– Det bli`kke rare feiringa, nei, medgir Raymond Johansen, og smiler litt der på Teams-skjermen, direkte inne fra byrådslederkontoret på Oslo rådhus. Enn så lenge er han 59 år gammel, og enn så lenge er han sjef for et sosialt nedstengt Oslo. Da han fylte 50 i 2011, var han Arbeiderpartiets partisekretær i terrorens tid. I morgen fyller han 60, som byrådsleder i pandemiens tid. Raymond Johansen har en tendens til å havne midt i nasjonale kriser som krever handlekraft og styrke.

– Jeg hadde jo virkelig planer om å slå på stortromma når jeg fylte 60, sier Johansen.

– For når du blir 60, har du tilbakelagt mange etapper i livet. Jeg har blant annet stått i fast arbeid i 40 år nå. Og jeg har ikke feira bursdagene mine noe særlig i de åra som har gått, sier Johansen, men avbryter seg selv:

– Jo, det var jo en ganske stor offisiell markering da jeg fylte 50, men det var fordi jeg var partisekretær den gangen. Nå hadde jeg tenkt å leie lokale, jeg tenkte på Månefisken ved Akerselva – du veit hvor det er? – og jeg skulle invitere en masse mennesker, ulike folk som har hatt betydning i livet mitt. «Du kan jo bare utsette det, ta det til sommer`n, kanskje», sier folk, men du veit hvordan det er: Da blir det ikke no`.

– Som koronasjef i Oslo er det kanskje fristende å lette litt ekstra på tiltakene akkurat nå?

– Sånn at jeg kan feire 60-årsdagen min, liksom? Hahaha, ja, DET skulle tatt seg ut!

Vi lar Johansens latter buldre litt der på skjermen, mens vi prøver å se for oss at byrådslederen på en av sine mange koronapressekonferanser fra Oslo rådhus, der han forteller folk i Oslo hva de har lov til akkurat nå, plutselig skulle bekjentgjøre at han nå innførte en midlertidig tiltakslettelse for alle som i år fyller 60. Akkurat de, landets 60-åringer, skulle fått lov til å invitere minst 100 gjester i innendørsbursdagen sin, mens resten av Oslo fortsatt hadde måttet nøye seg med å samle 10 personer i private hjem (inkludert egen husstand). «Gjelder denne lettelsen altså bare folk som fyller 60?» spør kanskje en journalist mistenksomt på denne fiktive pressekonferansen. «Ja», hadde byrådsleder Johansen kanskje svart. «Dette gjelder bare de av Oslos borgere som er født i 1961, og som kan si at de i ungdommen hørte mye på Ebba Grön, The Clash og Bruce Springsteen». Og så ville Johansen lagt til: «Dagens 60-åringer er en generasjon som så altfor lenge har måttet leve i skyggen av sekstiåttergenerasjonen, og som ufortjent har blitt sett på som late og bortskjemte discoløver i platåsko. Derfor fortjener de å bli løftet fram og bli feiret på en skikkelig måte, selv om vi er midt i en pandemi».

Enda mer mistenksomme hadde nok journalistene blitt om den samme Johansen hadde opphevet lettelsen like etter 14. februar, når han selv var vel ferdig med sin feiring. Men til alle Raymond-kritikere i kommentarfeltene (for det er en god del av dem): Raymond Johansen vurderer ikke å innføre en slik 60-årslettelse. Han har bare planer om å feire med sin egen kohort, altså folk som kona, de to sønnene, og det lille barnebarnet på snart halvannet år. Men det blir ikke med foreldrene, som begge er over 80. Johansen har ikke gitt en klem til verken far eller mor på snart et år, hevder han. Nå har moren hans fått sin første vaksinedose, mens faren (snart 85) fikk sin første dose i går.

