Overfølsom, bitch eller bare drama queen? Maria Moen har fått tilbakemeldinger fra folk som tror hun spiller skuespill på TV fordi de ikke er vant til å se noen være så sint.

– Jeg har måttet lære meg å vise sinne, sier hun når Dagsavisen ringer.

Maria Moen Nordli bør være godt kjent for mange. Fjorårets mest omtalte «Paradise Hotel»-deltaker er ikke redd for å vise følelser. Nå er hun med i kokkerealityprogrammet «Camp Kulinaris» på TV 3 og har allerede sørget for at det går en kule varmt blant grytene på kjøkkenet.

Forbudt følelse

I følge psykologene er det å vise at man føler seg sint nærmest blitt tabu. Det handler om tap av kontroll, og det er ikke innafor. Ikke minst merker man det om man prøver å få folk til å fortelle om sitt eget sinne, til tross for at det er en helt naturlig del av vårt følelsesregister.

– Det er et viktig for meg å tørre å være sint, og gi meg lov til å kjenne på de følelsene også. Å være sint er også en del av å være menneske. Det handler om psykisk helse også, om man undertrykker følelser enten de er positive eller negative så er det ikke godt for deg i lengden, sier Maria. Alle som har kommet i nærkontakt med fyrverkeriet fra Asker har fått merke at det ikke går stille for seg, verken når hun er sint eller glad. På «Paradise Hotel» var hun den heite drama-dama som både fjetret og forarget publikum og de andre deltakerne med hyppige gledes- og sinneutbrudd, og gråt.

– Det er noe jeg har måttet lære meg. Jeg var 22 år gammel før jeg torde å vise sinne over ting som gjorde meg vondt. Fram til det hadde jeg vært opptatt av å være flink pike. Hun blide, glade jenta som aldri ble sint for noe. Men det er håpløst i lengden, før eller senere blir du jo sint og da er det viktig å få utløp for følelsene sine. Så jeg måtte lære meg å tillate meg å bli sint, for på en måte å akseptere at det er lov å ha negative følelser også.

– Er det ekstra tabubelagt å være sinna dame?

– Ja, da er du en sinna drage, heks, bitch. Det flink pike-syndromet forteller oss jo at vi skal være lette og greie å ha med å gjøre, og da kan man ofte glemme seg selv og egne følelser. Men, å sitte og finne seg i dårlig behandling enten det er drittslenging, mobbing, netthets eller utfrysing gjør at du bygger deg opp et lager med vonde følelser innvendig og det er jo ikke bra.

At hun våger å ta så stor plass med følelsene sine har ikke vært helt uproblematisk for Asker-jenta. Hun har stått i en shit-storm av tilbakemeldinger etter Paradise-deltakelsen med beskyldninger om at hun er oppmerksomhetssyk og bare spiller for galleriet.

– Folk tror det er skuespill, at jeg bare faker. De er rett og slett ikke vant til å se noen være så åpenlyst sint eller lei seg. Men ærlig talt, om jeg bare hadde spilt et skuespill så tror jeg at jeg hadde spilt en annen rolle enn «THE drama queen of the season». Det er noen, spesielt i realitybransjen, som syns det er kult å være sint på TV, lage litt drama for å få noe til å skje. Men jeg vil helst unngå situasjoner der jeg blir forbannet, for det er jo ikke noe godt å være så sinna eller lei seg.

Trigges av urettferdighet

For Maria ble «Paradise Hotel» på mange måter et lynkurs i konflikthåndtering. Nå er hun blitt 28 år og vet godt hva som skal til for å fyre seg opp.

– Det er alltid en grunn, jeg er ikke en sånn person som bare våkner sinna helt ut av det blå. Men, jeg er et følelsesmenneske, og går alltid rundt med følelsene utenpå kroppen.

– Hva trigger temperamentet ditt mest?

– Hvis jeg føler meg urettferdig behandlet. Eller latterliggjort. Om jeg gjør så godt jeg kan og har de beste intensjoner, men så går det galt, og blir tatt opp i verste mening. Åh, da blir jeg frustrert. Det var noe av det som gjorde meg sintest på «Paradise Hotel».

