som legger premissene, men da må de lokale myndighetene raskt omsette denne informasjonen til lokale forhold, sier Lynghammar, som også syns Nakstad er et godt eksempel på en flink kommunikatør.

– Bent Høie syns jeg også er god, særlig i starten av pandemien. Han er god på å gjøre informasjonen enkel, i en omsorgsfull tone som gjør at man føler seg trygg og godt ivaretatt. Raymond Johansen snakker også klart og tydelig, men han virker kanskje litt kvassere i kantene.

Roper ikke hurra

Språkkonsulent Aage Rognsaa er heller ikke imponert over regjeringens tidligere ringsystem («jeg rev meg i håret da jeg hørte om det!»), men han syns ikke ord som «tiltak» og «tiltaksnivå» er særlig bedre egnet til klar og tydelig kommunikasjon med befolkningen.

– «Tiltak» må da være det verste tåkeordet vi har i det norske språk! Vi burde heller snakke om hva slags tiltak det er snakk om, og akkurat nå betyr gjerne «tiltak» det samme som «begrensning», «restriksjon» eller «påbud», sier Rognsaa, som er tidligere førstelektor i norsk. Nå holder han skrivekurs om formidling og godt språk for studenter, organisasjoner, næringslivet, offentlige etater og akademikere. Hans siste bok heter «Kunsten å formidle forskning». – Jeg kan ikke rope hurra for alt som kommer av informasjon om virus og smitte og tiltak fra offentlige helsemyndigheter eller gjennom dere i media. Mye av dette er fryktelig vanskelig å forstå for vanlige folk, sier Rognsaa, som mener mange eksperter lider av det han kaller «kunnskapsforbannelsen».

– Det rammer dem som har blitt så mye eksperter at de har glemt hva det vil si å ikke kunne det de kan. Jo mer ekspert man blir, jo mer bommer man, hevder Rognsaa, som for anledningen plukker fram noen setninger som har stått på trykk i Dagsavisen. Vi i pressen er heller ikke alltid på høyden, viser det seg.

– «Det generelle tiltaksnivået må endres», står det, huff, hvem skjønner den slags språk? Denne formuleringen skyldes at dere i dette tilfellet siterer FHI helt direkte, mener Rognsaa.

– Den beste journalisten til å forklare komplisert helseinformasjon er Hallvard Sandberg i NRK. Han har satt seg skikkelig inn i sakene og bearbeidet informasjonen, slik at han kan snakke tydelig om viruset. Nakstad er også flink til å formidle, men han snakker litt fort, synes Rognsaa, som mener myndighetene har vært flinke til særlig en ting i koronatiden: Å pøse på med informasjon.

– De har vært på banen hele tida, med nærmest daglige pressekonferanser. Det har nesten vært for mye av det gode, sier han.

– FHI er ekspertene her, og de formidler informasjon på en saklig og grundig måte. Vi må også huske på at både fagfolkene og informasjonsavdelingene har et nesten umenneskelig arbeidspress. Det kan forklare mye. Men en del av det de kommer med er fullstendig uleselig, hevder Rognsaa, og finner fram en ekstra vrien setning fra FHIs nettsider. Den handler om hva du skal gjøre når du går i karantene. Rognsaa leser høyt, og later som om han får åndenød underveis:

Dersom den du har hatt nærkontakt med er i karantene på grunn av tilknytning til et utbrudd med virusmutasjon, eller ankommer fra et land med høy forekomst av virusmutasjon (Storbritannia, Irland, Nederland, Østerrike, Portugal eller Brasil), er reglene strengere.

Rognsaa har kjørt en såkalt Liks-test på denne setningen (lesbarhetsindeks), for å finne ut om den er vanskelig eller lettlest. Den fikk en score på 78.

– 78! Det er veldig høyt, og det betyr at setningen er nesten uleselig. Det er ikke lett å skjønne hva FHI mener her, sier han, og framhever at når målgruppen for informasjonen er hele befolkningen, må man ta spesielt hensyn til det. Man bør ikke forutsette at folk har mer kunnskap enn 10 års grunnskole. Budskap bør forenkles mest mulig, og det bør ikke være for mange detaljer, mener Rognsaa.