– Jeg innrømmer at jeg syns det er litt kjipt at det ikke blir feiring. Men det er ikke synd på meg. Dette gjelder jo haugevis av folk! Tenk på alle bryllupene og bursdagene som ikke har blitt noe av dette året, sier Johansen, som får høre om en observasjon Dagsavisen har gjort seg ved Sognsvann: En gruppe damer som feiret utendørs 30-årsdag i minus 15, alle i fullt turutstyr, med bål, ballonger og champagne. Johansen blir ivrig:

– Ja, men vet du hva? I helga var vi på hytta vår i Valdres, og der blei vi invitert ned til fetteren min og kona hans. Da hadde vi en slags tidlig markering av 60-årsdagen, med bål og noe godt i koppen – i 21 kuldegrader! Hæhæ! Men det var jævlig hyggelig. Kulda merka vi nesten ikke, og om det skyldtes bålet eller det vi hadde i koppen, så var det i alle fall ingen som forfrøs seg. Et magisk minne!

En annen bursdagsfeiring som ikke har blitt noe av, er morens 80-årsdag i mai i fjor. Hun var altså bare 20 år da hun ble mor til Raymond. De var ellers en søskenflokk på tre, og de første fem årene av Raymonds liv bodde de i en bygård på Rodeløkka (med utedo i bakgården). Så flyttet de til Tveita i Groruddalen. Da Raymond var blitt 16, gikk veien videre til Lindeberg, også det i Groruddalen. Johansen skulle selv senere bo et par tiår til på Lindeberg, i perioden han og hans første kone var småbarnsforeldre. De to tvillinggutter deres vokste opp der. Men da Raymond selv var 14 år og skulle på sitt første lokale AUF-møte på Trosterud, bodde han fortsatt i blokka på Tveita. Her kan vi antakelig gi Raymond Johansens mor æren, eventuelt skylda, for at han gikk inn i politikken. Det var nemlig hun som først så annonsen i Arbeiderbladet, om at det skulle være medlemsmøte i det lokale AUF-laget. Møtet skulle være i en av høyblokkene på Trosterud, og like etter dro en spent, lyshåret tenåring av gårde med T-banen. Etter et par stasjoner var han framme, og tok heisen opp i åttende etasje. Han ringte på, og så fulgte et lite, dirrende nervøst øyeblikk der ute i gangen, for dette var mange år før han ble denne selvsikre, kontante byrådslederen som tøffer seg og taler helseministeren midt imot. Døra ble åpnet, og der inne satt det Raymond Johansen senere skulle beskrive overfor Dagsavisen som «en luguber gjeng, alle var sikkert ti år eldre enn meg». Slik startet Raymond Johansens politiske karriere, i en leilighet på Trosterud. Det tok nemlig ikke lange tida før unggutten var blitt leder for hele dette AUF-laget.

– Men altså, at jeg ble leder så fort sier nok ikke så mye om meg og mine eventuelle evner, det sier nok heller noe om hvor vanskelig det var å få folk til å stille som leder, kommenterer Johansen beskjedent fra skjermen.

Men annonsen i Arbeiderbladet var nok bare en slags utløsende årsak til at det ble politikk på unge Raymond. Politikken lå der som en tradisjon i familien hans fra før. Onkelen hans er den ikke ukjente Ap-kjempen Thorbjørn Berntsen, og moren hans satt i flere år som Ap-politiker i bydelsutvalget. Av annen familiær Ap-tilknytning var Raymond Johansen i 20 år gift med datteren til Reiulf Steens kone Ines Vargas. Selv fikk han med seg Reiulf Steens sønn Robert inn i byrådet etter at de rødgrønne vant valget i Oslo i 2015. Johansen har også barndomsminner fra da foreldrene tok ham med på hans aller første 1. mai-feiring på Youngstorget. Da var han 10 år, og «fikk is og greier».

Etter noen år i AUF, der han samarbeidet nært med andre unge jyplinger som Espen Barth Eide og en viss Jens Stoltenberg, gikk Raymond videre til Sosialistisk Ungdom (SU), der han på den tiden følte seg mer hjemme i utenrikspolitikken. Han ble senere SU-leder etter Kristin Halvorsen, siden leder i Oslo SV, og han satt som SV-byråd for samferdsel i Oslo tidlig på 90-tallet. (Der ble han kanskje mest kjent for å si «måk sjæl!», når Oslo kommune fikk kritikk for brøytingen). Mot slutten av 90-tallet vendte Johansen «hjem» til Ap igjen, med særlig bistandspolitikk som interessefelt, og etter det fulgte to runder som statssekretær i Utenriksdepartementet, i Jens Stoltenbergs to første regjeringer. I 2009 klatret Johansen helt til topps i Ap og ble partisekretær. Ifølge partilegenden var det ur-partisekretæren selv, Haakon Lie, som pekte ham ut som en verdig arvtaker.