– Ett av de største triggerpunktene mine der inne var at jeg startet en romanse med en av de andre deltakerne. Og da han sto fram og proklamerte foran alle at han ikke hadde noen følelser og at det var null romantikk, da ble jeg sint. Ikke bare ble jeg avvist, jeg ble avvist foran alle og følte meg offentlig latterliggjort. Jeg tenkte ok, da går jeg videre. Men så fikk jeg folk mot meg for det også. Det føltes veldig urettferdig.

Som å kaste opp

I en episode klikka hun i vinkel da en av de andre deltakerne kastet en gresshoppe på henne.

– Hvordan kjennes det for deg når du blir ordentlig forbannet?

– Det begynner å boble litt først, og deretter griper det meg i brystet og jeg kveles. Om jeg sier klart ifra og folk ikke aksepterer grensene mine, men bare gir blanke og forsetter å plage meg blir jeg ekstremt sint. Det skjedde en del på «Paradise Hotell». Å sitte og ta imot dritt da, det føles som at jeg svikter meg selv.

– Som den episoden med den gresshoppa ...

– Ja! Det hadde skjedd så mye kjipt den dagen og jeg var allerede veldig sint og opprørt. Det prøvde jeg å si ifra om. Men den personen som kastet insektet ga seg ikke og da smalt det. I sånne situasjoner kan jeg skrike og slenge med leppa. Jeg vil ikke si det går i svart, men jeg får så mye adrenalin at det blir som å kaste opp.

– Er du en sånn langsint person som bærer nag?

– Jeg er ikke langsint. Når jeg først har fått det ut tenker jeg at jeg har fått sagt det jeg trenger.

– Jeg blir heller aldri sint alene. Selvfølgelig er det dager da man er morratrøtt, har litt PMS eller bare er litt sulten – «hangry» som man kaller det – som gjør at jeg kan være litt gretten. Men jeg blir ikke sint. For at det skal skje må det minst en annen person til som pusher meg.

– Må man ta alle kamper?

– Det må man ikke. Men jeg syns heller ikke man behøver å sitte og ta imot all mulig dritt.

– Har du noe triks dersom du merker noen er ute etter å provosere deg?

– «Paradise Hotell» ble et slags lynkurs i konflikthåndtering, jeg lærte at om noen bare er ute etter å plage meg, så reiser jeg meg opp og går. Når du har vært med i et sånt program og vært selveste drama-dama, da har du fått nok for en god stund, smiler Maria Moen.

– Hvordan reagerer du når andre er sinte på deg?

– Hvis det er noen, spesielt menn, som blir skikkelig aggressive og begynner å skrike i ansiktet mitt får jeg angst. Da føler jeg meg utrygg. Men jeg er klar over at andre kan syns det er ubehagelig når jeg blir sint også. Om man prøver å ha en innfallsvinkel som går på at man ønsker å forstå den andre, så tror jeg man kan komme lenger enn om man besvarer sinne med sinne. Det siste er destruktivt.

Vil gjerne snakke ut

Maria sier hun er «compulsively honest», åpen og en som gjerne vil snakke om ting.

– Skal man ha en trygg og sunn relasjon er det viktig å snakke om de tingene som er vanskelige også. men det er vanskelig om alle forsøk på en konstruktiv samtale tas kun som kritikk. Da blir jo jeg sint også. Synd, da kommer vi ikke videre.

– Jeg har vært i et forhold der vi aldri ble enige og begge var sta. Vi kranglet om de samme tingene hele tida.

– Har du gjort eller sagt mye du angrer på i sinne?

– Å ja. Når man får adrenalinrush blir man som en ildsprutende drage som bare vil skape så mye ødeleggelse som overhodet mulig. Da sier man ofte ting man angrer. Det har for eksempel hendt at jeg har sendt meldinger til folk før jeg har får roet meg ned. Dumt. Ord kan du ikke ta tilbake. Når jeg blir sint og lirer av meg saftige gloser så sier det mer om meg enn den jeg er sint på. Og så får jeg masse dårlig samvittighet etterpå.