– Dette er informasjon som skal vise hvordan du skal te deg for å unngå å bli smittet eller smitte andre. Det er helt avgjørende at den når fram, så ikke folk blir syke og dør, rett og slett, sier språkmannen, som også har et annet koronaord som «gir ham frysninger»: Ordet «kohort».

– Hvor mange mennesker var det som visste hva en «kohort» var for noe, bortsett fra dem som har lest om Romerrikets historie? spør Rognsaa, som erkjenner at foreldre med barn i barnehage og grunnskole nå har fått lære hva det ordet betyr. Likevel ønsker han fortsatt det ordet dit pepper'n gror.

– Kunne de ikke bare kalle det «faste grupper», da? Hvorfor må ekspertene opp på et slikt abstraksjonsnivå? De fleste av oss befinner oss i den konkrete verden, der vi har mennesker, grupper, elever og lærere. Hvorfor bruker de begreper det er så vanskelig å se for seg?

FHIs kommunikasjonsdirektør Christina Rolfheim-Bye synes både Pettersen og Rognsaa kommer med «nyttige innspill og resultater».

– Jeg ser fram til at disse studiene konkretiseres i råd og informasjon vi kan ha nytte av, skriver hun i en e-post til Dagsavisen.

– Jeg er enig med Pettersen i at helsekommunikasjon er viktig – og at det kan være vanskelig. Vi som jobber med å formidle rådene, merker at det er enda litt vanskeligere å være klar om ting som er usikre og komplekse, når det samtidig skal gå så fort som det har gjort hele dette siste året, fortsetter hun, og innrømmer samtidig at FHI fortsatt ikke er gode nok til å komme i dialog med alle som ikke snakker eller leser godt norsk. Om kritikken fra Rognsaa og den «uleselige» FHI-setningen, sier hun:

– Mye av informasjonen på fhi.no er for helsepersonell og spesielt interesserte i media og andre som gjerne vil ha litt dybdekunnskap, så der forsøker vi å kombinere et klart språk med litt dypere fagkunnskap, forklarer hun, og viser til at nettstedet helsenorge.no er den kanalen helsemyndighetene bruker når de skal snakke direkte til befolkningen.

– Det er nok dessverre ikke så vanskelig å finne tunge formuleringer på fhi.no, og eksemplet som er brukt er jo ikke et klart språk, uansett hvem man skriver for. Selvsagt må vi jobbe bedre med klart språk i alle setninger og råd, selv om det er travelt, skriver Rolfheim-Bye.

– Vi gir råd for at de skal forstås og følges, og jobber hele tida med å forbedre både innhold og språk i rådene våre. Formuleringene gjøres i samarbeid mellom fagfolk som leger, fysikkprofessorer, epidemiologer og kommunikasjonsrådgivere. Og vi kan åpenbart bli bedre. Hvis det er slik at befolkningen ikke forstår rådene vi gir, eller hvorfor, er det problematisk, skriver hun, men legger til:

– Nå ser vi samtidig av ukentlige befolkningsundersøkelser at det er mange som forstår smittevernrådene, og som følger dem. Jeg syns vi i FHI er heldige som har talspersoner som Camilla Stoltenberg og Line Vold, for å nevne noen, som bruker mye tid på å snakke med journalister for å forklare komplekse sammenhenger. Vi merker at journalistene kan hjelpe oss til å forenkle budskapene hvis de blir for tunge. Og denne henvendelsen kom tilfeldigvis samme uke som vi fikk melding om at vi var nominert til en pris for godt språk, så forhåpentlig er bildet ikke helsvart.

Mange hobby-epidemiologer

For nå er FHI nominert til Språkrådets klarspråk-pris. Men Åse Wetås, direktør i Språkrådet, innrømmer at også de var kritiske til ordet «kohort» da helsemyndighetene først kom med det.

– Vi i Språkrådet syns de burde valgt noe enklere, sier hun til Dagsavisen.

