– Noen ting kan bare gjøres langsomt. Plante trær. Å være gift og ha barn. Å se på bildekunst.

Og å bli kjent med seg selv. Jeg har holdt på med det i 55 år.

Når hadde Geir Thomas Hylland Eriksen tid til å holde på med det? I barndommen reiser han Afrika rundt med faren, UNESCO-arbeideren. Hylland Eriksen skriver så mange artikler for Gateavisa at de blir publisert under alle variasjoner av navnet hans; Geir Hylland, Thomas Hylland, Thomas Hylland Eriksen, og så videre. Han blir en historisk ung professor, som fra første dag gir ut fagbøker som blir oversatt til «alle språk» og brukt på universiteter verden over. Forskningen kumulerer i det internasjonale storprosjektet «Overheating: An Anthropology of Accelerated Change» som lager overskrifter, podkaster, seminarer på mange kontinenter. I 2016 kommer Hylland Eriksens bok om det, og han har da gitt ut over 50 bøker på norsk eller engelsk. Og han har kreft. For tida er han 50 prosent sykemeldt, og må ligge på sofaen uten å stresse.

Les også: Moralist, javisst

– Jeg har ikke prøvd det før. Det er nødvendig, og en læringsprosess. Jeg prøver å lære av begrensningene mine, og håper det kommer noe positivt ut av det. Det kan til og med hende at jeg begynner å skrive på en annen måte. Du vet, jeg jobber sånn som en akademiker gjør det. Hakker ned setning etter setning. En annen form for skriving krever et langsomt modus. Det har å gjøre med språk.

– Har du lyst til å si mer om sykdommen og hva den gjør med deg?

– Nei, jeg tenker lite på den og synes andre ting er viktigere.

Hylland Eriksen snakker om innspurten på «Overheating»-prosjektet og det siste, store feltarbeidet. Det er fra en industriby i Australia. Hvordan er det å være miljøaktivist der folk trenger industrijobbene for å betale lånet og skolepengene til barna? Samtidig er det så mye kullstøv at det er umulig å unnslippe. Du drar fingeren over hagebordet og den er svart. Du tenker på innsiden av lungene dine. Vi må tenke framover. Hva skal vi gjøre med Norge? Hylland ser til Mauritius, som han ser at klarer å gjenoppfinne seg selv til tross for store utfordringer av både sosial, økologisk og økonomisk art.

– Det finnes håp. Men det er ikke så ofte at vi hører om det. Håp er jo usikkert. Du må gjøre en innsats for det, men du vet ikke om det blir innfridd. Det er ikke alt vi bestemmer over helt i livet.

Nøtterøy, tidlig syttitall. Thomas ligger på stuegulvet og ser i et stort, flott atlas. Studerer Sør-Amerika og får med seg de ulike byene, alle stedsnavnene, og drømmer seg bort til hvordan det er å være der.

– Jeg var en geografinerd. Men man må ikke alltid reise for å lære om verden. Se på Olav H. Hauge, en verdensborger som aldri flyttet fra slektsgården i Hardanger. Vi har muligheten til å føre en global samtale. Det ligger et håp der, for problemene med klima, miljøet og urettferdigheten. Ja, jeg sier problemer, ikke utfordringer. Når folk bruker ordet «utfordring» toner de det litt ned. Det finnes ikke en «easy fix». Men vi må bruke fantasien mer når vi leter etter alternativer.

Noen år senere stifter tenåringen Tønsberg anarkistiske sykkelklubb sammen med Gro Dahle, sykler rundt i byen med plakater som sa «Nei til lønnsarbeid» og «Besteborgerligheten er roten til alt ondt». Vennene lager avis også, som Dahles pappa kjøper store deler av opplaget av og brenner bak huset sitt.

Les også: Blir hvis hun kan

– Lokalavisen lagde til slutt et oppslag om sykkelaktivismen vår. Så noe kom ut av det. Men det ble for farlig. Vi syklet langsomt midt i veien i rushtrafikken. Bilistene ble hissige. Særlig når det var varmt ute.