– Hvorfor får du dårlig samvittighet?

– Å såre noen man er glad i sårer en selv også. I kampens hete er det vanskelig å være konstruktiv, men om du har eksplosive tendenser er det lurt å huske hva det gjør med selvfølelsen din også.

Stort sett er Maria Moen en blid og glad person som sier hun liker å spre glede og ha det gøy. Og jammen er ikke det noe som gjør andre forbannet.

– Jeg får mye dritt fordi jeg er blid og glad. også. Gudene vet hvor mange diagnoser jeg har fått i yodel-kommentarfelt på det der, ler hun.

– Folks undertrykte følelser kommer ut som slemme kommentarer. Da er det viktig å huske at den dritten du får fra folk handler mer om avsenderen enn om deg. Uansett så jeg naturlig optimist, og tenker at man skal ikke dømme folk etter deres verste øyeblikk heller.

Ronny Pøbel Olsen, er en av landets sinteste artister. Men han svarer med tre smileys på messenger når jeg spør om vi kan ta en prat om det.

– Jeg skriver tekster om alt som skjer meg som jeg er forbanna på, og når jeg framfører låtene på scenen så klikker jeg fullstendig. Da slipper jeg alt ut. Det kan også skje på øving. Etter en sånn utblåsning er jeg helt tatt ut, og tom. Men jeg er ikke aggressiv eller voldelig mot folk, forklarer han, og forteller at han har skrevet noen av sinne beste sanger i sinne. Det er en drivkraft han deler med en mer berømt kollega, punkikonet John Lydon.

Voksen debutant

I selvbiografien «Anger Is An Energy» forteller Lydon om hvordan han har brukt raseriet til å skrive tekster. Det mest kjente resultatet er Sex Pistols-låten «God Save The Queen». Noen av Ronny Pøbels beste er «Føkk Døkk», «Raseri» og «Staten er ei fitte».

– Jeg begynte å skrive låter da jeg var 38 år, og hadde vært på veien med Backstreet Girls i mange år. Jeg skrev tekster hele tida, og Petter Baarli, gitaristen i Backstreet syntes det jeg skrev var bra. «Dette må du bruke til noe» sa han. Vi prøvde, og plutselig hadde jeg band og greier, og sto på scenen. Men jeg trodde ikke det skulle bli så mye som det har blitt med flere albumutgivelser. Jeg så for meg at det kom til å bli en gig på Elm Street og det var det. Men da sto NRKs «Lydverket» der, og dermed var jeg i gang.

Får ut dritten

Sinnet har han hatt med seg fra han var liten gutt, da han ble en kasteball mellom barnehjem og forskjellige institusjoner.

– Jeg ble tatt ut fra familien da jeg var 10 år og bodde på barnehjem til jeg var 16. Hadde det ikke bra. Det var den verste forsømmelsen du kan tenke deg. Jeg lærte ikke engang å skrive før jeg fylte 20 år. Det føltes urettferdig, jeg ville jo absolutt ikke på barnehjem, jeg syntes jeg hadde det bra hjemme, jeg. Men, syntes ikke staten. Derfor lagde jeg låta «Staten er ei fitte». Det høres kanskje barnslig ut, men jeg var 38 år gammel da jeg skrev den låten. Å stå å skrike sånt når man er blitt over 40 er kanskje ikke så stilig, men sånn får det bare bli.

På konserter går det gjerne for seg når Ronny vræler ut det han har på hjertet. Her har han truffet en nerve hos folk, og særlig unge menn.

– Jeg får masse meldinger fra folk som sliter som sier de finner noe i tekstene som de liker. Vi får ut all dritten som ligger der og ulmer.

Tøff barndom

Ungdomstida ble turbulent, Ronny hadde mye energi og uro i kroppen som gjorde han oppfarende og rastløs.