Slik gikk det til at 50 år gamle Raymond Johansen satt midt oppe i det da partiet hans opplevde sin aller mørkeste dag: 22. juli 2011. For Johansen startet marerittet i det øyeblikket han fikk en desperat telefon fra AUF-leder Eskil Pedersen på flukt fra Utøya. Johansen satte seg i bilen og kjørte rett til Sundvolden for å hjelpe. På veien hadde han en improvisert telefonkonferanse med fylkesledere over hele landet, og slik begynte mange uker med sorg, krisehåndtering, minnehøytideligheter og begravelser. Og en kommunevalgkamp, der partiet «gikk på gummisåler» for å ikke bli beskyldt for å slå politisk mynt på 22. juli. Johansen er veldig fornøyd med den boka som kom nylig, historiker Hallvard Notakers «Arbeiderpartiet og 22. juli». Der kan man lese akkurat hvor vanskelig Ap hadde det i de to årene fram til stortingsvalget 2013. Her går det fram at Johansen var den som tidligst ønsker å ta et ideologisk oppgjør med de høyreekstreme holdningene som førte til terrorangrepene.

– Ord betyr noe, holdninger kan føre til handlinger, og fortsatt bruker folk uttrykk som «snikislamisering» og «landssvikere» om alle de som ikke er enige i at landet vårt er i ferd med å bli invadert av femtekolonister, sier Johansen, men legger til:

– Det var ikke sånn at jeg ville ta det oppgjøret allerede uka etter 22. juli. Men vi har altfor lenge hatt en berøringsangst for dette temaet. Begge sønnene til kona mi var på Utøya. De overlevde, men den ene ble skutt flere ganger, den andre var bare 14 år. Jeg er opptatt av at vi ikke bare skal se disse ungdommene som ofre, for de er så uendelig mye mer enn det. De har erfaringer som er en ressurs for å forstå og sette ord på det som har skjedd: Et planlagt politisk attentat på Ap og AUF. Vi lider av en slags språkløshet når vi skal snakke om dette. Vi burde ikke være så livredde for å støte noen.

– Lærte du noe av 22. juli-krisen, som du bruker i din håndtering av koronakrisen i dag?

– Dette er to veldig forskjellige situasjoner. Men jeg har nok, med mine erfaringer, fått ganske lett for å få en forståelse av at noe er alvorlig, og at noe alvorlig må gjøres. Det nytter ikke bare å vente og se, tenke at ting sikkert vil ordne seg. Jeg tror det er et typisk trekk ved min generasjon: Vi er så vant til at alt ordner seg for oss! Men jeg har jo lært at det utenkelige faktisk kan skje. Jeg har jo vært borti en del ekstreme situasjoner, sier han, og tenker blant annet på da han som 27-åring dro ned til Armenia for å hjelpe til etter det store jordskjelvet i desember 1988. Godt over 25.000 mennesker ble drept, og ødeleggelsene var enorme. Johansens rørleggerfirma fikk anbudet, og dro ned på oppdrag fra Røde Kors.

– Vi var med på å bygge Fridtjof Nansen-hospitalet. Det var det norske folks gave til det armenske folk. Det var veldig emosjonelt å være i nærheten av en så voldsom tragedie.

Da Johansens psyke og personlighet nylig ble dissekert i NRK-podkasten «Sånn er du», ble han framstilt som en mann som blir handlekraftig i kriser. «Jeg trur jeg er ganske god til å beholde roen», sa Johansen i podkasten. «Sånn er du» avslørte også at Raymond Johansen har et «Narvesen-gen» (ser han ungdom drive ugagn på T-banen, så går han bort og kjefter på dem), og at han dessuten er et skikkelig vanemenneske, mer og mer jo eldre han blir. Hver morgen mellom seks og sju går han for eksempel den samme turen med hunden rundt i nærområdet på Bislett. De stopper alltid på Baker Hansen og kjøper brød, før de går hjem til frokost som består av brødskiver med leverpostei og agurk.