Majorstuen, sommeren 1987. Unge voksne kommer bort Rosenborggata og opp Bogstadveien, inn til Hjelms gate 3 og en 130 år gammel skakk, rød trebygning. Den står i veien. Men det gjør ikke så mye for trafikken, nå som det er sommer og stille i byen. Ropene om å rive det utskjelte kunstnersenteret har også stilnet. Så kunstnere, anarkister, styreleder Audun Engh og sivilarbeideren, som Engh, etter en heller kreativ søknad til kommunen, har fått til Gateavisa, henger på Spisestedet, forsyner seg med makrobiotisk, vegetarisk middag og går til Bokcafeen eller kontoret som allerede da har datamaskin. For at huset skal klare seg økonomisk selges det bøker fra kafeen og Gateavisa. Sivilarbeideren Hylland Eriksen viser seg som en dyktig og ivrig redaksjonssekretær. For at det skal se ut som at avisen er demokratisk og formidler et mangfold av stemmer, skriver han under med ymse versjoner av navnet sitt. Han foreslår også et nytt navn på bladet. «Glasnost». «Han ønsket jo at gateavisen skulle bli mer grundig og vitenskapelig», forteller Engh. Det nye bladet blir tjukt, nesten som en bok. Hylland Eriksen forklarer navnevalget sånn til Aftenposten: «Glasnost, åpning av lukkede systemer burde finne sted overalt. Vi ønsker å kvitte oss med hellige kyr, åpne de lukkede kretsene i litterære, politiske og universitale miljøer.»

Les også: Signyfikant

Etter årene som motkulturell blir Hylland Eriksen professor – 33 år gammel. Var det vendepunktet i livet hans?

– Dette har jeg ofte, nei – av og til – tenkt på. Det skjedde samtidig som jeg utga en lærebok som kom på mange språk, og som jeg fortsetter å revidere den dag i dag. Den ble et verk for faget. Og det gjorde noe med selvbildet mitt. Jeg hadde alltid sett meg selv som en marginal person som kunne komme med noen ukonvensjonelle innspill her og der. Jeg kom jo fra den anarkistiske motkulturen. Så skulle jeg bli professor og en mainstream talsmann for sosialantropologien i Norge. Nettopp av den grunnen var jeg ambivalent til rollen. Men jeg har lært meg å akseptere min skjebne, kan du si.

– Hva var vendepunktet?

– Det er som en venn av meg spurte: Hva er meningen med livet? Han svarte seg selv, at det er tre ting. Å tro på Gud, få barn og det tredje hadde han glemt. Det tredje er det viktige, nemlig håpet. Når man er så rike og sekulære som vi er, har vi sluttet å håpe, og det er ganske alvorlig. Men for å svare på spørsmålet ditt, så var det året på Mauritius en formativ hendelse. Der ble jeg opptatt av tema som jeg har jobbet med siden. Rasisme og minoritetsrettigheter for eksempel, etnisitet og nasjonalisme, og hva globaliseringen gjør med små samfunn. Og så forandret det selvfølgelig livet at jeg møtte kona mi og fikk barn.

Året på Mauritius begynner med fly via London til en ganske liten øy øst for Madagaskar, Afrikas østkyst. Han lander på Mahébourg og går på en buss som tar ham til landsbyen der han skal jobbe. Han går av bussen og spør den første han møter: Har du et ledig rom å leie ut? Mannen har ikke det, men peker opp til et hus og forteller at familien der oppe har det, og de trenger også pengene. Mannen introduserer Hylland Eriksen til familien, og hos disse blir han boende noen måneder før han flytter til nærmeste småby for å fortsette der. For landsbyboerne er han bare kjent som «l'écrivain». Forfatteren.

– De hadde fått det for seg at jeg skulle skrive en bok om dem. Og det skulle jeg også på et vis. Jeg hører på at de snakker og blir et slags mikrofonstativ for deres verdensbilde. Dette er på ett vis tidsintensiv forskning. Men vi sitter også mye rundt og venter på folk som skal dukke opp. Og du skal ikke bare høre på folk, men se på hva de gjør. Sånt tar veldig mye lengre tid enn bare å gjøre noen intervjuer, men så blir kvaliteten på dataene også en helt annen.

Hylland Eriksen presenterer seg for de han møter. Sier at han er sosialantropolog, eller for de mindre utdannede: forklarer hva han jobber med.

«Jeg er nysgjerrig på det og det og på hvordan dere lever her», sier han. Noen dager står han opp klokken fem om morgenen og blir med folk ut på sukkermarkene. Er med på å kutte sukkerrør, og klør over hele kroppen etterpå. Han er med fiskebåtene ut på havet, og bærer både lydopptaker og penn og papir.