– Jeg fikk mye problemer, folk orka ikke være sammen med meg. De skjønte ikke hva som var greia mi, at jeg hadde så mye energi som jeg måtte få ut. Jeg hadde ADHD, men ingen visste hva det var den gangen, de trodde bare jeg var klin gæren. Det er veldig slitsomt å ha det sånn. Derfor var det fantastisk når jeg faktisk lærte å skrive i voksen alder.

Å skrive av seg vonde minner og sår som ikke gror har vært en befrielse. Endelig var det en måte han kunne få ut energien på som faktisk var positiv.

– Det er mange som har hatt samme barnehjemsopplevelsene som meg som har søkt erstatning men jeg gidder ikke rippe opp i det. Jeg bruker det heller som drivkraft. Klage kan jeg gjøre i musikken. Å finne et ark, og bare måke det ut for så å gå på scenen, stå der og skrike til du nesten svimer av – det er kjempedeilig.

– Er det vanskelig å fyre seg opp på kommando?

– Nei, når vi skal på er hele bandet klare, da er det bare å gasse på. I de øyeblikkene da blir jeg så forbanna at jeg glemmer alt annet. Og da er det flott å ha ADHD- energien som jeg bruker for det den er verdt. Jeg gidder ikke gå på Ritalin for da får jeg ikke skrivi tekster og blir bare lat.

Sinna mann

Det er for det meste ting fra barndommen han blir sint for, men det kan også koke litt i hodet på jobben.

– Hverdagslige ting, hvis noe går tregt for eksempel, kan jeg bli fryktelig for irritert for.

Til daglig jobber han som blikkenslager. Andre klarer ikke holde tritt, derfor foretrekker han å jobbe alene.

– Jeg er litt sånn at hvis jeg jobber med en kar og ber han om noe, og han ikke flyr ned stillaset med en eneste gang og henter det jeg skal ha fatt i løper jeg ned og henter det sjøl. Jeg skal ha det gjort med en gang, ikke stå og vente. Jeg merker jo sjøl at det blir for mye for folk. Men de som kjenner meg nå, de bare ler.

Men i begynnelsen var det nok også ganske tungt for kollegaer og venner, sånn som han holdt på.

– Jeg ble sur bare vi skulle gå til pauserommet dersom noen gikk for tregt. Jeg er jo i 200 hele tida, kan holde på i ett sett hele dagen fram til kokka 19.00. Etter det går jeg tur en times tid i tillegg for å få ut resten. Da går jeg og tenker. Det hjelper.

Å jobbe hardt fysisk, gjerne til sent på kvelden, er en måte å få ut energien på.

– Jeg har lært meg at jeg må jobbe hardt sånn at jeg blir sliten og må slappe av når jeg kommer hjem. Hvis ikke jeg hadde hatt jobb ... det tør jeg ikke tenke på. Det hadde ikke gått bra.

– Om det hadde blitt portforbud under pandemien, hva da?

– Det hadde ikke gått bra. Da måtte jeg hatt en bok og noe å skrive på. Gjort de tingene som roer meg. Jeg klarer å slappe av og lese om jeg kommer gjennom de tre første sidene i ei bok. Men er boka kjedelig er det bare å glemme.

– Hvordan er du som kjæreste?

– Jeg har aldri hatt problemer med temperamentet i parforholdet. Jeg kan kanskje bli litt mye, men blir aldri sint eller aggressiv der.

Vold er nederlag

Selv om det er godt å ta seg helt ut på scenen syns ikke Ronny at det er noe moro å vise sinne. Folk kan fort misforstå.

– Jeg blir bare veldig fort irritert. Noen ganger har jeg grunn til det selvfølgelig. Da er jeg er glad jeg ikke er voldelig for da ville jeg vært livsfarlig, og hadde sikkert sittet inne.

– Så du får aldri lyst til å fly på folk?

– Nei, jeg kan kjefte på en fyr, men ville aldri flydd på han eller slått han ned, gjort noe fysisk. Jeg er bare forbanna.

– Var du voldelig før?