– Men nå ser vi at ordet har blitt etablert og blir brukt, selv om det i utgangspunktet var et oppstyltet, fremmed ord i hverdagsspråket. Jeg ser også at det blir brukt humoristisk, blant annet på sosiale medier. I stedet for å si: «Der har du en gjeng», har jeg sett at noen har skrevet: «Ja, der har du en kohort!». Det syns jeg er herlig å se, sier Wetås, som generelt har et inntrykk av at helsemyndighetene har jobbet godt med det språklige. Hun mener også at det har blitt en økt bevissthet i samfunnet om hvor viktig det er med god og klar helsekommunikasjon.

– Nå har Språkrådet til og med gitt egen pris til Espen Nakstad for det gode og klare koronaspråket han fører, så det overordnede bildet er at det ser ganske bra ut, sier direktøren.

– Helsevesenet har også blitt mer og mer opptatt av hvor viktig språk er i behandling av pasienter, og vi ser jo at det har skjedd en forflytning av fagspråk inn i allmennspråket. Vi har snakket om «reproduksjonstall» og diskutert ulike typer respiratorer, for eksempel, sier Wetås som likevel ikke vil underslå at det kan være vanskelig for helsemyndighetene å nå fram til alle grupper av befolkningen.

– Jeg vet at FHI på sine nettsider har informasjon rettet direkte til språklige minoriteter. Pandemien angår jo absolutt alle, sier hun.

– Vi er jo avhengige av at alle reagerer på samme måte, og da er det lettest å orientere seg for dem som er vant til å søke kunnskap på myndighetenes nettsider, og som logger seg inn på ulike portaler. Men ikke alle deltar i det digitale samfunnet, og det må den gode kommunikasjonen ta høyde for. Jeg vet det blir jobba intenst med dette både i stat og kommune, sier Wetås, som forteller at Språkrådet har forsøkt å gi råd til myndighetene underveis.

– Vi har samarbeidet med myndighetene om særlig viktige ord og begreper, som det skal være lett for alle å forstå. Som å bruke ordet «tøymunnbind» for de ikke-medisinske munnbindene, sier Wetås, som innrømmer at hun som språkmenneske syns ordet «villsmitte» er et godt og morsomt ord – på tross av at det betegner noe så alvorlig som mutert smitte fra virus man ikke greier å spore.

– Det er et interessant ord, og en god nylaging. Nå som vi har lært om koronasmitte siden mars i fjor, skjønner vi automatisk hva «villsmitte» betyr.

– Det heter jo også at vi alle er blitt hobby-epidemiologer det siste året?

– Ja, er det ikke slik at hvert hjem har minst en hobby-epidemiolog og en USA-ekspert? ler Wetås.

Nordre Follo-sjokket

Det hører med til historien at de omstridte ringene en dag plutselig var borte fra regjeringens informasjonssider. Ringsystemet og ABCD-nivåene, som plutselig dukket opp etter det vi kan kalle «Nordre Follo-sjokket» i slutten av januar, skulle skrotes. Det skjedde etter mange dager med store doser av kritikk og grundig latterliggjøring i NRKs «Nytt på Nytt». Tidligere hadde regjeringens infoside tittelen «Ring 1-kommuner og ring 2-kommuner: Tiltaksnivå ved et smitteutbrudd». Nå var tittelen endret til: «Tiltaksnivå ved lokale smitteutbrudd». Helseminister Bent Høie avviste overfor NTB at dette var en snuoperasjon i kommunikasjonen. På regjeringens koronapressekonferanse sist uke gjorde statsminister Erna Solberg det imidlertid klart at regjeringen nå skulle fjerne begrepene «ring 1», «ring 2», «ring 3» og de fire tiltaksnivåene. I en drøy uke har vi altså «bare» hatt tre ulike tiltaksnivåer ved «regionale utbrudd», som blir kalt A, B og C. Statsministeren beklaget ironisk at hun nå kom til å ta vekk mange gode poenger som pressem kunne brukt i kommentarartikler, men:

– Vi kommer ikke lenger til å bruke «ring 1» og «ring 2», og vi rydder opp i tiltaksnivåene. Nå blir det tre nivåer av tiltak, sa statsministeren, og mente verden blir enklere fra nå av.

– Fremgangsmåten blir den samme som før: Jo mer alvorlig utbrudd, jo høyere nivå av tiltak. Men jeg vil love dere at det sikkert blir rom for å harselere over noe også i framtida. Alt blir ikke perfekt nå heller, sa statsministeren.