– Vi kommer veldig tett på andres liv. Da skal du ikke misbruke deres tillit. Vi er forpliktet til å behandle alle med respekt. Det gjelder helt andre etiske retningslinjer for oss enn for journalister. Avisene – Dagsavisen er en av de få som ikke gjør det – jakter på sensasjoner. Og vi bruker oss selv som instrument mens andre bruker spørreskjema. Det er slitsomt. Men man finner ut mye om få, mens andre forskere finner ut lite om mange.

– Skal jeg legge denne litt nærmere?

Hylland Eriksen flytter iPhonen min, som fungerer som opptaker, nærmere seg på kafébordet. Åpent Bakeri på Damplassen er helt fullt, ikke et ledig bord verken inne eller ute.

– Jeg visste ikke at dette hadde blitt sånn en turistattraksjon, sier Hylland Eriksen, litt høyere enn et barn som hyler fra nabobordet. Han gløtter godlynt den veien. Ifølge sine nærmeste er han en barnekjær person. Nå skryter han av opptakeren til iPhone, som han selv har brukt i feltarbeid. Og opptak trenger jeg av dette intervjuet, for å vise sitatene respekt. Hylland Eriksen må til Los Angeles for å finne folk som snakker like fort som seg. Hylland Eriksens kunnskapsrike prat og kjappe tanke og replikk bidrar til å gjøre ham til en medieyndling, som stadig blir dratt inn på studioer på Marienlyst eller oppsøkt av avisene for å uttale seg. NRKs «Tilbake til 90-tallet», for eksempel. Han og blant andre Turid Birkeland snakker om 1994, som Hylland Eriksen kaller sitt «annus horribilis». Det begynner med OL og fortsetter med at vi stemmer nei til EU. Hylland Eriksen er for EU og synes OL er vinterkitsj, og at det kommuniserer et feilaktig bilde av Norge som et snøhvitt folk som sprader rundt i 1850-tallskostymer. «En liten, lusekoftekledd kronprins sprinter opp trapper og tenner OL-ilden. Vi får ikke fram at vi er moderne, komplisert, med innvandring og, ja, kompleksitet».

«Thomas går nok ikke helt hjem hos den jevne nordmann når han sier sånn», kommenterer Turid Birkeland.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg har sett altfor mye Monty Python til å ta OL alvorlig, er Hylland Eriksens svar. Oppriktig og troverdig, men ingen norgeshater. Tvert om. Hylland Eriksen har viet livet sitt til å skjønne og beskrive Norge. I bøkene hans og i forelesninger i utlandet, bruker han norske kasus. Furuset versus Kragerø, eller øst- versus vestsiden av Akerselva. Han leste et helt essay om Holmenkollenbakken, og den norske versjonen av kultur-natur-møte på BBC. Er han underkjent som ambassadør av det norske til et internasjonalt publikum? Kanskje. Men så får han, tidligere denne sommeren, Universitetet i Oslos store forskningspris. Det skjer femten år etter at han får universitetets Formidlingspris. Det slår meg: Sitter han her, nå, og plasserer situasjonen, oss, de andre i kafeen inn i en større, samfunnsmessig kontekst?

– Nei, det tror jeg man hadde blitt ødelagt som medmenneske av. Men samtidig synes jeg arbeidet mitt er fryktelig moro. Det er ikke stort skille mellom jobb og privatliv. «What you see is what you get». Alle bøkene mine er skrevet med kjærlighet. Du setter deg jo inn i andre menneskers liv. Jeg tenker stadig «dæggern, det kunne vært meg!»

Etter 55 års leting ser han hva som er seg:

– «Jeg skjener nedover en krøllete vei», som Arild Nyquist sier i et av sine mange dikt skrevet i bakrus, og fortsetter: «Hvem faen er jeg?». Livet er uforutsigbart. Vi bestemmer ikke over alt som skjer. Men jeg har hatt noen verdier med meg hele veien. Gammeldags radikal humanisme. Jeg tror at alle mennesker er like mye verdt. Selv om de kan finne på rare ting. Vi er nå sju og en halv milliard mennesker. Vi må finne måter å leve sammen. Jeg tror ikke livet er et nullsumspill, tror ikke på business-tanken om at det jeg tjener, taper du, og omvendt, sånn som Trump og mange andre tror. Jeg tror på samarbeid, på at det er gjensidig berikende. Helheten blir større enn summen av delene på den måten.