– Nei, å banke folk syns jeg er stusslig. Jeg avskyr vold, å slå et annet menneske er nederlag.

– Hva om du er ute på byen og tar noen øl?

– ADHD og alkohol er ingen bra kombinasjon. Da kan det gå helt over styr. Jeg er veldig forsiktig med alkoholen, holder meg til å drikke tre enheter. Men det har vært skikkelig ille noen ganger når vi har vært ute på turne og sånn, at det har gått helt skeis. Jeg hadde nok mer problemer før med å begrense meg før, og drev også med speed, men det er mange, mange år siden. Amfetamin ble jeg for øvrig rolig av, det brukte de på meg også da jeg var unge for at jeg skulle roe meg ned. Så det hadde omvendt effekt. Jeg blir heller ikke noe kreativ av dop, bare lat. Og det er fryktelig kjedelig.

I mars kommer Anne Hilde Vassbø Hagen, daglig leder & psykolog ved Institutt for psykologisk rådgivning ut med en ny bok – «Sinte barn og sinte voksne». Hun beskriver sinne som en av menneskets seks store følelser.

– Jeg tror vi skammer oss over å være sinte fordi vi er oppdratte til at det er negativt å være sint, spesielt for jenter. Så det er en kjønnsforskjell der. I tillegg er det vanskelig for folk å skille mellom sinne, som er en følelse og aggresjon og vold som er handlinger.

– En følelse er ikke farlig?

– Nei, du kan føle deg rasende forbannet, og det trenger ikke være verken farlig eller usunt. Men jeg tror nok at sinnet ofte får skylden for mange voldelige handlinger, og derfor skammer vi oss over det, vi vil jo helst ikke være slemme eller kjipe personer. Men, når noen tråkker over grensene våre eller angriper vår identitet eller territorium, de vi er glad i, eller hindrer oss i å nå viktige mål, da skal vi reagere. Da er hele hensikten med sinnet at du kan mobilisere og klare å stå opp for oss selv, si ifra og forvare grensene våre.

Sinte barn

I relasjonen mellom barn og voksne er sinne kanskje en av de følelsene som er vanskeligst for foreldre å håndtere. – Om du opp gjennom oppveksten blir fortalt av foreldre, lærere, tanter og onkler at sinne ikke er bra, er det ikke så rart om du skammer seg. Men da er skammen en sekundær reaksjon, sånn at det du egentlig føler er sinne, men så legger skammen seg oppå og demper. Så skammen blir en reaksjon på at du blir sint uten at du egentlig har gjort noe galt, sier Anne Hilde Vassbø Hagen. Når vi er små barn har vi som regel ikke lært å tøyle sinnet, og tør å vise helt åpenlyst når vi ikke liker noe. Hvor mange foreldre kjenner ikke igjen den sure ungen som hiver seg på gulvet og hyler når de ikke får det de vil ha i butikken.

– Ja, og på en måte er det sånn sinne skal være, men så skal vi selvfølgelig lære å bli sinte på litt mer sofistikerte måter etter hvert. Frontallappen i hjernen er ikke helt utviklet før langt inne i 20-årene. Så det er vanskelig å forstå konsekvenser og sette seg inn i andres sted og hvordan dette påvirker omverdenen, derfor må vi lære barn og unge at sinne kan få en ok form, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.

Ansvar selv

Psykolog Peder Kjøs understreker at uansett om sinnet er berettiget eller ikke er du nødt til å ta ansvar for uttrykket ditt og finne den rette balansen mellom rettferdiggjøring og en slags begrunna selvkritikk.

– Hva bør vi tenke på når det koker?

– Utblåsinger kan fort få store konsekvenser som ikke er gode. Så det som er man må prøve å ta med seg hensynet til andre, at man har en indre moderator som kan være en slags bremsekloss, sier Peder Kjøs.

Selv når sinnet er berettiget må det ha en saklig retning og være tilpasset situasjonen presiserer han.

– Det må ikke bli sånn at man ikke bruker det som en dominansteknikk som skremmer andre til å gi en rett, sier Kjøs.