– Ja, det blir mye leverpostei og agurk, men jeg har også perioder med makrell i tomat. Man skal være forsiktig så man ikke blir kjedelig, påpeker Johansen.

– Det hender også at jeg skeier ut med med egg på skivene, kokt i sju og et halvt minutt. Det jeg liker med å være et rutinemenneske og gjøre de samma tinga, er at da slipper jeg å tenke! Jeg har nok å tenkte på ellers, mener Johansen, som også har en annen, rotfestet vane: Han må ha hund, og da helst en engelsksetter. Den første kom inn i livet hans da han fortsatt bodde hjemme. Søsteren hans passet hunden, som ble så glad i Johansen-familien at den stadig vekk rømte til dem.

– Til slutt sa eieren at det var like greit at han flytta til oss, sier Johansen, som tok med seg hunden da han flyttet inn i sin første leilighet på Trosterud. Men siden han hadde jobb som melkekjører fra tidlig om morgenen og var borte hele dagen, ble hunden stående alene og bjeffe der hjemme i blokka. Johansen fikk mange klager fra naboene.

– Til slutt leverte jeg ham tilbake til faren min. Nå har jeg hatt hund i godt over 30 år.

Vi har forflyttet oss til Raymond Johansens hjemlige strøk på Bislett, og der ser vi byrådslederen og hans hund komme gående mot oss i vinterkulda. De har bare bodd her siden mai i fjor, etter et helt liv i Groruddalen. Johansen innrømmer at han savner dalen.

– Jeg er vant til å gå med bikkja i skauen. Så dette er vanskelig, men det går, sier han, og vekker oppmerksomhet her på Bislett. «Jaha, der går han», hører vi en forbipasserende dame si til venninna si. Johansen innrømmer at han nå føler at nærmest alle i byen vet så altfor godt hvem han er nå, fordi det han gjør griper så direkte inn i hverdagen til folk. Alle kjenner Raymond, mannen som tilsynelatende helt på egen hånd bestemmer hva vi kan gjøre i Oslo akkurat nå. Om vi snart kan feire bursdag, trene, gifte oss, synge i kor, gå på kino, handle på kjøpesenter eller invitere venner hjem,

– Jeg får mange tomler opp på gata, men også mange spørsmål om når vi kan begynne å slippe opp, sier Johansen, som på en av koronapressekonferansene fikk mye oppmerksomhet fordi han hostet og harket sånn. Midt i en koronapandemi! «Er du frisk, Raymond Johansen?» spurte en journalist. Det var da Johansen måtte fortelle at han joda, han var frisk, men at har hatt astma siden han var 18 år.

– Jeg fikk mange meldinger etterpå. «Nå har du endelig gitt astmaen et ansikt!» og sånn. Klart andre blir engstelige når vi astmatikere harker sånn, midt i en pandemi. Men jeg føler meg frisk, jeg har løpt maraton med både astma og pacemaker! Det er verst når det er kaldt, som nå, sier Johansen, som poserer for Dagsavisens fotograf, sammen med hunden sin, Xavi, oppkalt etter en spansk fotballspiller.

Xavi er nå 10 år, og regnes som en eldre herre i hundeår. Selv fyller altså eieren hans 60 år på søndag. Det kom ingen tvilsomme 60-årslettelser på hans siste koronapressekonferanse denne uka, og er forresten 60 år egentlig noe å feire?

– Jeg syns jo 60 er annerledes enn 50. Man må erkjenne at mye ligger bak en, at det er mye levd liv. Men når jeg ser på familien min, vet jeg at det jaggu er mye som ligger foran også. Jeg har mange ønsker for framtida, så det er lenge til jeg går ut på dato! sier Johansen med en liten triumferende undertone. Så legger han til:

– Men man begynner jo å bli en godt voksen mann. Da jeg var 20, og så på 60-åringer, syns jeg jo de var steingamle.

– De var halvveis i grava?

– Hehe, ja! Jeg er jo akkurat den samme inni meg. Men når unge folk ser meg, tenker de nok: «Der går det en halvgammal gubbe». Det er jo en eh, litt artig greie.

Latteren hans etterpå er kanskje litt anstrengt.