Og så tror han på Donald Duck, og resiterer «dagens Donald» for familien. Dagen før var det Guffen.

– Guffen var blitt en «slow living guru». Så kom alle disse stressete byfolka med mobiltelefoner som ringte hele tida, som de svarte og sa «Jeg ringer deg tilbake». Guffen får dem til å smake på maten når de skal spise noe. Og så dro de inn til Andeby, den vesle flokken, og de folka som vanligvis halset gjennom byen gikk på museum. Langsomheten er blitt en knapp ressurs. Slik var det ikke alltid. Hvis vi aldri kjedet oss, ville ikke alt som var skapt bli skapt.

– Har du lært å gå offline også?

– Man må bestemme seg for det. Jeg pleide å gå offline en måned hvert år. Men det hopet seg opp så mye. Man forventer liksom svar hele tida.

– Kan du viske ut skillet mellom livet med e-post og sosiale medier, og «verden», og ikke oppleve det som å gå on- og offline?

– Kan hende at din generasjon mestrer dette bedre enn min generasjon. Dere har vokst opp med virvaret og er nok flinkere til å navigere enn vi som er eldre. Jeg ser det på sønnen min. Han har alle duppeditter, men sitter mye og leser bøker. På Kindle, vel å merke. Og datteren min leser papirbøker. Så evnen til å konsentrere seg er åpenbart ikke helt utryddet ennå.

– Det er klart jeg har litt ADHD. Men jeg har heldigvis ikke fått diagnosen. Hvem ville jeg vært i dag hvis jeg ble medisinert?

Han skriver, snakker, tenker så fort og har så mange prosjekter på gang samtidig, at da Espen Thoresen lagde podkaster om ADHD, lagde han en hel episode om professoren, forfatteren, prosjektlederen, styregrossisten og saksofonist i progbandet Gentle Knife. Selv om Hylland Eriksen ikke er diagnostisert med tilstanden. Nå må han bryte opp for å møte en kollega på Blindern. Men professoren rusler bedagelig etter fotografen og gir henne den tida hun trenger. Når han blir stående under klatreplantene og lukte på sommeren, napper fotografen ham i jakken. «Kom da!». Hun leter etter skyggen. Det er varmt, men ikke ubehagelig. I 1998, da Hylland Eriksen ga ut «Et langt, kaldt land nesten uten mennesker» var norsk gjennomsnittstemperatur 3,9 grader, til sammenligning med 23 grader i Karachi og 27 pluss i Colombo.

– Hva gjør den fine dagen med deg?

– Jeg åpner opp, som nordmenn gjør i varmen. Det samme skjedde da jeg gikk av flyet i Mauritius forrige uke, for en ukes seminar.

– Fikk du servert rotte med fettklump, som du fikk av velmenende mauritianere den første gangen du var der?

– He-he, nei, de har veldig god mat. De kulinariske stormaktene er å finne der. Kinesere, indere og franskmenn. Det kreolske, aromatiske karriretter, det er stor variasjon og høyt nivå.

– Så det forandrer seg fra hver gang du er der?

– For hver gang er det litt mindre igjen av det fine, og litt flere kjøpesentre, færre strandsoner. De fattigste er akkurat like fattige.

– Alt akselererer, skriver du i «Overheating» (…). Også miljøendringer. I 1998 skrev du i en lærebok om hvorfor været virker inn på norsk lynne. Hva skjer med temperamentet vårt med klimaendringene?

– Norge er et heldig land. Også med klimaendringene. Vi får bare en litt kortere skisesong. Men det kan være alvorlig nok, ikke minst for det kollektive selvbildet.

«Kom nå!» Fotografen har funnet en skygge. Hylland Eriksen rusler bort og forbi en søvnig hund på en pute. Hjemme hos Hylland Eriksen, rett nede i gata, går en katt inn og ut som han vil. Helst vil han bare være hjemme. I hagen vokser jo trær som Hylland Eriksen plantet rundt tusenårsskiftet. De var bare stiklinger da. Nå lager de svale skygger på plenen.