Det problematiske sinnet

Raseri kan bli problematisk, også når det er berettiget. Ifølge Anne Hilde Vassbø Hagen er det dette som skjer når du blir sinna men egentlig føler noe annet.

– Det er det vi kaller sekundærsinnet, sier hun. Og forklarer:

– Sekundærsinnet er når sinnet beskytter deg mot mer sårbare følelser. La meg si at du er veldig redd eller veldig lei deg, eller føler deg innmari dum, men du synes det er vanskelig for deg å håndtere den følelsen. Og så blir du sint isteden. Det sinnet kan være vanskeligere å forstå og arter seg ofte som et anklagende raseri der du klandrer andre. «Du er en dust! Du er en idiot!». Mens det sunne sinnet har en helt annen kvalitet og handler mer om oss og våre behov: «Dette aksepterer jeg ikke!» «Dette finner jeg meg ikke i!» sier Vassbø Hagen.

Som i så mye annet er det også noen kjønnsforskjeller når det gjelder sinne og hvordan vi viser det.

– En klok mann har sagt at sinne er menns tårer. Menn har en tendens til å bli sinte når de egentlig har det vondt. Mens vi ser at kvinner ofte begynner å gråte når de blir sinte. Begge deler er problematisk på ulike måter. For når vi viser en annen følelse enn den vi egentlig føler, så er det vanskeligere for andre å imøtekomme de emosjonelle behovene våre.

– Jeg vet mange blir sinte på folk som begynner å gråte i en krangel, for eksempel?

– Ja, den typen gråting kan fort komme fram som en litt sutrete tristhet, slik at mange syns du er irriterende. Du kan bli beskyldt for å manipulere fordi folk ikke opplever tårene dine som ekte.

– Sinnet blir en så komplisert følelse for oss at vi velger en annen følelse som har funket bedre for oss tidligere. For sinne er ikke en følelse som blir heiet fram og applaudert, spesielt hos jenter, sier Anne Hilde Vassbø Hagen, som gjerne heier på kvinner som tør å være selvhevdende sinte.

– De er ofte veldig trygge på seg selv og føler at de er berettiget sine egne behov, meninger, ønsker og blir provosert når noen prøver å ødelegge for dem. Det syns jeg fortjener applaus.

Når sinne blir krangel

– Vi blir sinte og krangler forskjellig, hvordan kan vi leve greit med hverandres sinne?

– Det er lettere å forholde seg til et sinne når det er forståelig, men selv når du blir møtt med et uforståelig sinne som du syns er veldig urettferdig så er den beste måten å håndtere det på er å vise forståelse og gi bekreftelse også til det sinnet som virker urimelig. Møter du sinne på den måten, så vil det ofte avta og om det ligger mer sårbare følelser under vil de sannsynligvis komme til overflaten. Er det et selvhevdende sinne som er berettiget kan det føles godt å bli sett på den måten, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.

Men, også den som blir sinna har et visst ansvar er ansvarlig for å tilpasse uttrykket sitt.

– Man må akseptere sinne og forstå det som noe mer enn en primitiv rytme i skrotten, men det må aldri bli en unnskyldning for å kunne si og gjøre akkurat hva man vil og forvente at andre bare akseptere det, sier Peder Kjøs, Stonewalling og ghosting

Siviliserte uttrykk, ja. Det kan være utfordrende om du blir veldig provosert. Og for mange er folk som holder kjeft og trekker seg unna i kampens hete mer provoserende enn alt annet. Det kan være alt fra det å gå seg en tur når en krangel blir for intens, til mer dramatiske handlinger som stonewalling og ghosting der du blir utestengt fra all kontakt. Ifølge Anne Hilde Vassbø Hagen kan det være mange grunner til at folk tar en timeout.

– De kan være sinte, de kan være lei seg, de kan være redde, men man vet ikke. Den beste måten å prøve å møte dette på er å være nysgjerrig, og prøve finne ut hva det handler om. Jo mer en kan snakke om det du reelt føler og trenger jo bedre blir samtalen og jo fortere kommer man ut av konflikten. Man kan også prøve seg på litt humor som en icebreaker.

– Men hva når stillheten går fra å være en nødvendig timeout til å bli et våpen?

– Såkalt «silent treatment» er en handling, ikke en følelse. Bruker man det til å få det som man vil eller straffe en annen kan det være destruktivt på samme måte som å kritisere eller latterliggjøre noen. Det er i samme kategori og har samme effekt.

– Maria Moen sier hun syns det er vanskelig å ta ting hun ikke synes fungerer fordi det ofte blir oppfattet som kritikk?

– Det ligger jo ofte en implisitt kritikk i at det er noe man er misfornøyd med eller synes er vanskelig i en relasjon. Jeg tror den beste måten er å ta utgangspunkt i hva du føler og trenger, istedenfor å påpeke hva den andre gjør eller ikke gjør, som er årsaken til at du får det dårlig. Da vil du få en annen type samtale som ikke virker like anklagende.

Kan vi le av det?

En gang kranglet jeg og en ekskjæreste så heftig at han kastet et brett med 30 egg rett opp. Eggene traff taket, knuste og rant ned igjen. På oss. Da begynte vi å le, og krangelen løste seg.

– Å miste styringa, gå fra konseptene, det er skamfullt i seg selv og kan arte seg veldig komisk av og til, på film og TV og sånn. Men hvis sinnet er en trussel mot deg er det verken morsomt, søtt, kreativt, gøyalt eller fint på noen som helst måte, sier Peder Kjøs. For – i verste fall kan sinne være farlig.

Instrumentelt sinne

Det er en type sinne som vi ikke har snakket om, minner Anne Hilde Vassbø Hagen meg på:

– Ja. Instrumentelt sinne. Det er når du ikke føler deg sint, bare gjør sinte handlinger. Truer eller slår for å få gjennomført viljen din. Instrumentelt sinne betyr at du har noen behov du ikke greier å gi uttrykk for på en god måte og du bruker juksefølelser, litt som krokodilletårer. Det trenger ikke være manipulativt og bevisst, men kan være det.

Instrumentelt sinne kommer det gjerne kjapt og forsvinner like kjapt. Det er hos barn man ser det hyppigst.

– Barn er i gang med å utvikle sin følelseskompetanse, og i den sammenheng hermer de etter de voksne og øver seg på å bruke følelser som de ser virker. Så hvis du vokser opp i en familie der det ser ut som om sinne er den følelsen som gir størst effekt kan du få mer instrumentelt sinne. En voksen person med instrumentelt sinne er potensielt farlig fordi det gjør deg utspekulert, med tilløp til å bruke vold og trusler for å få viljen din. Absolutt farligst er mye instrumentelt sinne og lite empati – da begynner vi å nærme oss personlighetsforstyrrelser som psykopati og narsissisme, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.

Pandemisinne

Etter et år med pandemi, hjemmekontor og hjemmeskole kjenner mange at irritasjonene ulmer litt og at lunta blir kort. Nå er det ikke de andre i familien som er årsaken til at du blir forbannet, men pandemien. Og hvordan i all verden skal man takle å bli forbannet på en pandemi?

– Ja, det som er ekstra vanskelig er at det ikke finnes noe sted å rette sinnet mot, sier psykolog Peder Kjøs.

– Det vi ser, som kan være problematisk er at noen retter det på ufruktbare måter, som for eksempel mot myndighetene og tiltakene som blir iverksatt. Eller andre, som lager seg teorier om underliggende konspirasjoner, slik at mobiliseringsresponsen får en retning som ikke er saklig begrunnet. Og det syns jeg er ekstra interessant, spesielt i en situasjon som denne, som kaller på en innsats med en annen drivkraft enn sinne, sier Kjøs.

– Den motsatte reaksjonen er depresjonen der du tenker at du bare får krøke deg i hop bak en stein og ligge der til det går over. Det er heller ikke særlig konstruktivt i denne situasjonen.